Lars Hertervig

Lars Hertervig Lars Larsen Hertervig
Maleri av Niels Bjørnsen Møller fra 1851
Født		Lars Larsen Hertervig 16. feb. 1830[1][2][3][4] Borgøyna
Død		6. jan. 1902[5][1][2][3] (71 år) Stavanger
Beskjeftigelse		Kunstmaler
Utdannet ved		Kunstakademie Düsseldorf Statens håndverks- og kunstindustriskole
Nasjonalitet		Norge
Felt		Maleri, akvarell, gouache og tegning
Utdannelse		Den kongelige Tegneskole i Christiania og Kunstakademiet i Düsseldorf
Kjente verk		«Gamle furutrær» «Borgøya» «Rullestadjuvet» «Skogtjern»
Inspirert av		Hans Gude, August Cappelen, Erik Bodom, Marcus Larsson, Andreas Achenbach, Carl Friedrich Lessing og Caspar Scheuren
Inspirerte		Kitty Kielland, Vebjørn Sand, Odd Nerdrum, Rolf Nesch, Mari Slaattelid, Ørnulf Opdahl, Carl Oscar Schelbred, Håkon Bleken, Frans Widerberg, Bjørn Carlsen, Karl Erik Harr, Per Lundgren, Mattias Härenstam og Nicolas Party
Utstilling		Fast utstilt på Nasjonalmusset, Kunstmuseene i Bergen, Stavanger kunstmuseum, Haugesund Billedgalleri og Lillehammer kunstmuseum
Innkjøpt		Nasjonalmuseet, Kunstmuseene i Bergen, Stavanger Kunstmuseum, Haugesund billedgalleri, Tysvær kommune, Sparebank1 SR-Bank, Sparebankstiftelsen DNB
Lars Hertervig på Commons

Lars Larsen Hertervig (1830–1902) var en norsk kunstmaler sidestilt med Edvard Munch, og som har inspirert kunstnere som Odd Nerdrum, Kitty Kielland, Carl Oscar Schelbred, Vebjørn Sand og Håkon Bleken.

Fra å være et lovende malertalent i 1850, ble Hertervig umyndiggjort i 1858 grunnet uhelbredet sinnssykdom. Hertervig fortsatte likevel å male. Flere tiår etter hans død, var det mange fagpersoner både på og utenfor kunstfeltet som mente å kunne se spor av psykisk sykdom i Hertervigs sene kunst. I nyere studier hevdes det imidlertid at det ikke finnes noen antydninger til sykdom i bildene, men heller en unik form for tidlig modernisme, på høyde med noe av det mest avanserte som foregikk ute i Europa mot slutten av 1800-tallet.^[6] Siden 2005 har Hertervig blitt sammenlignet malere som Vincent Van Gogh,^[7] Paul Gauguin,^[8] Edvard Munch,^[9] Mark Rothko ^[6] og Salvador Dali.^[10]

Some of the most extraordinary paintings in Oslo’s National Museum ^[11] were created by an obscure artist of the mid-19th century called Lars Hertervig, who painted for much of his life in complete isolation on a remote farm near Stavanger. His unpeopled pictures of the Norwegian landscape have an eerie, hyperrealised quality that seems almost to predict the dreamscapes of Salvador Dalí

Andrew Graham-Dixon, internasjonal kunsthistoriker og kunstkritiker i BBC, som skriver om Lars Hertervig.^[12]

Lars Hertervig på ble født 16. februar 1830 på Borgøyna i Tysvær.^[13] De første barneårene tilbrakte Hertervig på foreldrenes småbruk innerst i Hattarvågen på Borgøya. Familien tilhørte kvekermiljøet,^[14] og rundt 1839 solgte foreldrene småbruket, men tok med seg våningshuset til Rosenberggaten 38 i Stavanger.^[15]

Hertervig tok svenneprøven i 1849, og i 1850 ble han oppdaget av skipsreder og kjøpmann Hans Gabriel Buckholm Sundt, som i samarbeid med andre rike velgjørere i Stavanger og kunstmaleren Johan Fredrik Eckersberg sørget for at Hertervig kunne utdanne seg til kunstmaler i Christiania og Düsseldorf.

Høsten 1850 seilte Lars Hertervig rundt kysten til Christiania og meldte seg opp til Den Kongelige Tegneskole den 10. desember.^[16] Hertervig skal ha blitt veiledet av Eckersberg tiden han var i Christiania. Hertervigs lærere på Tegneskolen var Johannes Flintoe og Joachim Frich.

Det vites ikke akkurat når på høsten i 1850 Hertervig reiste til Tegneskolen i Christiania - ei heller når Hertervig dro nedover til kunstakademiet i Düsseldorf for videre malerstudier hos romantikeren Hans Fredrik Gude. Det har imidlertid vært vanlig i Hertervigforskningen å tolke ut fra et brev, skrevet av H. G. B. Sundt og datert 24. juli 1853, at Hertervig muligens dro til Düsseldorf i april i 1852.^{[15][16][17][18]} Brevet har antageligvis gått tapt.^[17]

På den annen side viser passprotokollen for Christiania Politikammer, som går fra 1848 til 1853, kun én oppføring med Lars Larsen Hertervig, der han i sammen med kunstmaleren Erik Bodom reiste til Düsseldorf den 20. oktober i 1851.^[19] Hertervigs søster, Elisabeth Andersen, forteller i et intervju i Stavanger Aftenblad i 1915 at Hertervig reiste til Düsseldorf etter ett års opphold i Christiania, og kan derigjennom underbygge at Hertervig kan ha ankommet Christiania rundt oktober i 1850, for så å reise videre til Düsseldorf den 20. oktober i 1851.^[20]

Våren 1853 reiste Hertervig i sammen med Gude til Norge. Hertervig dro igjen nedover til Düsseldorf i oktober i 1853. Gude ble værende i Norge, og Erik Bodom ble Hertervigs veileder i Düsseldorf. I brev til H.G.B Sundt fra januar 1854 klagde Hertervig over sykelighet. H.G.B Sundt tillot Hertervig å reise hjem til Norge i april i 1854.^[15]

Tilbake i Norge fikk Hertervig 24 år gammel diagnosen melancholia (ekstrem depresjon) hos en lege i Stavanger. Dette etter et ulykkelig kjærlighetsforhold i Düsseldorf. H.G.B Sundt sendte Hertervig på båtreise til Malaga i håp om at han skulle friskne til. Hertervigs melankoli lot seg imidlertid ikke helbrede, og i 1856 ble han av Sundt sendt til Gaustad sykehus der han fikk diagnosen dementia (dementia precox), den gang betegnelsen på en uhelbredelig sykdom som kan minne om schizofreni. I 1858 ble Hertervig utskrevet fra Gaustad som «uhelbredet», han ble umyndiggjort og avhengig av fattigkassen i Stavanger. Etter sykehusoppholdet skrev han ingen brev eller etterlot seg annet skriftlig om de siste 40 årene av livet hans. Hertervig etterlot seg imidlertid flere skissebøker med små notater, men disse er i dag tilnærmet uleselige.^[21]

Professor emeritus Øystein Førre og psykiater Svein Haugsgjerd hevder Hertervig var feildiagnostisert som uhelbredelig syk. Førre og Haugsgjerd mener Hertervig i en periode med personlige problemer hadde forbigående psykoser. De viser til at Hertervig fra han var 24 år, hadde vært isolert fra kunstnermiljøet, men likevel bidro til utvikling av modernismen i Norge. De viser også til at Alexander Kielland besøkte Hertervig på hans 60-årsdag, og at Hertervig var da i god form og velstelt selv om han bodde alene - dette finner de uforenlig med alvorlig og uhelbredelig psykisk sykdom.^[22]

Etter sykehusoppholdet fra 1856 til 1858 ble Hertervig glemt av samfunnet - både som kunstner og menneske.^[15]

Av sin far hadde Alexander Kielland lært å verdsette Hertervigs kunst. Familien hadde Hertervigs malerier hengende på veggene. I arveoppgjøret etter sin stemor ønsket Kielland seg oljemaleriet Ved smien,^[23] hvilket han fikk og hengte maleriet opp på stueveggen. I juni 1893 skrev Kielland seks artikler om Hertervig i Dagbladet under tittelen En efterglemt. Artiklene er vår viktigste kilde til kunnskap om Hertervigs siste år. Kielland var påvirket av borgerskapets smak og satte Hertervigs romantiske malerier fra 1850-årene meget høyt, men var uten sans for Hertervigs sene kunst. Kielland mente Hertervig hadde mistet vettet, malte det skjære vanvidd, og at landskapene så ut slik barn malte når de fikk nytt malerskrin. Selv om Hertervig var i 60-årene og i fullt levende live, måtte han nærmest stilles på linje med de kunstnere som gikk bort i 1860-årene, ifølge Kielland.^[6][15][18]

12. juli 1893 tilbød Kielland Nasjonalgalleriet oljemaleriet Ved smien, men han fikk avslag både defra og fra Bergen billedgalleri, som først senere tok imot maleriet. Kielland tilbød også en skissebok og akvarellsamling til Nasjonalgalleriet på initiativ fra Hertervigs søster. Til deres store skuffelse ble gaven returnert. Kielland ble så utav seg at han rev både skisseboken og flere av akvarellene i to, og kastet det hele. På den annen side var Kielland den eneste i Hertervigs samtid som offentlig tok til orde for bildene hans. Kielland kjøpte malersaker til Hertervig, men maleren var for stolt til å ta imot. Da Hertervig døde i januar 1902, skrev Kielland en oppfordring i avisen om at byens kunstnere skulle møte i begravelsen, der seks telefonarbeidere bar Hertervigs kiste. Selv stilte Kielland som Stavangers borgermester med krans.^[24]

På tross av umyndiggjøring og motgang forble Hertervig nyskapende helt fram til sin død i 1902 - en protomodernist - en forløper for modernismen.^[6][25] I flere tiår etter hans død var det likevel mange fagpersoner både på og utenfor kunstfeltet som mente å se spor av psykisk sykdom i Hertervigs bilder.^[6][16][18] Kunsthistoriker og Hertervigbiograf Holger Koefoed kom imidlertid fram til i sin magisteravhandling fra 1972 at man ikke kunne slutte seg til noen psykisk sykdom ut fra Hertervigs bilder.^[17] Koefoed fikk i tiårene framover mer og mer oppslutning fra en rekke fagfelt for sin friskmelding av Lars Hertervigs bilder.^[6][18]

I 2004, over hundre år etter Hertervigs død, ble det fra psykiatrisk hold fortsatt argumentert for en forbindelse mellom sykdom og bilder.^[6] I nyere studier fra 2005 og framover hevdes det heller at det ikke finnes noen antydninger til sykdom i bildene, men en unik form for tidlig modernisme, på høyde med noe av det mest avanserte som foregikk ute i Europa mot slutten av 1800-tallet.^{[15][18][25][26]}

Hertervigs bilder fra 1880-årene og 1890-årene blir av Koefoed knyttet til tidlige modernister som Paul Gaugin.^[8] Kunsthistoriker, kunstkritiker og forskningsansvarlig ved Videokunstarkivet, Marit Paasche, hevder at Lars Hertervig kan regnes som Norges fremste maler ved siden av Edvard Munch.^[9]

Hertervigs billedmateriale, som spenner seg fra rundt 1850 til hans død i 1902, åpenbarer et stort repertoar av maleriske teknikker der han ikke følger noen fast kronologi, men med en nesten mystisk mestring av farger varierer sin penselføring og sin teknikk både etter motivtype og sannsynlig etter stemning og humør.^[25] Billedmaterialet har blitt tolket til å ha alt fra romantiske malerier i galleriformat til modernismeorienterte bilder der realismen er sprengt og hvor man kan finne impresjonistiske og ekspresjonistiske stemninger, middelaldermystikk, kvekeres lysmystikk, collagekunst, symbolisme og surrealisme:

Realismen er sprengt - fargene gjennomlyser landskapet og gir det en stillhet som er drømmens. Denne stillheten har frosset motivet for evigheten; det er som om stillheten hever seg og sveller, som om den fyller og fyller og fyller motivet og spenner det til bristepunktet mot en særegen skjørhet, som om dette landskapet skulle kunne oppløse seg når som helst: Det er øyeblikket før drømmen fordamper og hverdagen igjen vender tilbake - forklarelsens øyeblikk og forklarelsens lys da alt synes glassklart

Trond Borgen, kunstkritiker i Stavanger Aftenblad, som skriver om Hertervigs Borgøya.^[27]

Fra 1868 til 1902 bygde Hertervig ofte opp lerreter med alt slags brukt papir og papirsøppel kalt kartongbunner - hvilket dannet ujevnheter og skjøtesømmer, som både kunne være med på å utforme og tydeliggjøre motivene.^[6][8][25] Professor i europeisk kunsthistorie, Gunnar Danbolt, hevder det hviler en ekspresjonistisk stemning over de sene arbeidene til Lars Hertervig, som i større grad peker framover mot det som skal komme, enn inn mot et sinn i forvirring. For i alle skissene holder han fast på det overnaturlige lyset - et lys Hertervig kanskje fikk fra oppveksten sin i kvekermiljøet, ifølge Danbolt.^[28]

Statsstipendiat Martin Nag (1927–2015), påviste at Hertervig levde i nær kontakt med kvekermiljøet hele livet, bortsett fra i utdannelsesårene og under sykehusoppholdet fra 1856 til 1858.^[18][29] I kombinasjon med den kunstbiografiske forskningsmetode har Hertervigs sene kunst nettopp blitt tolket i forhold til kvekernes stillhetssøkende, lysmystiske tradisjon og livsnøysomhet og dernest blitt satt i sammenheng med Hertervigs møysommelige, nærmest collageaktige bygging og bruk av kartongbunner.^[8][15][25]

Foruten den kunstbiografiske metode har Walter Benjamins barokkverk, som tar for seg 1600-tallets dramalitteratur med særlig fokus på barokkens allegoribegrep, blitt brukt som fortolkningsstrategi på Hertervigs sene kunst,^[6] samt på bildene Borgøya og Gamle Furutrær.^[30] Hertervigs sene billedmateriale har òg blitt belyst med alt fra hva middelaldermystikeren Mester Eckhart skrev for 700 år siden, til surrealistisk teori fra 1920-årene og Mark Rothkos nonfigurative malerier fra 1950-årene og 1960-årene.^[6]

Odd Nerdrum hevder Hertervig kan minne om J.M.W. Turner, men sammenligner også Hertervig med kunstnere fra gresk oldtid som Apelles og rennessansemestere som Giovanni Bellini. Nerdrum belyser kanskje best noe av det særegne med Hertervigs billedmateriale når han beskriver bildet Borgøya (1867): Hertervig maler utenfor tiden - alt er revet løst. Det eksisterer ingen flate mer - bare volumer som leker med hverandre. Volumene er ikke passivt belyst, men lyset hjelper volumene, for eksempel skyene, slik at de kan bli kastet mot oss. Alt løsriver seg fra der det kommer fra. Hertervig heroiserer landskapet. Et fotografi av samme landskap ville ha virket flatt, ifølge Nerdrum, som mener Hertervig var den største av dem alle.^[31]

Likeledes blir Hertervigs kunst fremhevet i BBCs kunstdokumentar The Art of Scandinavia fra 2016: Programlederen og den internasjonale kunsthistorikeren og kunstkritikeren Andrew Graham-Dixon hevder Lars Hertervig kanskje kan beskrives som Skandinavias Vincent Van Gogh, og oljemaleriene Skogtjern (1865) og Borgøya (1867) anses som helt unike i forhold til all annen landskapskunst i det 19. århundre.^[7]

Hertervig kalles ofte kunstnernes kunstner, og mange kunstnere har latt seg inspirere stort av Hertervigs kunst - ofte med en fiksjonalisering av kunstnerskapet:^[18] Kanskje fordi det ennå ikke er funnet noen brev skrevet av Hertervig. Det kjennes ingen foto av Hertervig, og selvportrettene av den eldre Hertervig er ennå ubekreftet.^[15] Portrettet av den unge Hertervig, malt av Niels Bjørnson Møller i 1851, bekreftes delvis av opplysninger fra Christianias passprotokoll fra 1851, der det står at Hertervig hadde middels høyde, middels legemsbygning, svart hår og brune øyne.^[19]

Jon Fosse har skrevet romanen Melancholia om Hertervig (1995–96). Operaen Melancholia er skrevet av den østerrikske komponisten Georg Friedrich Haas med libretto av Jon Fosse (2008). Operaen Melancholia er tuftet på første del av Fosses roman Melancholia, om Hertervig og hans studieopphold i Düsseldorf der han ble psykisk syk og måtte avbryte malerstudiet. Paal-Helge Haugen har skrevet Hertervig; ein opera (1995). Martin Nag har skrevet flere tekster og skuespill om Hertervig (1995). Odd Kvaal Pedersen skrev Narren og hans mester: en roman fra kunstmaler Hertervigs tid (1987). Den svenske forfatteren Johan Bergström har skrevet romanen Hitenfor Utsira (1986). De Press har utgitt låta «Lars Hertervig» (Fra tolvtommersingelen Lars Hertervig, 1981, og senere på cd-utgivelsen Lars Hertervig + On The Other Side, 2005).

Helge Torvund, har skrevet diktsamlingen Blått sug (2002). Samlingen presenterer Hertervig gjennom 140 utvalgte oljemalerier, akvareller og tegninger: Torvund møter Hertervig gjennom poesien. Ørnulf Opdahl bidrar med et essay om Hertervig, mens Holger Koefoed står for den biografiske artikkelen.^[32]

Gamle furutrær ble motiv for et norsk frimerke i 1976 - i samme frimerkeserie som Fearnleys Slindebirken.^[33]

I 2013 regisserte Karl Johan Paulsen og Pål Øie en biografisk dokumentarfilm om Hertervigs liv med tittlen Lysets vanvidd. I tillegg til å gjenskape scener fra Hertervigs liv, ble Holger Kofoed, Kari Greve, Trond Borgen, Hans Eirik Aaarek, Leigh Clarke og Helge Torvund intervjuet om deres syn på kunsten til Hertervig.^[34][35]

I 2016 utsmykket billedkunstneren Axel Rios Frakkagjerd ungdomsskole i Tysvær med en street art-versjon av Niels Bjørnson Møllers portrett av Lars Hertervig. Utsmykningen, som var utviklet i samarbeid med den kulturelle skolesekken i Tysvær kommune, ble til i aktivt kunstsamarbeid med avgangselever på 10. trinn ved skolen.

Både i Tysvær og Stavanger finner man statuer av Hertervig. Statuen i Stavanger, som er laget av Stinius Fredriksen, finner man på Lars Hertervigs plass. Stavanger har også Lars Hertervigs gate, og i Rosenberggaten 38 finner man fortsatt Hertervighuset.

• 
  «Skog» (1853)
• 
  «Strandsted» (1853)
• 
  «Skånevik» (1854)
• 
  «Fra Hillevåg» (udatert)
• 
  «Kystlandskap» (1855)
• 
  «Rullestadjuvet» (1856)
• 
  «Fra Tysvær» (1865)
• 
  «Skogtjern» (1865)
• 
  «Gamle furutrær» (1865)
• 
  «Borgøya» (1867)
• 
  «Landskap» (udatert)
• 
  «Landskap» (udatert)
• 
  «Landskap» (udatert)
• 
  «Skogtjern» (1865)

• Aslaug Blytt (1939). Lars Hertervig. Oslo: Gyldendal. 
• Borgen, Trond (1. januar 2005). Et indre eksil: et essay om Lars Hertervigs papirarbeider. Stavanger: Wigestrand. ISBN 9788281400276. ^{[død lenke]}
• Borgen, Trond (2006). «Provinsbyen markerer igjen sin smålighet». Stavanger Aftenblad. Arkivert fra originalen 27. februar 2017. Besøkt 27. februar 2017. 
• Danbolt, Gunnar (1. januar 1997). Norsk kunsthistorie: bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Samlagets bøker for høgare utdanning. Oslo: Samlaget. ISBN 8252149839. ^{[død lenke]}
• Dixon, Andrew Graham (2015). «Art in Cold Climate». Christie's art Magazine. Christie's. Besøkt 27. februar 2017. 
• Greve, Kari (1. januar 2005). «Fragmenter av et kunstnerskap». Lars Hertervig: fragmenter : arbeider på papir 1868-1902. Oslo: Labyrinth. s. 97 - 138. ISBN 9788273930316. ^{[død lenke]}
• Gudmundson, I. M. L. (1. januar 2005). «Ettertidens forståelse av Lars Hertervigs kunst». Lars Hertervig: fragmenter : arbeider på papir 1868-1902. Oslo: Labyrinth. s. 13 - 26. ISBN 9788273930316. ^{[død lenke]}
• Hertervig, Lars (1. januar 2002). Blått sug. Stavanger: Wigestrand. ISBN 8291370478. ^{[død lenke]}
• Koefoed, Holger (1984). Lars Hertervig: lysets maler. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205149828. 
• Koefoed, Holger (1991). I Lars Hertervigs skog. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205191697. 
• Koefoed, Lars (1. januar 2005). «Lars Hertervigs art from 1868 - 1902. On the painter Lars Hertervig's Quaker background». Lars Hertervig: fragmenter : arbeider på papir 1868-1902. Oslo: Labyrinth. s. 87 - 88. ISBN 9788273930316. ^{[død lenke]}
• Koefoed, Holger (1. januar 2008). Lars Hertervig: stillhet og lys : Hertervigs kunst og kvekernes lysmystiske tradisjon. Oslo: Labyrinth Press. ISBN 9788273930804. ^{[død lenke]}
• Moe, Ole Henrik (1989). Lars Hertervig: en norsk malertragedie. Hellerup: Bløndal. ISBN 8788978206. 
• Nag, Martin (1927-2015) (1995). Lys over Lars Hertervig, og kvekerne i Tysvær. [Stavanger]: Kvekerforl. ISBN 8290311591. 
• Paasche, Marit (2008). «En annen Hertervig». Aftenposten. Besøkt 27. februar 2017. 
• Renberg, Inger M. (1. januar 2002). «Stanse tiden: temporale aspekter i Lars Hertervigs landskapsmalerier : gamle furutrær og Borgøya belyst ved Walter Benjamins allegoribegrep». Institutt for arkeologi, kunsthistorie og konservering - Universitetet i Oslo. Besøkt 27. februar 2017. 

• Lars Hertervig - av Inger Margrethe Lund Gudmundson (Renberg)
• Verk av Lars Hertervig på Stavanger Kunstmuseum
• Verk av Lars Hertervig på Nasjonalmuseet
• Utstilling Nasjonalmuseet/Museet for samtidskunst 2006 - Fragmenter. Lars Hertervigs sene arbeider på papir 1868–1902 Arkivert 4. mars 2017 hos Wayback Machine.
• Utstilling Kunsthall Stavanger 2014 - The Hertervig Rooms By Nicolas Party Arkivert 4. mars 2017 hos Wayback Machine.
• Utstilling Stavanger kunstmuseum 2016 - Forgreininger Hertervig og Härenstam Arkivert 4. mars 2017 hos Wayback Machine.
• Utstilling Tysvær kommune 2016 - Street Art kunstprosjekt om Lars Hertervig på Frakkagjerd ungdomsskole i Tysvær