Orientalisme

Orientalisme, også kjent som orientalistikk, refererer ofte til det vitenskapelige studiet av orientalske eller østlige kulturer. Studiet, som omfatter samfunn, kultur, språk og folk, hadde sin storhetstid i kolonitiden.^[1]

Mer generelt kan orientalisme referere til et vestlig, og gjerne stereotypt, syn på østlig kultur. Motsatsen til orientalisme er oksidentalisme.

Ordet «orientalisme» brukes idag ofte for å beskrive en eurosentrisk virkelighetsbeskrivelse, der «den andre» ikke selv får forklare hva som skjer, men beskrives gjennom et vestlig/europeisk filter og virkelighetsforståelse.

Denne bruken av ordet «orientalisme», stammer fra Edward Saids bok Orientalismen fra 1978, der han karakteriserer «orientalisme» som studiet av «det andre», og han kritiserer vestlige eksperter på Midtøsten for å legge eurosentriske kategorier til grunn for sin forståelse av området. Gjennom slike tolkninger av Midtøsten, og resten av Verden, som «den andre», som noe som stod i et motsetningsforhold til Vesten, mente Said, at slike forfattere rettferdiggjorde Vestens kolonisering og innblanding i resten av verden. Orientalisme, som studiet av Østen, behøver ikke å være eurosentrisk eller å være en pådriver for kolonisme og imperialisme. Etter at Said sin bok ble publisert, har ordet «orientalisme» blitt mindre brukt for å beskrive slike studier og ord som «område-studier» brukes i stedet.

Sentralt i orientalismen som tenkemåte står et hierarkisk forhold mellom den som ser og den som blir både sett og definert ut fra forestillingene til den som ser. Et hovedprinsipp sies å være det hierarkiske forholdet, basert på en serie dikotomier, mellom imperialister og kolonier, myndigheter og undersåtter, menn og kvinner, hvite og fargede, økonomisk akkumulasjon i vesten og utbytting i koloniene.