Sosialisme for det 21. århundre

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Sosialisme for det 21. århundre (spansk: Socialismo del siglo XXI) er et begrep som brukes for å beskrive den spesielle tolkningen av sosialistiske prinsipper først fremmet av Heinz Dieterich i 1996, og senere av latinamerikanske ledere som Hugo Chávez i Venezuela, Rafael Correa i Ecuador, og Evo Morales i Bolivia.

Tilhengere av sosialisme for det 21. århundre hevder at både kapitalismen og det 20. århundres sosialisme ikke har klart å løse viktige problemer for menneskeheten, som fattigdom, sult, utnyttelse, økonomisk undertrykkelse, sexisme, rasisme, ødeleggelse av naturressurser, og fraværet av et virkelig deltakende demokrati. Derfor, på grunn av de lokale unike historiske forhold, er sosialisme for det 21. århundre ofte kontrastert med tidligere forsøk på sosialisme i andre land, og tar sikte på en mer desentralisert og deltakende planprosess. Sosialisme av det 21. århundre er en type demokratisk sosialisme; Chávez, Morales, og Correa har alle blitt valgt demokratisk.

Etter en serie med strukturelle justeringslån og gjeldssanering ledet av Det internasjonale pengefondet op 1990-tallet, opplevde Latin-Amerika en betydelig økning i ulikhet. Mellom 1990 og 1999 steg Gini-koeffisienten i nesten alle latinamerikanske land. Flyktige priser og inflasjon førte til misnøye. I 2000 var bare 37% av latinamerikanerne var fornøyd med sine demokratier (20 poeng mindre enn europeere og 10 poeng mindre enn sub-sahariske afrikanere). I denne sammenhengen dukket en bølge av venstreorienterte sosio-politiske bevegelser på vegne av urfolks rettigheter, cocaleros, arbeiderrettigheter, kvinners rettigheter, landrettigheter, og utdanningsreform opp for å til slutt gi moment for valg av sosialistiske ledere.

Sosialismen av det 21. århundre trekker på urfolkstradisjoner om felles styring og tidligere latinamerikanske sosialistiske og kommunistiske bevegelser, inkludert de av Salvador Allende i Chile, Fidel Castro og Che Guevara på Cuba, EZLN i Mexico og Den sandinistiske frigjøringsfront i Nicaragua.

Ifølge Dieterich er "programmet for en sosialismen for det 21. århundre nødvendigvis en revolusjonær én" i at det eksisterende samfunnet erstattes med et "kvalitativt annerledes system." Denne revolusjonen skal uansett være en gradvis prosess som ikke støtter vold, men i stedet benytter deltakende demokrati for å sikre makt, utdanning, vitenskapelig kunnskap om samfunnet og internasjonalt samarbeid. Dieterich foreslår bygging av fire grunnleggende institusjoner innenfor den nye virkeligheten til et post-kapitalistisk samfunn:

1. Likeverdig økonomi, som skal være basert på den marxistiske arbeidsverditeorien og som er demokratisk bestemt av de som direkte skaper verdier, i stedet for markedsøkonomiske prinsipper;
2. Majoritetsdemokrati, som gjør bruk av folkeavstemninger for å avgjøre viktige spørsmål som angår hele samfunnet;
3. Grunnleggende demokrati, basert på demokratiske statsinstitusjoner som legitime representanter for de felles interessene til flertallet av borgere, med en egnet beskyttelse av minoritetsrettigheter; og
4. Det kritiske og ansvarlige emne, rasjonelt, etisk og estetisk selvbestemt borger.

Modellen av sosialisme for det 21. århundre oppfordrer til økonomisk og politisk samarbeid mellom nasjoner i Latin-Amerika og Karibia. Dette ledsages ofte med motstand mot nordamerikansk innflytelse. Regionale organisasjoner som CELAC, Mercosur, UNASUR, og ALBA fremmer samarbeid med Latin-Amerika og ekskluderer nordamerikanske land.

ALBA er mest eksplisitt relatert til sosialisme for det 21. århundre. Mens andre organisasjoner fokuserer på økonomisk integrasjon, fremmer ALBA sosial, politisk og økonomisk integrasjon mellom landene som støtter demokratisk sosialisme. Etableringen ble annonsert i direkte opposisjon til George W. Bushs forsøk på å etablere en frihandelsområde for Amerika som inkluderte USA. I 2008 innførte ALBA en monetær union med SUCRE som sin regional valuta.

Venezuelas tidligere president Hugo Chávez har kalt prosessen med sosialistiske reformer i Venezuela for «den bolivarianske revolusjonen». Den er sterkt påvirket av teoriene til Mészáros, Lebowitz og Harnecker (som var Chávez' rådgiver mellom 2004 og 2011) enn av Dieterich. Prosessen trekker navnet sitt fra den latinamerikanske frigjøreren Simón Bolívar, og er et moderne eksempel på bolivarianisme.

Ofte oversatt til "godt liv" eller "å leve godt," er begrepet buen vivir relatert til bevegelsen for urfolks rettigheter og naturrettigheter. Det fokuserer på det levende bærekraftige som medlem av et fellesskap som inkluderer både mennesker og naturen. Buen vivir er nedfelt i Ecuadors nye grunnlov som et alternativ til nyliberal utvikling. Grunnloven skisserer et sett av rettigheter, hvorav den ene er rettighetene til naturen. I tråd med kravet om disse rettighetene, søker buen vivir å endre forholdet mellom natur og mennesker til et mer bio-pluralistisk syn, som eliminerer separasjon mellom natur og samfunn. Denne tilnærmingen har blitt brukt til Yasuní-ITT-initiativet.

Buen vivir er noen ganger konseptualisert som samarbeidsforbruk i en delingsøkonomi, og begrepet brukes til å se på verden på en måte kraftig differensiert fra naturlig, sosial eller menneskelig kapital.

I Norge blir begrepet brukt at partiet Rødt, som i prinsipprogrammet sitt har et eget delkapittel med tittelen "Sosialisme for det 21. århundre". Der skriver partiet at de ser på seg selv som del av denne bevegelsen, men holder fast på at en norsk sosialisme ikke kan være en kopi av andres, og at den må bygge videre på den norske arbeiderbevegelsens historie.^[1]