Theodora Porfyrogenita

Theodora Porfyrogenita
Født		ca. 984 Konstantinopel
Død		31. aug. 1056[1] Konstantinopel
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Bysantinsk keiser (1042–1056)
Far		Konstantin VIII[2]
Mor		Helena
Søsken		Zoë Porfyrogenita Eudokia
Nasjonalitet		Østromerriket
Gravlagt		Apostelkyrkja
Theodora Porfyrogenita på Commons

Theodora (gresk: Θεοδώρα), født 980, død 31. august 1056, var en bysantinsk keiserinne som tilhørte det makedonske dynasti som hadde hersket i Østromerriket i nærmere to hundre år. Hun var medkeiserinne til sin søster Zoë Porfyrogenita i to måneder i 1042 og enekeiserinne fra 11. januar 1055 til 31. august 1056. Hun var den siste herskende keiser i den makedonske arvelinjen, og ved hennes død gikk imperiet inn i en stagnasjonsperiode som varte til Alexios I Komnenos overtok makten i 1081.

Theodora var yngste datter til den bysantinske keiser Konstantin VIII og Helena^[3]. Som ektefødt keiserlig prinsesse ble hun regnet som en mulig brud for Otto III, keiser i Det tysk-romerske rike^[4]. Theodora ble imidlertid forbigått av den noe vakrere søsteren Zoë. Dessverre døde Otto III før bryllupet kom i stand, og etter det tidspunkt levde Theodora et liv skjult i kvinneavdelingen i det keiserlige palasset. Etter at hennes onkel Basileios II døde barnløs og hennes far døde uten å etterlate seg noen sønner ble hun tvunget inn i det politiske sentrum, og hun viste seg som intelligent og med en sterk personlighet^[5]. Theodora trosset faren ved å nekte å gifte seg med den mannen han hadde valgt ut som sin etterfølger, Romanos Argyros, med henvisning til at han allerede var gift og hans kone var blitt sendt i kloster slik at han skulle kunne gifte seg inn i den keiserlige familie^[6]. Theodora hevdet dessuten at Romanos var hennes tremenning og for nær i slekt til at ekteskap kunne skje^[7]. Konstantin VIII bestemte da at Romanos skulle gifte seg med søsteren Zoë i stedet, og dette ekteskapet ble inngått i 1028^[8]. Da Romanos tiltrådte trakk Theodora seg tilbake til kvinneavdelingen i palasset og skjøttet sine daglige religiøse rutiner^[9], men hun var stadig under oppsikt fra den mistenksomme Zoë. Zoë overtalte keiseren til å få en spion ansatt hos Theodora, og hun ble etter kort tid anklaget for å ha planlagt et kupp i ledtog med tsar Presian II av Bulgaria. Presian ble tatt til fange, blindet og sendt i kloster, men Theodora ble ikke dømt for sammensvergelsen. I 1031 ble hun innblandet i en annen konspirasjon, denne gang sammen Konstantin Diogenes, en av lederne i provinsen Sirmium^[10]. Som delaktig i konspirasjonen ble Theodora tvangssendt i klosteret Petrion. Zoë tvang henne der til å avlegge nonneløftet, og hun ble værende i klosteret i tretten år mens Zoë styrte imperiet sammen sine ektemenn, først Romanos III og etter hans død, Mikael IV^[11].

Da Mikael IV døde i desember 1041 adopterte Zoë Mikaels nevø Mikael Kalafates som ble kronet til keiser Mikael V 10. desember 1041^[12]. Han hadde lovet å respektere Zoë, men kort tid etter kroningen forviste han henne til et kloster på Prinseøyene i Marmarahavet etter at hun var beskyldt for forsøk på å drepe keiseren^[13]. Denne behandlingen av den legitime arvingen til det makedonske dynastiet opprørte folket og de krevde Mikael V avsatt og søstrene Zoë og Theodora gjeninnsatt. Mikael satte Zoë fri og hentet henne tilbake til Konstantinopel, uten at det hjalp. Sentrale medlemmer av hoffet mente at Zoë skulle gjeninnsettes, men med Theodora som medkeiserinne. De sendte en delegasjon ledet av Konstantin Kabasilas til klosteret på Petrion for å overtale Theodora til å komme tilbake, men hun nektet. Hun flyktet inn i klosterets kapell, men Konstantins menn forfulgte henne og hentet henne med tvang^[14]. En rasende Theodora måtte mot sin vilje la seg krone til medkeiserinne i Sofia Hagia. Etter kroningen stormet mobben keiserpalasset og tvang Mikael V til å gå i kloster^[15].

Zoë var den som ønsket å ta makten, og for hennes del kunne gjerne Theodora dra tilbake til klosteret. Det var imidlertid et absolutt krav fra senatet at de to skulle regjere sammen^[16]. Theodoras første oppdrag var å straffe Mikael V fordi Zoë var svak og lett kunne la seg manipulere av ham. Theodora garanterte først for Mikaels sikkerhet, før hun fikk ham blindet og sendt i kloster^[17]. Theodoras tronstol var alltid plassert litt bak Zoës stol i offisielle sammenhenger, men hun var likevel den mest drivende i det administrative arbeidet. Søstrene fortsatte samarbeidet om ledelsen, men i kildene er det delte meninger om hvor vellykket samarbeidet var. Mikael Psellus hevdet deres regjeringstid var en fiasko, mens Johannes Skylitzes mente de var pliktoppfyllende i sitt arbeid.

Selv om Theodora og Zoë møtte sammen på møter i Senatet eller i offentlig sammenheng var det klart at de hadde et anstrengt forhold. Zoë var fortsatt sjalu på Theodora og hun hadde ikke noe ønske om å lede imperiet, men hun ville heller ikke tillate Theodora å utøve ledelsen alene. Hoffet delte seg snart i to fraksjoner^[18]. Etter to måneder med økt splittelse endret Zoë sin taktikk og giftet seg på nytt, denne gang med Konstantin Monomakos som tok navnet Konstantin IX. Giftermålet skjedde 11. juni 1042 og Konstantin overtok keisermakten^[19]. Selv om Theodora og Zoë fortsatt offisielt hadde de samme posisjoner og Theodora fortsatt deltok i formelle sammenhenger, så var i praksis all makt delegert til den nye keiseren. Hun var fortsatt i stand til å utøve en viss innflytelse, som da Johannes evnukken, den tidligere svært innflytelsesrike ministeren og kammerherren under Romanos III, Mikael IV og Mikael V, og som nå levde i eksil, ble pågrepet og blindet^[20].

Da Konstantin IX giftet seg med Zoë og flyttet inn i keiserpalasset tok han åpenlyst med seg sin elskerinne Maria Skleraina. Dette førte til rykter om at han planla å ta livet av Zoë og Theodora^[21], og i 1044 samlet folk seg i Konstantinopel for å fjerne Konstantin. Zoë og Theodora beroliget mobben fra en balkong i palasset og forsikret at de ikke var i fare^[22].

Zoë døde i 1050 og Konstantin IX døde 11. januar 1055. Da Konstantin lå for døden, ble han overtalt av sine rådgivere til å ignorere rettighetene til Theodora og å overlate tronen til den bulgarske dux Nikephoros Proteuon^[23]. Men planene ble forpurret av Theodora, som til tross for sine sytti år, selv tok over sine sovende rettigheter som hersker i imperiet. Hun forlot sin tilbaketrukne tilværelse i et kloster og innkalte senatet. Livgarden proklamerte henne som keiserinne kort tid før Konstantin døde^[24][25].

Hennes andre regjeringsperiode fortsatte der den første sluttet^[26]. Hun styrket administrasjonen og holdt den noe uregjerlige adelen i sjakk. Hun fikk rykte som hard mot sine fiender og hun innsatte venner som rådgivere, slik som den innflytelsesrike ministeren Leo Paraspondylos^[27]. Hun avsatte den militære kommandøren (og etterfølgende keiseren) Isak Komnenos og erstattet ham med lavere funksjonærer. Hun var fast bestemt på å beholde en personlig makt, og hun ledet personlig Senatet og fungerte som øverste dommer i sivile saker. Hennes utnevnelser av geistlige ledere fornærmet den mektige patriark Mikael Kerularius som mente at bare menn kunne utnevne kirkens ledere, ikke kvinner^[28]

Leo Paraspondylos og hans fraksjon hadde naturlig nok interesse av å opprettholde sin kontroll i regjeringen, mens patriark Kerularius mente at keiserinnen burde gifte seg og sikre en fortsettelse av keiserdynastiet. Dette skjedde imidlertid ikke.

Theodora ble alvorlig syk med en tarmlidelse i slutten av august 1056 og døde noen dager senere, den 31. august i en alder av 76 år^[29]. Hun døde barnløs og var den siste av det mektige makedonske dynasti som hadde regjert Østromerriket i 189 år. Til sin etterfølger hadde hun valgt den tidligere militære finansminister («logothetes tou stratiotikou») Mikael Bringas etter anbefaling fra ministeren Leo Paraspondylos^[30]. Theodora håpet å kunne gjenvinne sin helse og fikk etterfølgeren til å sverge på at han alltid ville adlyde hennes ordrer, men Theodora døde bare noen timer etter Mikaels nominasjon^[31]

Ettersom Mikael VI ikke tilhørte det makedonske dynasti som hadde regjert det bysantinske riket i 189 år, fikk han ikke umiddelbart noen støtte fra aristokratiet. Dette resulterte i en rekke konflikter blant de forskjellige adelsfamiliene, og stridighetene varte fra 1056 til 1081 da det komnenske dynasti overtok makten ved keiser Alexios I Komnenos.

• Michael Psellus, Chronographia

• John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
• The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
• Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997
• George Finlay, (1856), History of the Byzantine Empire from DCCXVI to MLVII, 2nd Edition, Published by W. Blackwood
• Timothy E. Gregory, A History of Byzantium, Blackwell Publishing, 2005, ISBN 0-631-23512-4
• Alexander Canduci, Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Romas Immortal Emperors, Pier 9, 2010, ISBN 978-1-74196-598-8
• Linda Garland, Byzantine Empresses: Women and Power in Byzantium AD 527–1204, Routledge, 1999, ISBN 978-0-415-14688-3

Østromersk keiser
Makedonske dynasti
Forgjenger: Konstantin IX Monomakos	1055–1056	Etterfølger: Mikael VI Stratiotikos
Østromerriket