Relativpronomen

Et relativpronomen er et pronomen i en relativsetning som har samme referanse som en nominalfrase (korrelatet) i oversetningen.

Relativpronomen må holdes adskilt fra relativsubjunksjon. En relativsubjunksjon er et innholdstomt funksjonsord som innleder relativsetningen, men det har ikke noen syntaktisk funksjon inne i relativsetningen og har heller ingen referanse. Et relativpronomen derimot har den syntaktiske funksjonen til den relativiserte posisjonen inne i relativsetningen og har samme referanse som korrelatet. Hvilke posisjoner som kan relativiseres, varierer fra språk til språk. Ifølge relativiseringshierarkiet gjelder det for alle språk at mindre oblike posisjoner som subjekt lettere relativiseres enn mer oblike posisjoner som styring til preposisjon.

I tradisjonell norsk skolegrammatikk har som ofte blitt omtalt som et relativpronomen, men det er mer riktig å regne det som en relativsubjunksjon. Relativpronomener kan ofte bøyes (f eks i kasus og tall) og er ofte homonyme med andre pronomener (f eks spørrepronomener, jf engelsk who og which). En viktig tverrspråklig forskjell mellom relativpronomener og relativsubjunksjoner er den at bare de førstnevnte kan stå som styring til en preposisjon. Dette kan illustreres med eksempler fra engelsk. I relativfrasen the girl with whom I spoke står whom som styring til preposisjonen with. Dette viser at whom er et relativpronomen. Dette kan kontrasteres med relativfrasen the girl that I spoke with. Her er det umulig å plassere preposisjonen foran that, noe som viser at that er en relativsubjunksjon og ikke et relativpronomen.

I norsk kan hvilken, hvem og hvis regnes som relativpronomener, skjønt deres bruk er begrenset til en svært formell/konservativ stil, og de forekommer så å si aldri i dagligtale. Hvem brukes som regel kun etter preposisjon, mens hvilken kan brukes også i andre funksjoner. Nøytrumsformen hvilket er ganske hyppig dersom den viser tilbake på et setningsinnhold: Hun hadde flere ganger villet diskutere mitt forhold til Elise, hvilket jeg bestemt hadde avvist å diskutere. Hvis har possessiv betydning: Dette er en kvinne hvis bedrifter lenge bør huskes^[1]. Også hvor som en del av et pronominaladverb kan regnes med: Det var fem hoteller i byen, hvorav han eide tre.

Det er også viktig å skille mellom relativpronomen og resumptivt pronomen. Et resumptivt pronomen har vanligvis samme form som et personlig pronomen og forblir på sin opprinnelige posisjon inne i relativsetningen. Et relativpronomen har som regel en annen form enn personlige pronomen (i skandinavisk og engelsk har de samme form som spørrepronomen av hv-typen) og det flytter alltid frem til begynnelsen av relativsetningen.

Relativpronomen er typologisk langt mindre vanlige enn relativsubjunksjoner. Giuliana Fiorentino ^[2] hevder de er karakteristiske særlig for europeiske språk og noe som europeiske språk (av både indoeuropeisk og ikke-indoeuropeisk opprinnelse) har felles. I Europa finnes relative pronomener i dag i germanske, romanske og slaviske språk. I norsk er de som nevnt svært marginale og de fantes heller ikke i norrøn dagligtale.^[3]

I flere europeiske språk er det også en klar tendes til at relativpronomener benyttes mer i skrift (særlig i formell stil) enn i dagligtale. Dette gjelder for eksempel relativpronomener i engelsk, skotsk-engelsk, italiensk og i skandinaviske språk. I norrønt var relativpronomen begrenset til såkalt lærd stil^[4]. I moderne norsk unngår man relativpronomen i dagligtale; istedenfor å si for eksempel en professor hvis forelesning jeg ikke hørte kan man bruke en til-possessiv (en professor jeg ikke hørte forelesningen til) eller skrive om slik at den relativiserte posisjonen har subjektfunksjon (en professor som hadde en forelesning jeg ikke hørte).

• Fiorentino, Giuliana 2007: European relative clauses and the uniqueness of the Relative Pronoun Type‘’ i Rivista di linguistica, vol. 19, nr. 2, 2007, s. 263-292
• Harbert, Wayne 2007: The Germanic Languages, Cambridge: Cambridge University Press
• Keenan, Edward i Shopen, Timothy (red) 1985: Language typology and syntactic description, Cambridge: Cambridge University Press, s. 146-160
• Lindblad, Gustaf 1943: Relativ satsfogning i de nordiska fornspråken, Lund: Håkan Ohlssons Boktryckeri
• Romaine, Suzanne 1980: ‘The Relative Clause Marker in Scots English’ i Language in Society, Vol. 9, Nr. 2, Cambridge: Cambridge University Press, s. 221-247