Skandinaviske romanifolk

Skandinaviske romanifolk, også kalt reisende eller tatere, er en folkegruppe i Norge som kom hit på 1500-tallet som tradisjonelt har hatt et nomadisk levesett.

Roma (Norske Rom) er også en nomadisk minoritet som kom til Norge på midten av 1800-tallet.

I Norge har de to minoritetene status som to ulike nasjonale minoriteter.

Noen hevder at taterne er gren av romanifolkene i Norge og Sverige, og det finnes teorier om at de deler etnisk og historisk opphav med andre folkegrupper som tradisjonelt blir kalt sigøynere.^{[trenger referanse]} Andre teorier antyder at dette har vært separate folkeslag fra begynnelsen av. Denne teorien støttes av forskjellene i språket til sigøynere og tatere, selv om de har visse likheter, på samme måte som nordiske språk har noen likheter.

Ordet Tater, er avledet av det tyske ordet Täter som oversatt til norsk, svensk og dansk, betyr forbryter, lovbryter eller gjerningsmann/-person. ^[1]

Fra tysk til engelsk, har ordet Täter betydningen offender, og fra tysk til finsk – som rikollinen, her i betydningen kriminell.

Det er å anse som et generelt skjellsord som gjennom tidene ble brukt av myndigheter og andre, om og på, den etniske folkegruppen sintiene, ( Sinti ) som i dagligtale omtales i Norge som romanifolket.

Ordet tater eller «tatter», i nedlatende forstand, ble som eksempel også brukt i danskekongen Chr. 4de’s dekret av 31. mai 1589, der det tyske ordet Täter ble skrevet tatter.

Disse «tattere» skulle da utvises av riket, og kunne om nødvendig drepes. Som: (tekst fra boken) «Anførere han offverkommer, dennem skal hand lade straffe paa Liffvit uden all Naade»

Boken: - Stormectigste høybaarne Førstis og Herris ... med forskjellige direktiver og brev, ble trykket året etter i 1590 - Som dette brev: - Et Aabit forbuds Breff, At Tattere icke skulle tilfærdis her udi Rigit.[1]

Christian den 4.

Navnet tater har blitt brukt om denne folkegruppen siden de kom til Sverige den 29. september 1512. Da taterne kom til Sverige på 1500-tallet ble de godt mottatt av befolkningen og ble omtalt som et anselig og flott folk.^{[trenger referanse]} Navnet tater hadde opprinnelig ikke negativ betydning i folkets øyne.

På engelsk blir skandinaviske romanifolk vanligvis omtalt med den generelle betegnelsen «Romani people», og det finnes også en distinksjon mellom «tatere» og «sigøynere» på engelsk. I England brukes vanligvis "Rom" for å referere til Sigøynerne og "Gips/Travellers" for å referere til Romanifolket, som i Norge går under Romanifolket/taterne/reisende.

Tatere har historisk sett primært bodd på landsbygda, der de ofte hadde tette bånd til lokalsamfunnetet og jobbet som håndverkere og lignende. Deres forhold til det større samfunnet har variert mellom assimilasjon og forfølgelse, spesielt på 1900-tallet.^{[trenger referanse]} Noen tatere har bevart sin kultur frem til i dag, mens det er en lang tradisjon for at romanifolk har integrert seg i det skandinaviske samfunnet, blant annet gjennom ekteskap med nordmenn og svensker. Ikke alle etterkommerne var klar over sin romanibakgrunn.

Tatere er en folkegruppe med dype røtter i Norge. Romanifolk og sigøynere var sammen med jøder etniske grupper som ble forfulgt under Holocaust.

Siden 1500-tallet har betegnelsen «tater» ofte blitt brukt på Østlandet om personer med et fremmed utseende, mørkt hår og mørke øyne. På Sørlandet har betegnelsen «fant» også blitt brukt,mens «splint» ble brukt på Vestlandet. I Nord-Norge var de kjent som «fark».^[2]

I Sverige velger mange å kalle seg selv «resande romer» eller «resandefolket», som i dag er et samlebegrep for alle de fem romaniminoritetene i landet, og man kategoriseres etter eget ønske som én eneste minoritet med undergrupper eller «stammer» som man selv bruker internt.^{[trenger referanse]}

Taterne ble også i stor grad kalt «sigøynere» med opprinnelse fra tysk «Zigeuner» basert på det greske begrepet «athinganoi».^{[trenger referanse]} Da medlemmer av den østeuropeiske grenen av romanifolket ankom Norden på slutten av 1800-tallet, ble betegnelsen «sigøynere» brukt om dem. Før slutten av 1800-tallet, referte betegnelsen "sigøynere" derimot til tatere av typen romani eller sinti.^[3] I nyere historie brukes imidlertid betegnelsen ikke om romanifolk, men om den gruppen som nå kalles sigøynere.

Romanifolk brukte selv andre betegnelser om seg selv, som for eksempel «romani/Tater», «romanisæl», «vandriar», «dinglare» og «tavringar» eller – på norsk – «reisende» romanisel/sinti.^{[trenger referanse]} Noen tatere selv ønsker at utenforstående kaller dem «de reisende». I nyere tid, ønsker Taternes landsforening å gi ordet "tater" en positiv betydning.

Romanifolket i Norge og Sverige utgjør den samme gruppen, og de samme slektene er representert på begge sider av grensen. Mens taterne bor spredt utover hele Sverige, har de norske romanislektene tradisjonelt hatt tilhold på Østlandet, i Trøndelag og deler av nordvestkysten.^{[trenger referanse]} Det fantes også andre reisende slekter langs kysten på Sørlandet og sørlige delerav Vestlandet , som tradisjonelt ikke blir betraktet som en del av romanifolket. I motsetning til romanifolket snakket disse opprinnelig ikke romani, men språket rodi, og de hadde ikke den samme romanikulturen som taterne. Romanifolket refererte til dem som «meltravere», mens forskeren Eilert Sundt kalte dem «skøyere» eller «skøyerfolk».^[4]

Det finnes ingen eksakt oversikt over hvor mange med romanibakgrunn som bor i Norge, da det ikke føres registre basert på etnisk tilhørighet.^[5] I St.meld. nr. 15 (2000-2001) ble folketallet anslått til noen tusen.^[6] Det nyeste anslaget, gjort av Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Nils Muižnieks, estimerer antallet til et sted mellom 4000 og 10 000.^[5]

I Norge er det trolig flere tusen mennesker med tateridentitet i dag, men om man inkluderer alle med taterslekt, vil tallet trolig tidobles. Romanisel-sinti-gruppen teller mellom ca. 4 000-10 000 på landsbasis.^{[trenger referanse]} I Sverige anslår man antallet "resande-romer" (romanisel/sinti) til å være mellom 15 000 og 20 000.

Taterne hevder ofte at de kan gjenkjenne hverandre basert på utseendemessige trekk, dialekt, klesstil, fremferd og andre særpreg.^[7]

Romanifolket utvandret trolig fra det nordlige India for omkring 1000 år siden. De har et språklig opphav som har mye til felles med sanskrit (et dødt, men ikke utdødd indisk språk) og flere asiatiske og europeiske språk. Romanifolket/Taterne kom til Europa på 1300-tallet. De tilhører den såkalte «første vandring»; dvs. den vestlige gren av romanifolket som – til forskjell fra rom – ankom Vest-Europa på 1400- og 1500-tallet.^[8] Romanifolk-sinti (sigøynerne) kom tidlig til Skandinavia – de ble først registrert i Danmark i 1505, og deretter i Sverige i 1512.^{[trenger referanse]}

Den tyske professoren i orientalsk kultur og språk, Johan Gottfried Hasse: 1759-1806, utgav i 1803 boken:- «Zeguiner im Herodot», der han avviser landsmannen Johan Grellmanns teorier i 1783 om et indisk opphav på folkegruppene Sinti og Zigeunere.^[9]

Men disse folkegruppene var beslektet i kultur og utseende. Og begge gruppene hadde varianter av Pan-Vlax-romani som språk.

Hasse forklarer hvorfor de - etter hans kunnskap i orientalsk språk og kultur mm. - IKKE kunne ha en opprinnelse i India, og henviser i boken til en rekke oldtidsdokumenter.

Sinti, som folkegruppe, er de som i dagligtale i Norge omtales som romanifolket, eller ved det tidligere brukte og nedsettende skjellsordet tater (av tysk Täter). Sintiene er nå dokumentert som en Thrackisk folkegruppe.

I 2007 startet utgravingene av oldtidsbyen Heraclea Sintica i Bulgaria ved elven Strymon. Byen fikk navn etter Sintiene, som var de første beboere i dette området for over 3300 år siden, i datidens Trackia.

Trolig forvekslet Grellmann disse to gruppene med folkegruppen Dom. Dom people (Dom (caste) , fra India.

I flere romani-sinti-slekter (de som tidligere ble kalt «zigenare») var mennene leiesoldater og var kjent for å ha deltatt i mange av de store krigene i Europa på 1600-tallet og 1700-tallet, herunder også den store nordiske krigen (1700–1721). Det fantes også en egen garnison ved Vimmerby Regemente i Sverige som i sin helhet besto av romanisoldater. Det finnes dessuten sagn om at de var kongens elitesoldater.

I midten av 1500-tallet endret den politiske vinden seg i Europa og en nasjonalistisk politikk begynte å bre seg. Dette førte til at alle som ble utmerket seg som «fremmende», ble oppfattet som en trussel mot landet. Fremmedfrykten begynte å bre seg helt opp til Norden og Norge. Dette førte til en massiv forfølgelse av blant annet romanifolket og taterne. Opp gjennom århundrene var folket stadig på flukt fra kirken og myndighetene, som begge stod for å undertrykke og forfølge dette folket.^{[trenger referanse]}

Kong Kristian Vs lov fra 1689 sier: "Tatere, som omløbe og besvige Folk med deris Bedrægeri, Løgn, Tyveri og Troldom skulle af Stædets Øvrighed paagribis, hvor de kunde befindis, og de, som af Almuen paa Landet ertappis, skulle leveris til næste Bonde Lænsmand, som ved Bøndernis Hielp skal føre dem til Fogden og alt hvis de have med at fare dennem fratagis, og deris Anførere paa Livet straffis, og de andre inden vis Tid at rømme Riget fra næste Stæder de kunde udkomme; Og hvis de efter den Tid spørgis, eller overkommis kunde her i Riget, da som deris Anførere at straffis paa Livet, og hvo dennem huser, eller herberger, bøde til sit Herskab for hver Nat, og for hver Person, som den der huser fredløse".^[10]

Nazismen definerte hele romanifolket som en mindreverdig rase. Bortsett fra jødefolket var de det eneste folket som – på rasemessig grunnlag – skulle utryddes fullstendig. Dette gjaldt selvsagt også de norske taterne, hvorav enkelte ble utsatt for arrestasjoner, internering i fengsler og anleggsarbeid i tyske festninger. Under Quislings regjering foreslo Sikkerhetspolitiets sjef Oliver Møystad å deportere taterne til tyske konsentrasjonsleirer kort tid etter deportasjonen av de norske jødene i 1943, og Vidkun Quisling bifalt forslaget.^{[11][trenger bedre kilde]} Sommeren 1944 kom Politidepartementet med et utkast til en lov for å bringe aksjonen inn i ordnete former, men loven ble ikke innført. Man nedsatte heller et utvalg i Justisdepartementet som skulle finne en løsning på problemet. Utvalget kom til at taterne skulle registreres og interneres i atskilte leirer for kvinner og menn, og fremtidig «omstreifing» skulle hindres ved at omstreiferne ble sterilisert. I april 1945 skulle Justisdepartementet utføre en stor aksjon mot taterne, som blant annet bestod av disse tiltakene:

• registrering og meldeplikt
• forbud mot å eie eller besitte hest, båt eller motorvogn som kunne brukes i «omstreiferøyemed»
• inntil tre års plassering i tvangsarbeidsleir av samtlige personer over 18 år som «streifer om på tatervis»
• plikt for vergeråd til å omplassere barn etter politivedtak
• systematisk sterilisering

Andre verdenskrig sluttet før de rakk å sette planene i verk. I Norge ble det altså ingen deportering av taterne som gruppe. Dette skjedde imidlertid i flere andre europeiske land.^[12]

8. april er globalt erkjent som «romanifolkets dag» (nasjonaldag). Dagen ble offisielt erklært i 1990 i Serock, Polen, stedet for den fjerde verdenskongressen – «Romani Congress of International Romani Union» (IRU) – til ære for det første store internasjonale møtet av romani representanter, 7. til 12. april 1971 i Chelsfield i nærheten av London.

Siden verdens romanifolk ble erklært i 2004 som en nasjon uten territorium av FN etter | krav fra ERRC krav fra ERRC, krevde FN på Den Internasjonale Romani dagen 8. april 2014 at romanifolk skal ha full inkludering på alle områder i | avgjørelser tatt av europarådet avgjørelser tatt av Europarådet.

På Regional- og kommunaldepartementets offisielle nettsider, skrev de i 2004: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor gruppen, og ba i 1998 offisielt om unnskyldning for de grove overgrep romanifolket ble utsatt for».^[13]

På 1900-tallet ble en sterk assimileringspolitikk satt i verk. «Omstreifere», herunder både tatere, sigøynere og andre reisende folk, ble ansett som en moralsk trussel mot resten av samfunnet. Foreninger som Foreningen til Modarbeidelse av Omstreifervæsenet, senere Norsk misjon blant hjemløse, ble etablert. Foreningen startet i 1908 arbeidskolonien Svanviken arbeidskoloni, der omstreiferfamilier skulle lære å leve et fastboende liv.^[14] Fra 1928 skulle embetsmenn som førte fødselsregistre og kirkebøker, registrere alle «omstreifere» samt bofaste av «omstreiferslekt» og sende oppgavene til misjonen og Statistisk sentralbyrå, og fra 1935 skulle politiet bistå vergerådene i bortsettingen av «omstreiferbarn».^[15] Mellom 1900 og 1960 ble over 1500 barn tatt fra foreldrene sine og plassert på egne barnehjem.^[16]

Fra slutten av 1920-årene ble også flere kvinner tvangssterilisert. Man mente «omstreiferkvinner» var uskikket som mødre. En lov om sterilisering av personer som var uskikket til å få barn kom i 1934, men denne nevnte ikke omstreifere spesielt. Under 2. verdenskrig kom det derimot et tillegg til denne loven med bestemmelser om omstreifere. Spesielt foreningen Norsk misjon blant hjemløse og legen Johan Scharffenberg var pådriver for sterilisering av omstreifere.^[17] Målet med assimileringspolitikken var å få slutt på reisingen og de reisendes kultur, og gjøre omstreiferne fastboende. Assimileringspolitikken kom under kritikk fra 1970-årene, og avviklet i 1986.^[15]

I 1935 ble det foreslått å forby tatere å holde hester, under dekke av en ny lov om dyrevern. Man mente omstreiferne mishandlet hestene sine. Det var likevel tydelig at forslaget var et forsøk på assimileringspolitikk. Forslaget ble da avvist av Stortinget. Under andre verdenskrig bestemte NS-regimet at taterne ikke skulle få lov til å ha hester. Etter krigen ble forslaget reist på nytt, med Norges Dyrebeskyttelsesforbund som initiativtaker. I 1951 ble forslaget vedtatt av Stortinget, selv om flere politikere var kritiske. Forbudet ble opphevet først i 1974.^[18]

Selv om utallige romanifolk eller tatere vokste opp uten å kjenne til sine egne familier og sin kultur, og andre frivillig lot seg assimilere inn i majoritetsbefolkningen, har allikevel hele romani- og taterslekter blitt bevart forholdsvis «urørt» av assimilasjon. De har beholdt romanifolkets og taternes kultur, særegne livsformer og språkene.

I 1994 begynte romanifolket i Norge å organisere seg. De ble tett fulgt av tilsvarende forsøk i Sverige, der romanifolket har blitt utsatt for en forfølgelse lik den de fikk gjennomgå i Norge. I 1999 ble romanifolket anerkjent som nasjonal minoritet i Norge, på lik linje med jøder, kvener, rom (sigøynere) og skogfinner gjennom Norges tilslutning til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.^[5] Romanifolk har en 500 år lang historie i Norge, med et eget språk og særpreget kultur.^[5] Som en del av minoritetsgruppene ble også det mange romanifolk oppfattet som norske skøyerslekter medregnet. Den nasjonale minoriteten romanifolket/taterne ønsker ikke å bli forvekslet med romfolket/sigøynerne.

I Norge har man siden 2004 gitt offentlig støtte og oppreisning til befolkningen via stiftelsen Romanifolket/taternes kulturfond, også kjent som «RT-fondet». I 2013 besluttet derimot både Stoltenberg- og Solbergregjeringene å legge ned fondet, som da hadde 75 millioner kroner i fondskapital.^[19]

Over 1 200 mennesker med romanibakgrunn har fått rettferdsvederlag fra Statens sivilrettsforvaltning, fordi de enten har opplevd mobbing på grunn av sitt opphav, tvangssterilisering eller opphold på Svanviken arbeidskoloni/familiesenter.^[5]

I 2014 meldte avisen Glåmdalen om antatt diskriminering mot en som søkte jobb som drosjesjåfør, der situasjonen ble politianmeldt.^[20][21]

Forsker Per Haave fremla høsten 2000 rapporten Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis.^[22] Steriliseringsloven fra 1934 åpnet for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig tillatelse.

I rapporten blir det dokumentert at 125 personer av romanislekt – 109 kvinner og 16 menn – ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. Romanikvinner som ble definert som «omstreiferkvinner», ble oftere enn andre kvinner underkastet sterilisering, mer eller mindre med tvang.

Haave mener at mer enn 230 romanikvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer, og at over 300 romanikvinner ble sterilisert fra 1930- til 1970-årene.

Tradisjonelt livnærte romanifolket seg som omreisende handelsmenn og håndverkere. De reiste omkring i hele Sverige, på Østlandet, i Trøndelag og langs deler av nordvestkysten. Det vanlige var at romanifolket reiste med hest og kjerre, ofte i grupper på flere familier, men i noen av slektene i skjærgården i Bohuslän, langs kysten av Trøndelag og på nordvestlandet, reiste man med hest om våren og høsten, mens man om sommeren reiste med båt. Mange var bofaste hele året, noen om vinteren, og det fantes familier som drev butikker vinterstid, men reiste på sommerhalvåret. (For informasjon om de reisende på sørlands- og vestlandskysten. For de mange romanifamilier var det dog viktig at barna fikk gå på skole for å lære å lese og skrive og disse ble da ofte utsatt for sterk diskriminering fra både voksne og medelever.

Romanifolk ble kjent som spesialister på hestehandel, og var også dyktige knivmakere, blikkenslagere, klokkemekanikere, tinnsmeder og musikere. En del romanifolk oppnådde også å få fast arbeid i tillegg til tradisjonell handel og håndverk.

Romanikvinnene lagde og solgte ofte håndarbeid, slik som hjemmelagede duker og trådsløydarbeider, til bondefamiliene.

I moderne tid har romanifolk byttet ut kjerre og hest med moderne bil og campingvogn. Kulturen har overlevd, men blitt tilpasset samfunnsendringene. Fortsatt står hesten allikevel sterkt i romanikulturen, som et symbol og et minne om fortiden. Mange romanifolk, også unge, driver med hestesport eller eier hest. De fleste tradisjonelle romanifamiliene forsøker å ha frie yrker, slik at de har muligheten til å reise om sommeren og være sine egne arbeidsgivere. I dag reiser mange romanifamilier i perioden april-oktober, andre er på farten hele sommerhalvåret (til snøen faller), mens andre kun er på farten i sommerferien. De fleste romanifamilier følger meget strengt skolenes ferier som de benytter til reiser og sammenkomst med familie og slekt.^{[trenger referanse]}

Romanifolket snakker sitt eget språk romani, og i Norge brukes tillegg av gruppen som kaller seg tatere en særegen form for norsk med innslag av romani som kalles «rotipa». Romanifolket følger tradisjonelt de samme skikker for sterkt familiesamhold som andre grupper (romanifolket og andre rom). Andre viktige verdier er sang og musikk, frihet og reiseliv.

Sentralt i romanikulturen står et sterkt indre samhold og lojalitetsfølelse. Storfamilien, og deretter slekten, er den viktigste institusjon i romanifolkets og taternes liv.

I Norge har romanifolket fungert som kulturbærere, da de har bidratt til å holde deler av den norske folkemusikken i live. Noen var omreisende musikanter, romani var spesielt dyktige spillemenn som bevarte og spredte musikken utover landet. En av de mest kjente er spillemannen Fant-Karl. I nyere tid har romaniartistene Elias Akselsen og Laila Yrvum engasjert seg for å bevare og spille inn romanifolkets egne, tradisjonelle viser som ofte er mollstemte versjoner av norske folkeviser, med et eget romanipreg. Også Åge Aleksandersen er av romanislekt. I Sverige er flere viktige kulturpersonligheter romani, men mange av disse har valgt å ikke stå frem med sin etniske identitet.

Sentralt i romanikulturen står også kristendommen, da gjerne en følelsesladet religionsform og et intimt, personlig forhold til bibelens Gud, samt konservative moralske verdier, som står i tråd med taternes tradisjonelle kultur. Svært mange romani er tilknyttet pinsebevegelsen, der de ofte har fått muligheten til å tilbe Gud og uttrykke sin kristentro innen rammen av sin egen kultur. Evangelisten Ludvig Karlsen, grunnleggeren av Evangeliesenteret, var romanisel og en sentral religiøs og kulturell lederskikkelse for hele Nordens romanifolk. Romano-/tatergruppen har som oftest tilhørighet til de mer etablerte kirkesamfunn.

Sinti.

Sintiene, Sinti (eng: the Sintians) som i Norge til vanlig omtales som romanifolket, eller ved skjellsordet taterne, var én av flere thrakiske folkegrupper.^[23]

I 2007 startet de arkeologiske utgravingene av byen Heraclea Sintica i Bulgaria, ledet av Prof. Lyudmil Vagalinski, ved National Archaeological Museum i Sofia.

I opplysningene som i den sammenheng ble publisert, skrives det at de første menneskene som holdt til i dette området ved elven Strymon (Struma) for over 3300 år siden, var den etniske folkegruppen Sintiene. The sintians.

Byen skal ha fått sitt navn etter denne etniske gruppen.

Kilde: Radio Bulgaria: Heraclea Sintica - a cosmopolitan center for different tribes, ethnicities and peoples, reveals its ancient heritage on the territory of the municipality of Petrich near the village of Rupite and close to the extinct volcano of Kozhuh. Its lands were inhabited first by the Thracian tribe of Sintians (1300-1200 BC), who gave the name of the city. And when Macedon ruler Philip II conquered Sintica, he added Heraclea to the name, believing that his genealogy derived from the mythical hero Heracles.

Romanifolket i Norden har noen bånd til en undergruppe av den nordvesteuropeiske gren av romanifolket. De har dermed slektskap til og sterke likhetstrekk med tilsvarende grupper i andre land, bla. annet jenniche i Tyskland og romanichals i England.

Rom utgjør den østeuropeiske-gren av romanifolket, til forskjell for de nordvesteuropeiske romani/tater. Det finnes likevel slektskap og likhetstrekk mellom tatere, romani og rom, og i senere år har blandingsekteskap mellom de gruppene forekommet og blitt betraktet som mer akseptabelt.

Romanifolkenes språk har en del ord fra romani som er nært beslektet med sanskrit, og har også felles ordtilfang med sigøynernes form for romani, ofte kalt «romanés». Norsk romani har imidlertid utviklet seg til å bli et nordiskpreget indo-arisk språk, siden det har fått et skandinavisk lyd- og bøyningsmønster. Det er flere prosjekter igangsatt for å tilbakeføre og gjenopplive den originale romanigrammatikken, slik at kommunikasjon mellom nordiske og utenlandske romanifolk kan foregå ubehindret på sitt eget språk. I det øvrige Europa brukes ikke begrepet tater, og både grupper som tilsvarer norske tatere og sigøynere omtales gjerne helhetlig som rom (både entall og flertalsord, også betegnende for et romanimenneske slik som engelsk «man» og i maskulin kontekst for mann). Norsk romani utviklet seg imidlertid i Skandinavia, så forskjellen på romani og roms romanés blir omtrent som forskjellen mellom bokmål og nynorsk.

Romanifolket/taterne og rom har muligens felles etnisk opphav.

Romani-eksperten professor Ian Hancock, som selv er romanichal/romungro, understreker at taterne og sigøynerne utgjør to forskjellige grener av samme folk – romanifolket.^[24] Han avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt «sigøynere og tatere er samme folk».

«Taterne er helt klart et romanifolk fra det vi kaller «første vandring» på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Grunnen til at både urbefolkningen i Norden og en del tater ser på sigøynere som et annet folkeslag, er at de har bodd i andre land og er preget av det helt frem til begynnelsen av 1800-tallet da de første av de i dag norske sigøynerne ble bofast her. Det er spesielt de som utvandret igjen fra Norge til Sør-Europa, og som etter et opphold fra Norge i mellomkrigstiden gjorde et forsøk på og komme tilbake, men ble stoppet i Danmark og sendt til Malines i Belgia til integreringsleirene og videre til Holocoust som er tilpasset disse kulturene. De er opprinnelige norske med de samme røtter som taterne eller reisende. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil disse sørfra fortone seg som et helt annet folkeslag og man kaller dem iblant franske på grunn av aksenten på språket.»

«Det fikk jeg bevis for under min helg i Bergen. Jeg forsto som engelsk/amerikaner utmerket godt hva norske tatere sa til meg på romani, bortsett fra de lånord og språknyanser som var kommet inn fra nordiske språk.»

• Sigøynere
• Romanifolket
• Skøyere

• NOU 2015:7 Assimilering og motstand — Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag
• Schlüter, Ragnhild, De reisende – En norsk minoritets historie og kultur, 1993
• Ragnhild Schlüter (1990). De reisende: en glemt minoritet. Levanger: Høgskolen i Levanger. 
• Olav Rune Ekeland Bastrup og Aage Georg Sivertsen (1996). En landevei mot undergangen: utryddelsen av taterkulturen i Norge. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227731. 
• Thor Gotaas (1999). Tatere i norsk folketradisjon. [Espa]: Lokalhistorisk forl. ISBN 8274040945. 
• Thor Gotaas: Taterne. Livskampen og eventyret, 2000. ISBN 82-7694-062-5
• FN International roma day: United nations expert urges full inclusion of roma in decision-making in Europe

• Romanifolk, artikkel hos Store norske leksikon
• Norsk nettavis for Romanifolket / taterne. Arkivert 23. juli 2008 hos Wayback Machine.
• Foreningen Romanifolkets Kystkultur Arkivert 1. mai 2011 hos Wayback Machine.
• Landsorganisasjonen for Romanifolket Arkivert 27. januar 2005 hos Wayback Machine.
• Nytt om nasjonale minoriteter
• Romani Council Union (RCU) (Se også http://www.romanirad.no ) Arkivert 27. august 2018 hos Wayback Machine.
• Artikkel av Siri Haavie om påstander om tvangssterilisering
• Föreningen Resandefolkets Riksorganisation (FRFRO)
• Nettustilling fra Arkivverket

• Tatere/romanifolk, en folkegruppe med lange røtter i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no