Den julianske kalenderen

Den julianske kalenderen, som var en reformert versjon av den romerske kalender, ble innført av Julius Cæsar i år 46 f.Kr. ^[1] Den begynte 1. januar år 45 f.Kr. Kalenderen hadde 365 dager, pluss én skuddårsdag hvert fjerde år, det vil si en årlig gjennomsnittlengde på 365¼ døgn = 365,25 døgn. Romerne brukte kunnskapen fra egypterne om at året var ca. ¼ døgn mer enn 365 dager, derfor innførte Cæsar én ekstra kalenderdag hvert fjerde år. Det var den greske astronomen og matematikeren Sosigenes som foreslo dette for Cæsar i år 47 f.Kr.^[2]

For romerne ble den nye kalenderen litt for komplisert i begynnelsen, de hadde i en periode skuddårsdag hvert tredje år i stedet hvert fjerde. Julius Cæsars etterfølger, Augustus, ordnet opp i dette og bestemte at det skulle hoppes over tre skuddår og at det første skuddåret skulle være i år 8 e.Kr.^[3] Romerne forholdt seg ikke til Kristi fødsel, de regnet ut fra grunnleggelsen av Roma, den mente de hadde skjedd i 753 f.Kr. Augustus krevde altså at 760 skulle være skuddår (år 0 finnes ikke) og deretter skuddår hvert fjerde år. Det er bare tilfeldigheter at det ble år 8 i den moderne kalenderen, og dermed delelig med 4.

Siden denne kalenderen er 0,00778935 døgn (11 minutter og 13 sekunder) lengre enn det tropiske året, som årstidene følger, utgjør dette en feil på litt over ett døgn i løpet av 128 år. Ett tropisk år varer 365,24221065 døgn (epoke J2000.0). I 1582 rettet pave Gregor XIII opp mesteparten av denne forskjellen med en kalender­reform, som populært blir kalt den gregorianske kalender. I katolske land korrigerte man for et avvik på ti døgn. Dagen etter torsdag 4. oktober 1582 ble dermed fredag 15. oktober 1582.^[3] Det er denne kalenderen som brukes i mesteparten av verden. I Norge og Danmark ble den julianske kalender brukt til og med søndag 18. februar 1700.^[3] Ved midnatt «hoppet» kalenderen frem til mandag 1. mars, som ble den første datoen i den gregorianske kalenderen i disse landene.^[4]

Den julianske kalenderen gjentar seg etter nøyaktig én solsyklus (dvs. 28 år, 336 måneder, 1461 uker = 10 227 døgn). Dermed kommer skuddagene med samme ukedag og samme dato får samme ukedag etter et likt mønster med 28 års mellomrom. I løpet av en slik solsyklus er det 7 skuddår og 21 normalår. Påsken i den julianske kalenderen gjentar seg derimot med 532 års mellomrom (eksakt) (= (28 × 19) år = én solsyklus × én Metons syklus).

Ukedagene er ikke avhengige av kalenderen, de følger etter hverandre uavbrutt; faktisk var dette et krav til kalenderreformen. Så en dato i den julianske kalenderen har alltid samme ukedag som den tilsvarende datoen i den gregorianske kalenderen siden begge datoene viser til samme tidspunkt. For eksempel var 5. oktober 1582 en fredag i den julianske kalenderen. På det tidspunktet lå den julianske kalenderen 10 døgn «etter» den gregorianske. Ved å telle 10 døgn fremover, kommer man til 15. oktober 1582 som i den gregorianske kalenderen også var en fredag.

I en skikkelig juliansk kalender ville 1. januar år 1 ha vært en lørdag, så søndagsbokstaven for år 1 ville ha vært B.^[5]

Den julianske kalenderen videreførte den romerske kalenderens benevning av dagene. Romerne benyttet seg av en heller innviklet måte å navngi dagene på. De hadde tre spesielle dager, Kalendae, Nonae og Idus. Den første dagen i hver måned ble kalt Kalendae. I noen måneder ble den 5. dagen kalt Nonae mens den falt på den 7. i andre måneder. Tilsvarende falt Idus på den 13. eller 15. De andre dagene ble navngitt ved at man tellet ned til den neste av disse tre spesielle dagene, der dag 1 var dagen selv.^{[trenger referanse]} I Ianuarius (januar) faller Nonae på den 5. 2. januar ble da kalt Dag IV før Nonae i Januar (ANTE DIEM IV NONAS IANVARII). I tillegg hadde romerne dagen Pridie. Dette var dagen før de spesielle dagene Kalendae, Nonae og Idus. Slik ble 4. januar ble kalt Pridie Nonae i Januar i stedet for Dag II før Nonae i Januar.

Siden romerne tellet dagene ned mot Kalendae, Nonae og Idus, kunne ikke skuddårsdagen legges til siste februar, men til den sjette dag før Kalendae Martius, det vil si 25. februar.^{[trenger referanse]}

Den julianske kalenderen må ikke forveksles med den julianske dagkalenderen som er en kalender benyttet av astronomer for å tidfeste astronomiske begivenheter. I denne kalenderen, som har en syklus på 7980 år, har hver dag sitt unike nummer. 1. januar kl. 12:00 middag (Greenwich tid) i år 4713 før Kristi fødsel blir betegnet JD 0. Neste dag er JD 1, og så videre. 1. januar 1900 kl. 0:00 har således JD 2415020,5. Denne kalenderen ble utviklet av Joseph Justus Scaliger (1540 – 1609).^[6]

Overgangen fra den gamle til den nye kalenderen ble gjennomført på forskjellige tidspunkter i forskjellige land. Det er derfor nødvendig å angi hvilken kalender som brukes i historiske tidsangivelser. I Norge og Danmark ble datoer som fulgte den julianske kalenderen ofte betegnet som «gammel stil», forkortet g.s. eller gs, og datoer som fulgte den gregorianske kalenderen som «ny stil», forkortet n.s. eller ns. I Sverige kunne datoer i henhold til den julianske kalenderen bli betegnet som en dato i «den gamla stilen», og datoer i henhold til den gregorianske kalenderen som en dato i «den nya stilen». Dette så man gjerne i eldre almanakker.^[7][8] De tilsvarende latinske uttrykkene er «stili veteris» (forkortet st.v.) og «stili novi» (forkortet st.n.). På fransk brukes også «ancien style» (forkortet a.s.) og «nouveau style» (forkortet n.s.), og på tysk «alten Stils» (forkortet a.St.) og «neuen Stils» (forkortet n.St.). På engelsk ble tilsvarende «Old Style» (forkortet O.S.) og «New Style» (forkortet N.S.) benyttet.^[9]

• År
• Påskeformelen
• Søndagsbokstav
• Solsyklus
• Gyldentall

• Blackburn, Bonnie; Holford-Strevens, Leofranc (2003): The Oxford Companion to the Year, Oxford University Press, nytrykk med rettelser.
• Brind'Amour, Pierre (1983): Le Calendrier romain: Recherches chronologiques. Ottawa University Press.
• Feeney, Dennis (2007): Caesar's Calendar: Ancient Time and the Beginnings of History. Berkeley: University of California Press.
• Rüpke, Jörg (2011): The Roman Calendar from Numa to Constantine: Time, History and the Fasti. Wiley.
• Richards, E. G (1998): Mapping time: the calendar and its history. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-286205-1.
• Richards, E. G. (2013): Explanatory Supplement to the Astronomical Almanac, 3. utg. Mill Valley, Calif: University Science Books. ISBN 978-1-891389-85-6.
• Stern, Sacha (2012): Calendars in Antiquity: Empires, States and Societies. Oxford University Press.

• (en) Julian calendars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Julian calendar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Walker, John (2009): «Calendar Converter», konverterer mellom flere kalendere, eksempelvis gregorianske, julianske, mayakalenderen, persiske, og hebraiske
• Calendars through the ages hos WebExhibits
• Calendar FAQ, spørsmål og svar
• Roman Dates
• The Roman Calendar