Æthelwulf av Wessex

 

Som barn ble Æthelwulf gitt undervisning av blant annet Svithun av Winchester. Han etterfulgte sin far Egbert som konge i 839, og måtte raskt lede sine styrker i forsvaret mot danene.

Historikerne har gitt ulike og motstridende vurderinger av Æthelwulf. I henhold til Richard Humble hadde han en bekymringsfull stil som konge. Han kom til tronen av Wessex ved arv. Han viste seg som særdeles religiøs, hemmet av liten politisk forståelse, og med altfor mange dyktige og ambisiøse sønner.^[5] I henhold til historikeren Frank Stenton synes Æthelwulf «å ha vært en religiøs og lite ambisiøs mann, og hvor engasjementet i krig og politikk var en liten ønskelig konsekvens av rang.»^[6] Imidlertid mener Janet Nelson at hans tid som konge har blitt lite verdsatt i moderne forskning, og han faktisk la grunnlaget for Alfreds suksess, fant nye så vel som tradisjonelle svar, og sto bedre imot angrep fra nordmenn og daner enn mange andre samtidige angelsaksiske herskere.^[3] I Simon Keynes’ syn «det var ham, mer enn noen andre, som sikret den politiske framtiden til sitt folk på 800-tallet, og som åpnet opp nye kommunikasjonskanaler som førte gjennom de frankiske riker og over Alpene til Roma.»^[7]

 

 

Den mest kjente og vanligste brukte primærkilde er Den angelsaksiske krønike som viser til Æthelwulfs tilstedeværelse ved en del betydningsfulle slag. I 840 kjempet han ved Carhampton mot 35 skip med daner. De danske angrepene hadde økt betydelig på denne tiden. Hans mest kjente seier kom i 851 ved «Acleah», hvilket kan være Ockley i Surrey eller Oakley i Berkshire. Her kjempet Æthelwulf og hans sønn Æthelbald mot hedningene, og ifølge Krøniken var det «det største drapet på hedninger noensinne». En gang rundt 853 beseiret Æthelwulf og hans svigersønn Burgred, konge av Mercia, den walisiske kongen Cyngen ap Cadell og gjorde waliserne til sine undersåtter. Krøniken beskrev flere slag i årene etter, de meste mot pirater og danene. Dette var en tid i europeisk historie da nasjonene ble angrepet av mange ulike grupper; det var sarasenere i sør, madjarere i øst, maurere i vest, og vikinger i nord.^[9] Før Æthelwulfs død hadde nordboere overvintret på øya Sheppey og herjet som de ville i East Anglia. I løpet av de neste tjue årene ble kampene til hans sønner " ustanselig, heroisk, og stort sett forgjeves."^[10]

Religion var alltid en meget viktig del av Æthelwulfs liv. Så tidlig som de første årene av hans styre planla han en pilegrimsreise til Roma. Grunnet de pågående og økende antall angrep følte han behovet for å søke den kristne guden om hjelp mot en fiende «så rask og så tallrik, og så bespottelig.»^[5]

I 853 sendte Æthelwulf sin sønn Alfred, da et barn på rundt fire år, til Roma. I 855, antagelig et år etter at hans hustru Osburga gikk bort, fulgte Æthelwulf etter sin sønn til Roma hvor rundhåndet foredelte sin rikdom. Han ga gull til presteskapet i Peterskirken og tilbød dem kirkebeger av det reneste gull og angelsaksiske sølvforgylte kandelaber.^[11] Under hjemreisen giftet han seg strategisk med Judith, en frankisk prinsesse og oldebarn av Karl den store. Hun var rundt tolv år gammel og datter av Karl den skallede, konge av vestfrankerne.

Etter at han kom tilbake til England i 856 sto han ansikt til ansikt med en akutt krise. Hans eldste overlevende sønn Æthelbald (Athelstan hadde siden dødd) hadde satt i gang en konspirasjon sammen med ealdorman av Somerset og biskopen av Sherborne for å motsette seg at Æthelwulf fortsatte sin tid som konge. Mens Æthelwulf greide å skaffe seg nok støtte for å bekjempe en borgerkrig eller for å forvise Æthelbald og hans tilhengere, valgte han å avstå vestlige Wessex til sin sønn mens han selv beholdt sentrale og østlige Wessex. Fraværet av mynter med Æthelbalds navn antyder vestsaksiske mynter var i Æthelwulfs navn fram til hans død. Han styrte fram til sin død den 13. januar 858.

 At kongen skulle ha samtykket i behandle sin opprørske sønn, å henstille kompromisset til de saksiske adelsfolkene, å dempe kamplysten til sine egne støttespillere, og overgi styret av den viktigste halvdelen av sine besittelser – alt dette vitner om det fakta at Æthelwulfs kristne ånd ikke hadde brukt opp seg selv i å gi ødsle gaver til kirken, men gagnet til å forlike ham til å ofre prestisje og makt til fordel for nasjonal fred.^[12] 

Restaureringen av Æthelwulf inkluderte en særskilt konsesjon på vegne av de saksiske dronningene. Vestsakserne hadde ikke tidligere tillatt dronningen å sitte ved siden av kongen. Faktisk ble de ikke en gang referert til som en dronning, men kun som "hustru av kongen". Den restriksjonen ble fjernet for dronning Judith, antagelig for at hun var en europeisk prinsesse av høy rang og prestisje.

Æthelwulf ble først gravlagt ved Steyning og senere gravlagt på nytt i Old Minster i Winchester. Hans bein hviler nå i en av flere likkister i Winchesterkatedralen.

Æthelwulf og hans første hustru, Osburga, datter av hovmesteren Oslac, hadde fem sønner, Æthelstan, Æthelbald, Æthelbert, Æthelred, og Alfred. Alle sønnene, unntatt Æthelstan, overtok tronen etter ham. Æthelwulfs eneste datter, Æthelswith, ble bortgiftet som barn til kong Burgred av Mercia.

Æthelwulf ble gift for andre gang med frankiske Judith som da var rundt tretten år gammel,^[3] men fikk ingen barn med henne.

• Ashley, Maurice (1961): Great Britain to 1688: A Modern History. Ann Arbor: The University of Michigan Press.
• Hindley, Geoffrey (2006): The Anglo-Saxons. London: Robinson.
• Hodgkin, R.H. (1935): A History of the Anglo-Saxons. London: Oxford University Press.
• Humble, Richard (1980): The Saxon Kings. London: Weidenfeld and Nicolson.
• Nelson, Janet L. (2004): «Æthelwulf (d. 858), king of the West Saxons» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8921. (abonnement nødvendig)
• Miller, Sean (2004): «Æthelred I (d. 871), king of the West Saxons» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8913. (abonnement nødvendig)
• Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England (3. utg.). Oxford: Oxford University Press.
• Williams, Ann (1991): «Athelstan king of Kent d. c. 852» i: Williams, Ann et al.: A Biographical Dictionary of Dark Age Britain. Seaby. s. 49.