Luhansk

Luhansk
ukrainsk: Луганськ russisk: Луга́нск
Land		Ukraina
Oblast		Luhansk oblast
Grunnlagt		1795
Oppkalt etter		Luhan
Postnummer		91001–91479
Retningsnummer		0642
Areal		257 km²
Befolkning		417 990[1] (2015)
Bef.tetthet		1 626,42 innb./km²
Høyde o.h.		105 meter
Bystatus		1882
Nettside		loga.gov.ua/
Posisjonskart Luhansk Luhansk (Ukraina)
Luhansk 48°34′18″N 39°17′50″Ø
Luhansk på Commons

Luhansk, tidligere Vorosjilovgrad, er en by i Donets-regionen i det østlige Ukraina. Luhansk er Ukrainas 11. største by etter folketall. Den 1. januar 2022 hadde byen rundt 397 000 innbyggere.^[2] Hele byregionen har rundt 500 000 innbyggere.

Luhansk var administrasjonssenter i Luhansk oblast frem til russiskstøttede militser tok kontroll over byen i 2014 og selverklærte seg som Folkerepublikken Lugansk. Ukraina regnet det som en russisk okkupasjon.^[3] I 2022 ble Luhansk oblast annektert av Russland, men annekteringen anerkjennes ikke av Ukraina, EU eller FN.

Luhansk har mye tungindustri, fremfor alt produksjon av lokomotiver og annet jernbanemateriell, landbruksmaskiner og reservedeler til biler og traktorer.

Det offisielle ukrainske navnet på byen er Luhansk (uttale: [ɫʊˈɦɑɲsʲk]), som er avledet av elvenavnet Luhan. Elvenavnet har flere mulige opphav, både fra ukrainsk og tyrkiske språk. Navnet kan komme av det ukrainske ordet luh, som betyr eng eller elveslette.^[4]

Fra 1935 til 1958 og fra 1970 til 1990, mens Ukraina var en del av Sovjetunionen, het byen Vorosjilovgrad, oppkalt etter kommunistlederen Kliment Vorosjilov. Grunnen til at byen midlertidig fikk tilbake navnet Luhansk, var et vedtak i presidiet i Det øverste sovjet i 1957, som sa at byer ikke kunne oppkalles etter levende personer. Da Vorosjilov døde, fikk byen på nytt navnet Vorosjilovgrad.^[5] Byen fikk tilbake navnet Luhansk i glasnosttiden.^[6]

Da byen var under tysk okkupasjon under andre verdenskrig, ble det gjort et forsøk på å introdusere et historisk navn, men okkupasjonen ble kortvarig.

I Zaporizjzja sitsjtiden var det kosakk-vinterbosetninger i byens territorium, som senere kom til å vare hele året. Stedet tilhørte Kalmius palanka fra Zaporizjzja-lokalhæren.

• Kossakken Verhun overvintret ved Luhan-elven, hvor den moderne landsbyen Verhunka i Zjovtnevyj-distriktet nå befinner seg;^[7]
• Veselenka-eiendommen nær hvor Luhan-elven møter Donets, som nå er landsbyen Veselenka i Zjovtnevyj-distriktet;^[7]
• Tsjervonyj Jar («rød ravine») ved Donets er nå landsbyen Tsjervonyj Jar i Zjovtnevyj-distriktet;^[7]
• Kamianyj Brid («steinete vadested») er nå innenfor grensene til det moderne Kamianyj Brid-distriktet.^[8][9]

På begynnelsen av 1600-tallet var den venstre bredden av Donets innenfor det nåværende Donbas for det meste bebodd. Høyre bredde av Donets, innenfor grensene til de moderne Luhansk- og Donetsk-regionene, forble ubebodd som før. Årsaken til at høyre bredde var ubebodd var den aktive motstanden til Krim-khanatet med støtte fra Tyrkia. Unntaket var bare militære festninger bevoktet av militære garnisoner. Men de måtte også tåle angrep fra nomader mer enn én gang.^[10]

I motsetning til Krim-tatarene og Zaporizjzja-kosakkene, ble landene øst for Bakhmut avvist av tsarregjeringen for militære bosetninger for de innfødte på Balkan, som da ble ledet av Jovan Šević og Rajko Depreradović, og ble til Slovjanoserbia, med bosetninger som Kamyanyj Brid og Verhunka. I 1775 ble Zaporizjzja sitsj likvidert, som overførte disse landene til statlige institusjoner i det russiske imperiet.^[7]

Byens historie går tilbake til 1795, da den britiske forretningsmannen Charles Gascoigne bygget en jernstøperifabrikk her. Det ble det første store metallurgiske foretaket sør i det russiske imperiet. Anlegget begynte å produsere i 1800, og ved produksjon av støpejern ble den den nyeste og, for første gang i Russland, ble koks bruk hert. Selskapet spesialiserte seg på produksjon av militære våpen og prosjektiler. Luhansk-våpen ble brukt i slaget ved Borodino og i Krimkrigen. I mellomkrigstiden ble det produsert jordbruksmaskiner, utstyr til møller, brennerier, sukkerfabrikker m.m. Luhansk Foundry startet gruveutdanning i Donbas. Anlegget kombinerte de beste kreftene til gruvespesialister, fungerte som et vitenskapelig senter i Donetsk-bassenget, der gruvekunst ble født og utviklet, og mange problemer innen gruvevitenskap og teknologi ble utviklet og praktisk talt løst. Forskere som Jevgraf Kovalevskyj, Lev Sjeviakov, Aleksandr Terpygorjev jobbet her som praktikanter. Den første av dem utførte den første vitenskapelige stratigrafiske og geologiske studien av Donetsbassenget.^{[11][12][13][14][15]}

På 1870- og 1880-tallet dukket det opp nye fabrikker i Luhansk. De største var den statseide patronfabrikken i Luhansk og damplokomotivfabrikken, hvis eier var den tyske industrimannen Gustav Hartmann. I 1898 var det mer enn 30 industribedrifter i Luhansk, i tillegg til mange små fabrikker og håndverksverksteder. På slutten av 1800-tallet ble Luhansk koblet til andre regioner med to jernbanelinjer: Luhansk-Debaltseve og Luhansk-Millerovo. Flere banker dukket opp i byen, den største var Azov-Don Bank,og flere biblioteker og kinoer opererte her. På begynnelsen av 1900-tallet dukker det opp en gruve- og handelsklubb, en bypark, osv. Byen ble til et industrisenter med flere grener. 58 bedrifter opererte her i 1898. Ifølge folketellingen fra 1897 bodde det 34 200 mennesker i byen, og på tampen av første verdenskrig, 68 500 innbyggere.^[16]

Som et arbeidersenter støttet Luhansk den sovjetiske regjeringen aktivt i 1917. Her ble rådet for arbeidernes representanter opprettet i begynnelsen av mars 1917. I august 1917 ble Kliment Vorosjilov valgt til formann for bydumaen. I 1919 og i begynnelsen av 1920 ble byen ansett som sentrum av Donetsk-fylke. Den ukrainske nasjonale regjeringen hadde nesten ingen kontroll over den (den nasjonale bevegelsen i Luhansk og Slovyanoserbskyj-distriktet manifesterte seg i opprettelsen av det ukrainske distriktsrådet, en avdeling som de frie kosakkene opererte under), de viktigste motstanderne av bolsjevikene her var Donkosakkene. I desember 1917 prøvde enhetene til Ataman Kaledin å stoppe aktivitetene til rådene, og okkuperte alle industrisentrene i Donbas. For å motarbeide kosakkene ble hovedkvarteret til den røde garde opprettet i Luhansk, ledet av Vorosjilov og Aleksander Parkhomenko. I slutten av desember ble Kaledin-troppene beseiret. I februar-mars 1918 var Luhansk en del av Donetsk-Kryvyj Rih sovjetrepublikk. Fra 28. april til 14. desember 1918 var byen under styre av den ukrainske staten Pavlo Skoropadskyj. Den 21. januar 1919 ble makten til den bolsjevikiske militærrevolusjonskomiteen proklamert i Luhansk. Men fra 4. mai til 24. desember 1919 var byen under Anton Denikins frivillige hærs myndighet. Etter nederlaget i januar 1920, ble sovjetmakten endelig etablert i Luhansk.^[17]

Industri er fortsatt hovednæringsveien i byen. Luhansk fikk bystatus i 1882, og ble i sovjettiden utbygd til et industrisentrum.

På slutten av 1922 opplevde Luhansk damplokomotivanlegg økonomisk vekst. I 1922-1923 ble 49 damplokomotiver av «E»-serien bygget, og i løpet av de neste fem årene (1923-1927), enda 447 damplokomotiver i forskjellige varianter. I 1933 ble det rekonstruerte anlegget det største lokomotivbyggende foretaket i Europa. I 1921–1941 økte Luhansk-anleggne oppkalt etter Artjom, Jakubovskij, Rudij, Parkhomenka^[klargjør] og andre foretak også kapasiteten.^[18] I juni 1938 ble Donetsk-regionen delt inn i Stalinsk og Voroshilovgrad-regionene, sistnevnte inkluderte fire byer og 28 distrikter. Fra januar 1939 bodde 1 837 000 mennesker i regionen, hvorav 65,8% var landlige, 34,2% var urbane.^[19][20] Regionen ble omdøpt samtidig med byen. Denne adminavdelingen er bevart til nå.

Den 31. august 1932 utstedte Luhansk en resolusjon fra Bykommunistpartiets byråd om at det ikke er tillatt å bruke brød til offentlige måltider i kantinene til kollektivgårder.^[21][22] Organisert av det kommunistiske totalitære regimet, påvirket Holodomor i 1932–1933 også arbeidere i alle industrigrener. På denne tida sendte den sørafrikanske ingeniøren Jerry Berman, som jobbet i Donetsk- og Luhansk-regionene, detaljerte vitnesbyrd om Holodomor til sine slektninger og venner (brevene hans er nå i Holodomor-museet).^[23] Flere ganger kunngjorde de sovjetiske myndighetene i Luhansk-regionen styrkingen av korninnkjøp, og anerkjente de eksisterende skalaene som «utilfredsstillende».^[24][25][22] Det finnes også dokumenter som bekrefter inndragning av mat med unntak av andre ting.^[klargjør] Det var på denne tiden vanlig å leve sammen i store familier på ti eller flere, så mengden matprodukter på tvers av en familie var ofte stor, og alle disse kunne bli konfiskert. I tillegg til mat og klær ble det også tatt fat, skjeer og gafler.^[26][22] Bevis om tyveri av brød ble bevart i en av Luhansk-avisene. Forfatteren klager også over mangelen på løsninger på problemene med slik «hooliganisme»:^[27][22]

Нині спостерігається низка випадків крадіжки хліба з копиць, обмолоту його на полу. Є випадки стрижки колосу з копиць. Крадуть, головно, не колгоспники, але є випадки, що й де хто з несвідомих колгоспників простягає нишком руку до колгоспного добра, піддавшись на агітацію клясового ворога.

Oversett
For tiden er det en rekke tilfeller av brødtyveri fra landet, det treskes opp fra bakken. Det er tilfeller av nedkutting av mais fra landet. Først og fremst er det ikke kolkoser som stjeler, men det er tilfeller der noen besvistløse gårdsarbeidene sniker hendene sine inn på den kollektive gårdseiendommen, og bukker under for klassefiendens propaganda.

I Luhansk-regionen på 1930-tallet ble mer enn 30 000 mennesker skutt, dømt til lange fengselsstraffer, og forvist til avsidesliggende steder nord i Sovjetunionen, spesielt Sibir og Sentral-Asia. Toppen av undertrykkelsen kom i 1937–1938, da nesten 13 000 mennesker ble dømt.^[18]

Krigen kom til Lugansk 17. juli 1942, og før kommunistiske myndigheter evakuerte utstyr fra industribedrifter til Sibir og Ural. Tyske og italienske tropper kom inn i byen nesten uten kamp.^[28] De nazistiske myndighetene ble møtt av lokalbefolkningen ganske likegyldig. De nye eierne av byen grunnla den ukrainskspråklige avisen Nove Zjyttja («Nytt liv»), agiterte lokalbefolkningen til å jobbe i Tyskland (de såkalte ostarbeiterne), sykehus ble restaurert på grunn av tyskernes frykt for epidemien, kirker jobbet fritt, osv. Jødespørsmålet ble aktivt diskutert i Nove Zjyttja, og generelt skilte det seg ikke mye fra NSDAP-linjen. Den 14. februar 1943 ble Vorosjilovgrad tatt tilbake av den røde armé. I løpet av denne perioden kan det ha vært en «Molodaya gvardia» («ung vokter»), en anti-nazistisk ungdomsundergrunnsorganisasjon som opererte i Sorokine (den gang Krasnodon) nær Luhansk. Noen detaljer om organisasjonens aktiviteter, så vel som dens eksistens i moderne historisk vitenskap, blir diskutert.^[29]

Under andre verdenskrig led Luhansk betydelig, spesielt under tilbaketrekningen sprengte tyskerne en rekke bygninger i sentrum og broen over Donets nær byen. Luhansk er nå hjemsted for mange monumenter dedikert til andre verdenskrig, inkludert minnesmerker.^[28][30]

Donbas, som et stort metallhjerte i Sovjetunionen, trengte penger for vedlikeholdet av byen, som sluttet å bli tildelt nær statens kollaps. De første gruvearbeiderstreikene fant sted i 1989, det vil si to år før Sovjetunionens sammenbrudd. Det er viktig å merke seg at disse streikene ble en av impulsene til å endre det økonomiske og politiske systemet i 1991. Den 7. juni 1993 startet den største streiken av Donbas-gruvearbeidere i hele det uavhengige Ukrainas historie. Den spredte seg raskt til andre gruver, og deretter til andre bedrifter i Donetsk og naboregionene.^[31][32]

Hovedrollen ble besatt av gruvearbeidere fra Donetsk. I Luhansk er det imidlertid kjent et tilfelle av selvtenning av en gruvearbeider i protest. I juli-august 1998, i Luhansk, valgte Krasnodon-gruvearbeiderne «Barakova», «Duvanna», «Krasnodarska-Pivdenna» og «Sukhodolska-Skhidna» den regionale statsadministrasjonen og regionrådet, hvis ledere var Oleksandr Jefremov og Viktor Tikhonov, med krav om å nedbetale ubetalt lønn innen 2,5 år. Den 24. august på Ukrainas uavhengighetsdag, ble demonstranter spredt. For første gang i det uavhengige Ukraina ble spesielle midler brukt mot deltakerne i en fredelig protest: batonger og tåregass. Som et resultat av sammenstøtet ble 22 gruvearbeidere, 12 Berkut-ansatte og 3 politifolk skadet.^[33][34][35] 14. desember, klokken fire om morgenen, som et tegn på protest mot myndighetenes handlinger og mobbing fra gruveadministrasjonen «Barakova», som skyldte lønn siden 1996, etterå ha blitt drevet til fortvilelse, selvantente gruvearbeideren Oleksandr Mikhalevitsj seg. 17. desember var all gjeld nedbetalt. Etter disse hendelsene i Luhansk-regionen prøvde flere gruvearbeidere å begå selvmord for å tvinge myndighetene til å betale etterskuddslønn.^[36][37]

I sovjettiden var Donbas den største kullgruve-, metallurgiske og kokskjemiske regionen, og falt i tilbakegang etter Sovjetunionens sammenbrudd og at Ukraina ble uavhengig. Lugansk-regionen, sammen med den nærliggende Donetsk-regionen, var en av de fattigste og mest problematiske. I 2003 var 55 % av regionens virksomheter ulønnsomme.^[37]

I slutten av november 2013 og 2014, under Euromajdan, var det demonstrasjoner til støtte for protester i byen. Den 24. november, i sentrum av Luhansk, på torget nær monumentet til Taras Sjevtsjenko, uttrykte rundt 100 mennesker sin støtte til europeisk integrasjon. Donkosakker, som var motstandere av Ukrainas tilnærming til EU, prøvde å forhindre demonstrasjonene.^[38] For å gjøre det umulig for demonstranter fra forskjellige leire å holde møter på det sentrale torget, begynte installasjonen av et juletre, selv om det i begynnelsen av november ble tatt en beslutning om å installere det på Jarmarotsjnaja plosjtsjad.^[39][40] Den 26. november 2013 forbød byens eksekutivkomité masseaksjoner fra 26. november 2013 til 14. januar 2014.^[41] 1. desember 2013 ble protestene i sentrum gjenopptatt i Luhansk. Rallyet ble holdt under slagordet: «Janukovitsj, gå av!».^[42]

Euromajdan i Luhansk utviklet seg noe svakt sammenlignet med resten av landet. Pro-ukrainske og pro-europeiske demonstranter møtte imidlertid ikke lokal motstand. Spesielt i de første ukene av Luhansks Euromajdan var det ingen organisert opposisjon, den såkalte anti-Majdan. De første forsøkene på å diskreditere og hindre bevegelsen ble gjort i desember 2013. Nær slutten av januar begynte en åpen konfrontasjon. I Luhansk på den tiden var det aldri åpne offentlige diskusjoner om annektering til Russland, selv om alle var enige om at det skulle opprettholdes vennskapelige forbindelser med Russland. Den 20. februar fant annekteringen av Krim sted. 9. mars ble et pro-ukrainsk møte i Luhansk voldelig spredt av pro-russiske separatister, som stort sett ikke var lokale og kom fra Russland. Politiet forble inaktivt. Det var da de såkalte aktivistene grep Luhansks byadministrasjon og tvang formannen til å skrive et avskjedsbrev. Politiet gjorde ingenting igjen. Ukrainske aksjoner ble holdt også etter det, men det var veldig risikabelt.^{[43][44][45][46][47]} En lignende kronologi fant sted i Donetsk. 12. april etablerte en separatistgruppe ledet av den russiske offiseren Igor Girkin kontroll over Slovjansk,^[48] og ukrainske styrker begynte å slå tilbake den neste dagen.^[49] Det første stridet fant sted 13. april: den russisk-ukrainske krigen begynte.

Senere ble mange deltakere i Luhansks Euromajdan militærfrivillige eller deltok i gjenopprettingen av Ukrainas territorielle integritet.^[43]

Fra våren 2014 er byen under kontroll av russiskstøttede militser.

Fra 2014 har Luhansk oblast blitt en utbryterrepublikk kontrollert av den selvproklamerte Folkerepublikken Lugansk, som ikke er internasjonalt anerkjent.^[50] Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byene Donetsk og Luhansk på separatistsiden av linjen, mens blant annet Kramatorsk og Mariupol er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022). Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk ble erklært i 2014. Utbryterrepublikkene har blitt støttet av Russland og kontakten med det øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså per februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina. Viktor Janukovitsj, som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området.^[51][52]

Den ukrainske administrasjonen oppholdt seg i Sievierodonetsk under krigen i Donbas fra 2014 til 2022.

Skyting har vært hørt i regionsenteret siden begynnelsen av mai, da innbyggere med St. George-bånd tok beslag på det regionale militære registrerings- og vervingskontoret i 3. mai. Den 28. mai, i garnisonen til VVAUSj (en lokal luftfartsskole), ble det utført et angrep på bygningene til konvoibataljonen til Lugansk-regimentet til den østlige territorielle sammenslutningen av nasjonalgarden i Ukraina. To dager senere, 30. mai, døde en 22 år gammel kontraktssersjant av et hodesår. Den 29. mai begynte folk i kamuflasje med maskingevær, maskingevær og granatkastere på åtte Kamaz-kjøretøyer det andre angrepet på nasjonalgardens enhet stasjonert i byen Aleksandrovsk, som er en del av Lugansk. Forrige forsøk var 28. mai. En av granatene traff et ammunisjonslager, og eksplosjonen ble hørt av halve byen. En røyksøyle over enheten var synlig i hele Luhansk. 30. mai var det angrep på kontorene til Ukrainas statsgrensetjeneste i Stanytsja Luhanska og Djakove. I Stanitsa hadde grensevaktene slått tilbake overfallet natt til 21. til 22. mai. Angriperne brukte maskingevær, granatkastere og håndgranater. Fem grensevakter ble såret da. Ved daggry den 31. mai skjøt folk som presenterte seg som «LNR-selvforsvar» mot vaktene til Lugansk ammunisjonsanlegg og fanget inngangen. Om kvelden samme dag begynte et slag i garnisonen VVAUSj, der væpnede mennesker stormet radioetterretningsenheten til de ukrainske troppene. Angrepet ble slått tilbake av rundt tre dusin medlemmer av den ukrainske væpnede styrken.^[53][54][55]

30. mai var det angrep på kontorene til Ukrainas statsgrensetjeneste i Stanytsja Luhanska og Djakove. I Stanitsa hadde grensevaktene slått tilbake overfallet natt til 21. til 22. mai. Angriperne brukte maskingevær, granatkastere og håndgranater. Fem grensevakter ble såret da.^[53] 1. juni 2014 begynte pro-russiske militanter et flere dager langt angrep på grenseutposten i Luhansk. 2. juni ble åtte grensevakter såret i strid. 3. juni gjennomførte ikke separatistene aktive operasjoner. 4. juni endte med vellykket tilbaketrekking av den ukrainske garnisonen fra grenseutposten mot Luhansk flyplass, som ble holdt av ukrainske fallskjermjegere og slo allerede tilbake separatistangrep. Forsvaret ble holdt av Tredje grenseavdeling, og ble snart oppkalt etter Ukrainas helt oberst Jevhenyj Pikus, nå reformert på «Pomsta»-brigaden. Basen til Ukrainas statsgrensetjeneste forble den eneste statlige institusjonen i Luhansk som det ukrainske flagget ble heist over på begynnelsen av sommeren 2014.^{[56][57][58][59][60][61]}

Den 2. juni 2014 ga flyet til Ukrainas flyvåpen brannstøtte til grensevaktene til Luhansk-grenseavdelingen, som hadde vært under angrep av paramilitære separatister siden 04:00 om morgenen.^[62] Hovedkvarteret til de pro-russiske militantene i den selverklærte Folkerepublikken Lugansk lå i bygningen. På grunn av mangel på offisiell informasjon om streiken, oppsto flere versjoner av angrepet. Som et resultat av en salve av ustyrte raketter og en rekke eksplosjoner ble åtte sivile drept foran bygningen til Luhansk regionale statsadministrasjon, 11 flere personer ble innlagt på sykehus med skader av ulik alvorlighetsgrad, og bygningen av Luhansk regionale statsadministrasjon ble skadet.^[63] Spesielt anklaget de offisielle kildene til Ukraina^[64][65] og separatistene^[66] hverandre, og det russiske utenriksdepartementet ga ut en uttalelse som anklaget «Kyiv-myndighetene» for en «forbrytelse mot deres eget folk».^[67] Uoffisielle undersøkelser av hendelsen er også forskjellige og mangler enhetlighet.^[68] Senere uttalelser gir heller ikke klarhet.^[69] Etter luftangrepet begynte en masseflukt av sivile fra Luhansk.^[53][70]

Selv om Luhansk internasjonale lufthavn territorielt tilhører Luhansk, er avstanden mellom dem 10 km. Klokken 01.00 den 8. april mottok fallskjermjegere fra Lvivs 80. luftangrepsbrigade en ordre om å sikre flyplassen. Ett luftbårent selskap (10 BTR-80-enheter) foretok en 400 kilometer lang marsj og okkuperte flyplassen klokken 13.00 samme dag.^[71] I juli brøt ukrainske tropper seg gjennom til flyplassen og hindret omringningen den opp. Som et resultat av augustoffensiven til de russiske regulære troppene ble flyplassen igjen omringet. Bygningene ble fullstendig ødelagt av russisk artilleri.

Den 14. juni 2014, omtrent klokken 01.00, ble en ukrainsk IL-76 skutt ned nær Luhansk. Il-76 militære transportfly fra den 25. transportluftfartsbrigaden til Luftforsvaret til de væpnede styrkene i Ukraina fløy som en del av en konvoi på tre fly til Luhansk flyplass. 40 fallskjermjegere fra den 25. selvstendige Dnipropetrovsk luftbårne brigade (nå 25. selvstendige luftbårne brigade) og 9 besetningsmedlemmer var om bord i flyet. Alle døde som følge av beskytning.^[72][73]

Natt til 1. september 2014 forlot ukrainske forsvarere ruinene av flyplassen, etter 146 dager med forsvar.^[74][75] Fra det øyeblikket var alle administrative grenser under kontroll av separatister og lokale grupper av den russiske hæren.^[76][77]

Det er viktig å merke seg at det var under forsvaret av grenseposten at den frivillige bevegelsen Luhansk ble organisert, som nådde sitt høydepunkt under forsvaret av lufthavn, og etter dens fall ble bevegelsen delvis drept og delvis drevet ut. De fleste av dem var deltakere i Luhansk Euromaidan og utelukkende lokale folk som leverte ulike produkter og grunnleggende nødvendigheter. Imidlertid ble varmekameraer allerede kjøpt inn til Luhansk-grensevakten.^[78]

Som nevnt ovenfor ble Luhansk-flyplassen blokkert, opphevet og omringet igjen.

De ukrainske væpnede styrkene hadde til hensikt å omringe Luhansk og ta den. Betinget kan operasjonen deles inn i et gjennombrudd til flyplassen og et gjennombrudd fra denne til den østlige Luhansk-ruten. Den 20. juli gikk den ukrainske hæren og jagerfly fra Aydar frivillige bataljon inn i området til landsbyen Heorhijiyvka, 3 km fra inngangen til Luhansk, med stridsvogner. Fra Vesela Hora til Heorhijiyvka og Lutuhyne, sør for byen, gikk «livets vei», langs hvilken tilførselen av gjennombruddsstyrkene og forsvaret av flyplassen gikk. Så, 7.-28. august 2014, var det kamper om den østlige utkanten av Luhansk, landsbyene Novosvitlivka og Khrjasjuvate. Den ukrainske kommandoen hadde all styrke og evne til å erobre byen selv uten kamp, men den nølte.^[79] I mellomtiden, 24. august, gikk den russiske føderasjonens væpnede styrker inn i byen langs veien nord for veien okkupert av ukrainske styrker. Fra det øyeblikket mottok separatistene kraftig brannstøtte med praktisk talt ubegrenset ammunisjon. Å holde visse punkter, hvis beholdning var risikabelt til å begynne med, ble stadig vanskeligere. Fra de første supermektige artilleriangrepene ble enhver fangstplan til ingenting.^[80] De ukrainske styrkene sto overfor spørsmålet om overlevelse og tilbaketrekning i sin helhet. 28. august til 1. september fortsatte evakueringen av hele den ukrainske kontingenten og dens retrett til Vesela Hora.^[78]

På det angitte tidspunktet for retretten led Ukraina også et knusende nederlag i hendene på de russiske væpnede styrkene i Donetsk-regionen, i Slaget om Ilovaisk. De væpnede styrkene i Ukraina stoppet offensiven i Donbass og gikk over til passivt forsvar.^[81][82][78]

Presidenten i Russland, Vladimir Putin, anerkjente 21. februar 2022 den selverklærte republikken og kunngjorde at Russland ville sende «fredsbevarende styrker» inn i området.^[83][84] Enkelte bygninger i Luhansk og dens omgivelser ble mål for Ukrainas forsvar.^{[85][86][87][88][89]} I midten av februar 2022 og senere kunngjorde russiske tropper en ulovlig tvungen mobilisering inn i rekken av separatistformasjoner i Luhansk og den okkuperte delen av regionen.^{[90][91][92][93]}

Fotballklubben Zorja Luhansk holder til i byen, og spiller i den ukrainske toppdivisjonen. Luhansk er også hjembyen til Serhij Bubka, tidligere verdensrekordholderen i stavsprang.

Luhansk ligger ved sammenløpet av elvene Vilkhivka og Luhan (48°34′15,18″N 39°16′29,14″Ø) på høyre side av Siverskyj Donets. Byen okkuperer et territorium på 25,5 tusen hektar, hvorav boligkvarterer og mikrodistrikter utgjør 3,9 tusen. De mest befolkede områdene i byen er mellom 48°30' og 48°40'N. v. og 39°10' og 39°25' øst.

Klimaet er moderat kontinentalt. Sommeren er varm, gjennomsnittstemperaturen i juli er fra 21,8 °C til 23,1 °C; vinteren er kald, gjennomsnittstemperaturen i januar er fra −6 til −8 °C. Årlig nedbør er 400-500 mm. Den kaldeste og varmeste lufttemperaturen i Ukraina ble registrert på Luhansk værstasjon: +42,0°C (12. august 2010) og -41,9°C (8. januar 1935).

Klimadata for Luhansk Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År Varmerekord °C 12.8 17.3 23.1 31.8 36.6 39.4 40.5 42.0 36.8 36.8 22.8 15.6 42,0 Normal maks. temp. °C -1.0 -0.4 5.7 15.6 22.2 26.4 28.7 28.2 21.8 13.9 5.2 0.1 13,9 Døgnmiddeltemp. °C -4.0 -4.1 1.4 9.7 15.8 20.1 22.3 21.2 15.3 8.6 1.8 -2.7 8,8 Normal min. temp. °C -6.8 -7.4 -2.4 4.2 9.4 13.8 16.0 14.5 9.4 4.0 -1.3 -5.5 4,0 Kulderekord °C -41.9 -36.9 -27.3 -12.1 -8.2 -1.8 5.2 -0.4 -7.2 -16.3 -26.3 -29.6 −41,9 Nedbør (mm) 36.0 35.7 31.8 31.4 46.3 63.3 64.2 36.3 45.3 34.8 39.2 39.7 504,0 % Relativ fuktighet 83.2 80.3 75.2 64.0 61.6 63.8 63.7 61.3 67.8 74.9 83.3 84.4 72,0 Normal antall regndager 10 8 11 14 13 14 12 8 11 11 13 10 135 Normal antall snødager 17 16 10 1 0.1 0.03 0 0 0.1 1 7 16 68 Normal månedlige solskinnstimer 47.2 73.8 131.1 177.6 274.9 287.4 305.5 291.4 210.6 135.4 59.4 39.0 2 033,3  Diagram  • Kilde: Pogoda.ru.net[94]     36   -1 -7     36   -0 -7     32   6 -2     31   16 4     46   22 9     63   26 14     64   29 16     36   28 15     45   22 9     35   14 4     39   5 -1     40   0 -6

På territoriet til Luhansk bystyre er det planter oppført i den i Den Ukrainas røde boka:^[95]

• Mjeltslekta (Astragalus);
• Alyssum gymnopodum (Alyssum gymnopodum);
• Knoppurtslekta primær gerbera (Centaurea protogerberi);^[96]
• Isop krittaktig (Hyssopus cretaceus);^[97]
• Onosma Donsky (Onosma tanaitica);
• Ginstslekta Donsky (Genista tanaitica);
• Fuglestjerneslektat til Bouché (Ornithogalum boucheanum)

En visuell representasjon av det historiske sentrum av Luhansk er gitt av «Plan for landsbyen Luhansk» fra 1879. Kartet preger tydelig planstrukturen i byen, som utviklet seg på 1800-tallet.^[98] Luhansk ble bygget i henhold til systemet med gjensidig vinkelrette gater, som var vanlig i det russiske imperiet i den første tredjedelen av 1800-tallet, tatt i betraktning bytopografien. Imidlertid ble det i første halvdel av 1800-tallet gjennomført sentralisert utvikling i Luhansk, og det observeres ved begynnelsen av 1800- og 1900-tallet en spontan inndeling av byen i industri-, transport-, lager- og boligsoner.

På begynnelsen av 1800-tallet var sentrum av landsbyen ved Anhlyiska-gaten og Starobazarna-torget. Med byggingen av Mykolaivskyj-katedralen i 1841 ble den sentrale katedralplassen og hovedgaten Peterbyrzka dannet. Kazanska-gaent var den nest viktigste. Sentrum ble bygget opp med to- og treetasjes leiegårder. Den første bygningen med fire etasjer (Vasniyovs hus) dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet. Forstadsgatene ble dominert av en-etasjes mergelhus. En av de eldste bygningene som har overlevd til i dag er bygningen av vannsykehuset, et arkitektonisk monument fra begynnelsen av 1800-tallet (Dalja Street, 7). I andre halvdel av århundret ble gatene asfaltert. Med utseendet til byens kraftverk i 1912 ble de sentrale gatene elektrifisert.

Urbanonym	Beskrivelse	Bilde
Англійська («Engelsk») (Også[a] Юного Спартака, В. Даля)	De første husene i byen dukket opp i Angliyska-gaten. Det var bebodd av engelske ingeniører som kom for å jobbe ved støperiet sammen med Charles Gascoigne. På gaten er et arkitektonisk monument fra begynnelsen av 1800-tallet (Dalja St., 7) og Vladimir Dal House-Museum (Dalja St., 12). Ifølge det gamle kartet lå imidlertid huset til hans far, den danske fabrikklegen Johann Christian von Dahl, et annet sted og har ikke vært bevart den dag i dag. I 1926 ble gaten omdøpt til ære for den banebrytende Spartak-organisasjonen, hvis Luhansk-avdeling ble grunnlagt i bygning nr. 7. Siden 1971 har den blitt oppkalt etter Vladimir Dal.[99][100][101]
Поштова («Postals»)	Gaten har fått navnet sitt fordi den første postekspedisjonen lå her. Ved overgangen til 1800- og 1900-tallet tilhørte hele kvartalet med store hus den rikeste mannen i byen, Solomon Davidovytsj Venderovytsj, som eide et støperi i Ivanovka og broren hans. Nå står Luhansk kunstmuseum på dette stedet.[102]
Петербурзька («Petersburgs») (Петроградська[b], Леніна)	Den oppsto på slutten av 1700-tallet. Det ble bygget brakker for støperiarbeidere. Etter deres riving i andre halvdel av 1800-tallet ble det et forretnings- og handelssenter i byen. To-etasjes hus bygges på den. Tallrike etablissementer som aviser, butikker og private virksomheter lå i første etasje.[102][103] Omdøpt i 1914 til st. Petrogradska, og i 1922 - st. Lenin.[101]
Казанська («Kazans») (Карла Маркса)	Dannet i andre halvdel av 1800-tallet. Oppkalt etter Kazan-kirken, bygget i 1864.[104] Jugendstil rådde i arkitekturen. På gaten lå byadministrasjonen (nå museet for historie og kultur i Luhansk). Brannvesenet var lokalisert i gården til huset. Bygningen Azov-Don Bank har overlevd til i dag. Noen bygninger på gaten tilhørte jøder. I en av dem fungerte poliklinikken for offentlig hjelp til fattige jøder. Avisen «Yuzjnyi Izrail» («Sørlige Israel») ble publisert. På Kazanska var det gourmet- og pølsebutikker, sigarettlager, salonger og diverse butikker.[102] Omdøpt til st. K. Marx i 1922.[101][103]
Пушкінська («Pusjkins»)	Pusjkinska-gaten dukket opp i andre halvdel av 1880-årene på stedet for den fylte Vilkhiv-kanalen, som forsynte vann til fabrikkdammen. Det ble bygget opp med en- og toetasjes boliglokaler og butikker til lokale kjøpmenn.
Банківська («Banks») (Романівська, Демократична, Тараса Шевченка)	På gaten var det et brannvesen, et interneringshus (Maiakovskyi-klubben) og til slutt den første fire-etasjers bygningen, som huset en handelsskole for kvinner og en mannlig pre-gymnasium, Vasniyovs hus. Omdøpt til st. T. Sjevtsjenko i 1922.[105][101]
Лісова («Skog») (Коцюбинського)	En forstadsgate bak som var Messeplassen og kirkegården med kirke av Oppstandelsen.[104] Mergelhus dominerte her Omdøpt til st. M. Kotsyubynskyi i 1929.[106]
Torger	Soborna («Katedralen»), siden 1922 – Krasna («Rød»), som hovedkirken i byen, St. Nikolas-katedralen, ble bygget på i 1841.[101][103] Starobazarna («Gamle basar»), Uspenska, з 1922 — Revoljutsii («Revolusjon») med med et Uspenska bønnerom. Den toetasjes bygningen huset den slavisk-serbiske Zemstvo-administrasjonen (nå skole nr. 2).[103] Novobazarna («Ny basar») torget okkuperte territoriet mellom moderne revolusjonskjempertorget og Luhansk akademiske regionale russiske dramateater.

• 
  «Plan for landsbyen Luhansk», 1879
• 
  Kart over Luhansk i 1910
• 
  Kart over Luhansk i 1912

Med tildelingen av Vorosjilovgrad status som det regionale senteret i 1938, oppsto spørsmålet om fornyelsen av byen, som begynte etter krigen. På 1950-tallet ble den tidligere utkanten av byen rundt Jarmarkova torget bygget opp med nye administrative og offentlige bygninger. Slik oppstår en ny midtby.

Opprinnelig var Luhansk territorielt delt inn i gater og linjer, type gate. Deretter ble landsbyene (Dzerzhinsky, Kosiora, Oleksiivske (nå den 3. km), Promzjylstroj, Telmana, Tsimlyanske, Yuvileyne) og «liten byer»^[c] (Hostra Mohyla, Novyj, Staryj, Parkhomenka, Standardnyj, Chapaeva, Sjtsjorsa) lagt til byen. Fra 1960-tallet dukket nabolag opp på kartet hans. Derfor ble hele området av byen i Zjovtnevyj-distriktet populært kalt «Kvartalá». Siden 1962 har nabolagene «Molodizjnyj», «Zjukova», «Vatutina» blitt utviklet. På 1960- og 1980-tallet bosatte rundt 120 000 byfolk seg i boligfelt.^[107]

Befolkningen i bystyret i Luhansk per 1. januar 2014 var 463 287 innbyggere, spesielt byen Luhansk - 424 113, bystyret i Katerynivka - 16 948, byen Sjtsjastja – 12 629, byen Oleksandrivsk – 6 596. I begynnelsen av 2014 rangerte Luhansk på 11. plass blant byene i Ukraina når det gjelder befolkning.^[108][109] Befolkningen i byen har gått betydelig ned som følge av krigen i Donbas. I november 2014 var den estimerte befolkningen i byen på nivået 333 000 (22% mindre enn ved begynnelsen av året), i desember 2014 – 301 000 (29% mindre enn ved begynnelsen av året).^[110]

Etter kjønn dominerte kvinner i byen, som ifølge folketellingen for 2001 utgjorde 277 224 (55,1 %), mens menn utgjorde 226 024 (44,9 %). Gjennomsnittsalderen for befolkningen i Luhansk var 38,7 år. Gjennomsnittsalderen for menn er 4,5 år lavere enn for kvinner (henholdsvis 36,2 og 40,7). Det var 75 973 personer yngre enn yrkesaktiv alder (15,1 %), 315 426 (62,7 %) i yrkesaktiv alder og 111 832 (22,2 %) eldre enn yrkesaktiv alder.^[111]

alder	menn	kvinner	begge
0-14	28 266	26 128	54 394
15-64	154 131	179 591	333 722
65 og eldre	23 547	47 952	71 499

Dynamikken i den nasjonale sammensetningen av Luhansk-befolkningen i henhold til folketellinger, %

	1926[112]	1939[113]	1959[114]	1989[115]	2001[115]
ukrainer	43,5	58,7	48,3	41,8	49,6
russere	43,7	34,5	47,1	52,4	47,4
hviterussere	–	0,5	1,1	–	0,6
jøder	10,0	4,5	1,6	1,1	0,4

Dynamikken til morsmålet til befolkningen i Luhansk i henhold til folketellinger, %

мова	1897[116]	1926[112]	1989[115]	2001[117]
ukrainsk	19,1	17,1	17,2	14,3
russisk	68,2	75,7	81,0	84,7
jødisk	7,1	4,7	0,04	–

Dataene fra folketellingen til det russiske imperiet i 1897 er noe forvrengt. Ifølge dem bodde 13 907 som har russisk som morsmål og bare 3 902 som har ukrainsk som morsmål i Luhansk. Den totale befolkningen i byen var 18 525 mennesker. Imidlertid er det nødvendig å vurdere disse tallene ikke separat, men i et kompleks, med tanke på russifiseringsfaktoren og det faktiske forbudet mot det ukrainske språket. Under disse forholdene byttet ukrainere til det russiske språket, og Vorosjil ble Vorosjilov.^[d][118]

Det territorielle samfunnet til Luhansk bystyre består av 4 distrikter:

• Artemivskij område;

• byen Oleksandrivsk;

• landsbyen Zrazkove;
• landsbyen Teplitsjne;

• Juvilejna bygderåd;

• landsbyen Katerynivka;

• Zjovtnevyj område;
• Kamjanobridskyj område;
• Leninskyj område.

Siden stiftelsen, og spesielt de siste 40 årene, har Luhansk utviklet seg som en by med industri med flere grener. Industristrukturen er dominert av energi- og kapitalintensiv industri, og de står for den største delen av industri- og produksjonsmidlene. Den ledende rollen i økonomien til byen Luhansk tilhører maskinbygging, representert av Luhansk diesellokomotivanlegg, Lugtsentrokuz, Luhansk maskinbyggende anlegg og andre. Diesellokomotiver, trikker, reservedeler til biler og traktorer produseres i Luhansk. Gruveteknikk er representert ved Luhansk kraftverk. Blant landbruksmaskinbedriftene er LLC «NVF 'Aeromekh'» representert, en av hovedanleggene i Ukraina, som produserer utstyr for kornrensing og kalibrering. Byens virksomheter har nok produksjonskapasitet til å dekke innbyggernes behov for mat og grunnleggende nødvendigheter. Det er 87 industribedrifter i byen. Mer enn halvparten av foretakene har en ikke-statlig eierform. Til tross for den vanskelige økonomiske situasjonen, jobbet byens industribedrifter på det utenlandske markedet frem til 2022.

«Luhanskteplovoz» et foretak i maskinbyggingsindustrien som produserte hovedlinje diesellokomotiver, dieseltog og elektriske tog. Luhansk damplokomotivanlegg ble grunnlagt 3. mai 1896 av den tyske industrimannen Gustav Hartmann under navnet «det russiske samfunnet for Hartmans maskinbyggende anlegg». Den var et kraftig industrielt og økonomisk kompleks i Ukraina, som inkluderte hovedbedriften – et lokomotivbyggende anlegg med egen produksjonsstruktur, 7 datterselskaper og 7 åpne aksjeselskaper. Praktisk talt all hovedlinjegodstransport på ikke-elektrifiserte seksjoner av jernbaner i landene i det tidligere USSR utføres av Luhansk-lokomotiver. I løpet av de siste tiårene er det opprettet og bygget mer enn 40 typer og modifikasjoner av skifte-, hoved- og passasjerdiesellokomotiver med en kapasitet fra 1471 til 4411 kW per seksjon. Totalt skapte og leverte bedriften mer enn 44 000 diesellokomotiver, inkludert mer enn 4 000 lokomotiver med en kapasitet på 1 020 til 2 941 kW til 11 land i Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika.^[119] Fra begynnelsen av februar 2015, som et resultat av krigen i Ukraina, var det umulig å levere komponenter fra Tyskland og USA til anlegget, som et resultat av at virksomheten ble blokkert, og i begynnelsen mars 2015 stoppet «Luhanskteplovoz» arbeidet. Fra og med 2023 ble anlegget praktisk talt ransaket, maskinverktøyhus, maskinverktøy, oksygenflasker, gjerder ble fjernet fra bedriften.^[120]

• Lugansk maskinbyggeanlegg oppkalt etter Parkhomenko – industribedrift i Lugansk for produksjon av gruve- og prosessutstyr. Selskapet ble grunnlagt i 1878 som et verksted for reparasjon av jernbanemateriell. Siden begynnelsen av 1950-tallet var Vorosjilovgrad kullingeniøranlegg oppkalt etter Parkhomenko en av de største foretakene i byen.^[121] I 2016 uttalte hovedetterretningsdirektoratet for forsvarsdepartementet i Ukraina at «i terrorkontrollerte områder i Lugansk-regionen fortsetter demonteringen og fjerningen av produksjonsanlegg til russisk territorium», inkludert Luhansk maskinbyggeanlegg oppkalt etter Parkhomenko.^[122]

Siden 1964 har rutenummer for kollektivtrafikk vært tydelig avgrenset etter type transport, dermed har trikker fått nummer fra nr. 1, trolleybusser fra nr. 51, bybusser fra nr. 101, og forstadsbusser fra nr. 151. Fra 2012 opererte Luhansk 9 vanlige trikkeruter, 5 vanlige og 1 uregelmessige trolleybussruter. Trikketrafikken har vært innstilt siden sommeren 2014, og kontaktnettet er avviklet. 5. juni 2015 ble trikken i rute nr. 5 satt i drift, men allerede 7. juni ble trafikken igjen stanset. Ifølge representanter for separatistorganisasjonen som kontrollerer byen siden 2014, er det ikke planlagt fornyelse av trikketrafikken i byen på grunn av lav lønnsomhet. Senere ble trikkenettet avviklet permanent.^[123] Trolleybussnettet er stengt 19. juli 2022.^[124] Dermed ble Luhansk det første regionale senteret i Ukraina som forble uten elektrisk transport (bortsett fra Uzjgorod, hvor det aldri har vært).

Stasjonen ble åpnet i 1878, under idriftsettelse av Donetsk-kulljernbanen, hvis totale lengde var 389 verst^[e], som inkluderte følgende linjer: Mykytivka–Debaltseve–Dovzjansk, Debaltseve–Popasna–Kramatorsk og Debaltseve-Luhansk selve anlegget, som lagt til Luhansk fra sørvest. Kontoret til Donetsk jernbaneselskap ble etablert i Luhansk og en jernbaneskole ble etablert ved siden av stasjonen. Den faktiske og tekniske ledelsen av Donetsk kulljernbane var lokalisert i Luhansk, inntil privatbanen ble solgt til staten og fortsatt knyttet til den statseide Katerynina jernbane. I 1898 ble en linje lagt i nordøstlig retning Luhansk–Millerovo.^[125][126]

I 1980 ble det bygget en moderne stasjonsbygning i form av en hyperbolsk sylinder i en avstand på ca. 600 m fra den gamle jernbanestasjonen. Komplekset til den romslige nye stasjonen inkluderer en nesten 700 m lang bilovergang som forbinder stasjonen med sentrum, en transportutveksling, en overbygd overgang til plattformene, som fører til stasjonen på den ene siden, og til trikkelinjen , som har vært inaktiv siden 2014, i den andre gaten og Kirova. Jernbanestasjonen er endestasjonen for noen by- og forstadsbussruter. Under krigen øst i Ukraina ble vanlige jernbaneforbindelser umulige. 20. november 2014 kansellerte Ukrzaliznytsia toget Kyiv-Luhansk.^[127][128] Den 28. mars 2015 lanserte imidlertid militante fra de såkalte "DPR" og "LPR" et elektrisk forstadstog som forbinder Jasynuvata–Luhansk via Jenakijeve, Debaltseve.^[129]

• 
  Interiøret på stasjonen
• 
  Stillasbro
• 
  Stasjonshotell
• 
  Merke passasjertog «Luhan» Luhansk–Kyiv
• 
  Gammel jernbanestasjon
• 
  Den originale engelske «Barrow Steel» skinnen, hvorfra Luhansk-jernbanen startet

Fra og med 2013 ga Luhansk jernbanestasjon innenlandske, internasjonale og forstadsforbindelser. For de fleste langdistansetog var Luhansk-stasjonen endestasjonen, med unntak av interstate Mariupol–Lipetsk-toget. På intra-ukrainske ruter fra Luhansk gikk tog til følgende stasjoner:

• Kyiv-Pasazjyrskyj jernbanestasjon
• Lviv sentralstasjon
• Odesa sentralstasjon
• Simferopol-Pasazjyrskyj jernbanestasjon
• Kryvyj Rih-Pasazjyrskyj jernbanestasjon
• Sumy
• Kharkiv-Pasazjyrskyj jernbanestasjon
• Donetsk
• Mariupol
• Feodosija

Internasjonale (Ukraina–Russland) tog koblet Luhansk med:

• Moskva-Paveletskij stasjon
• Lipetsk

Ligger sør for byen, i en avstand på ca. 20 km fra sentrum. Det er ca 9 km til begynnelsen av bygrensa (Vydne bygd). Den 5. desember 1964 ble en lokal flyplass åpnet 8 km fra byen, som forbinder byen med 15 flyvninger over hele regionen, samt med Berdjansk, Vinnytsia, Donetsk, Dnipro, Zaporizjzjia, Kyiv, Lviv, Moskva, Odesa, Rostov-na-Donu, Simferopol, Kharkiv og Kherson^[130]. Fra 28. september 2013 ble nettverket av flyflyvninger betydelig redusert, og for tiden var det regulære flyvninger fra Luhansk bare til Moskva (UTair) og Kyiv (UTair-Ukraina), i sommerperioden ble forbindelser etablert med Antalya (Tyrkia), Thessaloniki (Hellas), charterfly pågikk.^[131] Ligger sør for byen. Siden desember 2009 har det vært baseflyplassen til flyselskapet «UTair-Ukraine». Den internasjonale flyplassen har vært stengt siden 11. juni 2014 på grunn av fiendtligheter.^[132]

Den lengste europeiske motorveien E40 går gjennom Luhansk ringvei. Fram til 2014 ble interregional og mellomstatlig passasjertransport levert av jernbane- og busstrafikk fra jernbane- og busstasjoner.

Fram til 2014 ga 41 medisinske institusjoner, inkludert 35 medisinske og forebyggende, medisinsk hjelp til byens befolkning. Et av de mest kjente hotellene i Luhansk — Hotell «Ukraina» (48°34′36″N 39°17′44″Ø, tidligere «Zhjovten», «Moskva») ble bygget i 1947-1951 av arkitekten Josyp Karakis, med hjelp av fangede tyskere, som en arbeidsstyrke Det siste faktum ble årsaken til en historie populær blant Lugansk-innbyggere om at hotellet skylder tyskerne sitt uvanlige for sovjettiden, nesten gotisk utseende.

Fra og med 2010 underviste nesten alle skoler på russisk. Undervisning i det ukrainske språket ble utført på tre skoler i utkanten av byen (skole nr. 21, nr. 31 og nr. 59), hvor totalt 845 elever studerte. Utdanningsdepartementet i Ukraina og den regionale administrasjonen legger ofte press på foreldre til å velge undervisning på russisk.^[133][134] I et historisk perspektiv var språkfordelingen ofte motsatt. Spesielt i 1935 var det 25 skoler i Luhansk, hvorav 22 var ukrainsktalende og bare 3 var russisktalende.^[118]

1920-tallet la grunnlaget for byens høyere utdanningsinstitusjoner. Professorene ved LNU var nevøen til Mykhajlo Hrusjevskyj, historikeren Serhij Hrusjevskyj, som ble henrettet i Sandarmoh i 1937, og Maksym Bernatskyj, senere redaktør for byavisen under den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen. Spesialister fra ulike yrker utdannes av 5 universiteter, hvorav to (LNU og Øst-ukrainske nasjonale universitetet oppkalt etter Dal) er klassiske, 14 videregående spesialinstitusjoner, 18 institusjoner for yrkesutdanning. På begynnelsen av det 21. århundre var universitetene i Luhansk spesielt attraktive for utenlandske studenter, takket være at byen rangerte som syvende i popularitet blant alle byer i Ukraina, nest etter Kyiv, Lviv, Kharkiv, Odesa, Donetsk og Dnipro. Spesielt i 2010 studerte flere utenlandske studenter ved Luhansk State Medical University enn ved noen annen institusjon for høyere utdanning i Ukraina.^[135]

• Ukrainske pyramider

• Лаврів П. І. (1992). Історія південно-східної України (på ukrainsk). Львів: Слово. s. 150. ISBN 5-8326-0011-8. 
• Подов В. І., Курило В. С. (2009). Історія Донбасу (PDF) (på ukrainsk). Луганськ: Вид-во ДЗ «ЛНУ імені Тараса Шевченка». s. 300. ISBN 978-966-617-219-1. 
• Подов В. И. (2004). История Донбасса (PDF) (på russisk). 1. Луганск: Альма-матер. s. 336. ISBN 966-617-176-7. 
• Колектив авторів (2019). Курило В. С., Бадер А. В., Бублик О. І., Рубан М. Ю., Забудкова О. А., red. Луганщина: краєзнавчі розвідки (PDF) (på ukrainsk). Старобільськ. s. 267. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) [Materialer fra den all-ukrainske vitenskapelige og praktiske konferansen i Starobilsk]
• Hiroaki Kuromiya (1998). Freedom and Terror in the Donbas: A Ukrainian-Russian Borderland, 1870s-1990s (på engelsk). New York: Cambridge University Press. s. 357. ISBN 9780521526081. 
• Ефремов А. С., Курило В. С., Бровченко И. Ю., Климов А. А., Красильников К. И., Семистяга В. Ф., Подов В. И. (2003). История Луганского края (på russisk). Луганск: Альма-матер. s. 427. ISBN 966-617-142-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Шнирлина Е., Кулашкина М. (1912). Весь Луганскъ въ карманѣ: адресъ-календарь и справочная книга города и окресностей на 1912 годъ (på russisk). Луганск: ПЦ «Максим». s. 160.  [Den russiske skrivemåten før reformen brukes]
• редкол. тома: Ю. Ф. Пономаренко (голова) [та ін.] (1968). Історія міст і сіл Української РСР: в 26 т.: Луганська область (på ukrainsk). 10. Київ: Голов. ред. Укр. рад. енциклопедії АН УРСР. s. 939. 
• Центральне статистичне управління УСРР (1926). Матеріяли до опису округ УСРР. Луганська округа (på ukrainsk). Харків: Держвидав. s. 48.  [Den gamle ukrainske skrivemåten fra 1918–1921 brukes]
• Л. М. Борщенко (2004). Ю. О. Іванченко, red. Народне мистецтво Луганщини у фондах Державного музею народної архітектури та побуту України (кінець XIX - початок XX ст.) (på ukrainsk). Луганськ: Поліпринт. s. 79. 
• А. Г. Слюсарский (1964). Социально-экономическое развитие Слобожанщины XVII-XVIII вв. (på russisk). Харьков: Харьковское книжное изд-во. s. 459. 
• Мельничук С. А. (2017). Моя боротьба за мову (på ukrainsk). Київ: Талком. s. 575. ISBN 978-617-7397-21-1. 
• О. Білобровець, Л. Бондарук, Т. Ковтунович, Т. Привалко [та ін.] (2017). Майдан від першої особи. Регіональний вимір (på ukrainsk). Київ: К.І.С. s. 417. ISBN 978-617-684-195-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

• Offisielt nettsted
• (en) Luhansk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Луганськ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons