Jeg, Daniel Blake

Jeg, Daniel Blake (originaltittel I, Daniel Blake) er en britisk dramafilm fra 2016 regissert av Ken Loach. Hovedrollen som Daniel Blake spilles av Dave Johns.

Filmen vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i 2016.^[1]

Filmen har blitt beskrevet som et rasende oppgjør med David Camerons Storbritannia, sett gjennom den stadig mer frustrerte snekkeren Daniel. Han er for syk til å jobbe, men ikke syk nok til å få trygd, og faller gjennom i et aggressivt effektivisert system som er uinteressert i enkeltmennesker.^[1]

Daniel Blake er en 59 år gammel enkemann og snekker fra Newcastle. Han har nylig hatt et alvorlig hjerteinfarkt. Legen hans har sagt at han ikke er frisk nok til å begynne å jobbe igjen, men de statlige arbeidsmyndighetene mener Daniel er i stand til å jobbe, og de stanser utbetalingen av sykepenger. Daniel blir frustrert over å høre at hans egen doktor aldri ble kontaktet angående denne avgjørelsen og sender derfor inn en klage, en prosess han synes blir veldig komplisert fordi han må fylle ut skjemaer over internett og ikke er særlig datakyndig.

Daniel blir venn med en alenemor som heter Katie, etter at hun har fått beskjed om at hun vil få kutt i trygden fordi hun har kommet for sent til en avtale på et jobbsenter for arbeidssøkere. Katie og barna hennes har nettopp flyttet til Newcastle, fra et krisesenter for hjemløse i London. Daniel forsøker å hjelpe familien ved å reparere ting for dem, lære dem å varme opp rom uten elektrisitet, og lage leketøy til barna. Under et besøk på en matsentral bryter Katie sammen i gråt fordi hun er så sulten; hun har latt være å spise selv for å la barna få mat. Senere blir hun tatt for butikktyveri på et supermarked, og sikkerhetsvakten som har tatt henne på fersk gjerning tilbyr henne muligheteb til å tjene penger ved å prostituere seg. Daniel oppdager henne på bordellet der hun jobber; han ber henne innstendig om å slutte å prostituere seg, men hun insisterer gråtende på at hun ikke har noen annen måte å forsørge barna sine på.

Arbeidsmyndighetene setter som vilkår for Daniels arbeidsledighetstrygd at han må fortsette å søke arbeid. Han takker nei til en jobb på et hagesenter fordi legen hans mener det er for tidlig for ham å gå tilbake i arbeidslivet. Veilederen på jobbsenteret sier at han vil miste trygden om han ikke anstrenger seg mer for å finne en jobb. Da får han tak i en boks med spraymaling og skriver «I, Daniel Blake, demand my appeal date before I starve» på veggen til jobsenteret.

Daniel selger det meste av eiendelene sine, for å skaffe penger å leve av. Han trekker seg unna folk og blir en einstøing, helt til Katies datter, Daisy, kommer med hjemmelaget mat til ham siden han har vært så snill mot dem tidligere.

Så skal klagen hans behandles i en domstolslignende prosess, og Katie blir med ham til rettsmøtet for å gi ham moralsk støtte. Ved synet av dommeren og legen som skal avgjøre klagesaken hans, blir Daniel uvel. Han går på toalettet, og der får han et nytt hjerteinfarkt som han ikke overlever.

I begravelsen leser Katie opp det innlegget som Daniel hadde planlagt å holde foran dommeren den daen han døde. Der har Daniel skrevet at han føler seg sviktet av velferdsstaten, og at «(j)eg er ikke et punkt som beveger seg over en dataskjerm, jeg er et menneske.»

• Dave Johns som Daniel Blake
• Hayley Squires som Katie Morgan
• Briana Shann som Daisy Morgan
• Dylan McKiernan som Dylan Morgan
• Kate Rutter som Ann.
• Sharon Percy som Sheila
• Kema Sikazwe som China
• Steven Richens som Piper
• Gavin Webster som Joe

• (en) Jeg, Daniel Blake på Internet Movie Database
• (no) Jeg, Daniel Blake hos Filmweb
• (no) Jeg, Daniel Blake hos Filmfront
• (sv) Jeg, Daniel Blake i Svensk Filmdatabas
• (da) Jeg, Daniel Blake i Danmark Nationale Filminstitut
• (en) Jeg, Daniel Blake på AllMovie
• (fr) Jeg, Daniel Blake på Allociné
• (nl) Jeg, Daniel Blake på MovieMeter
• (en) Jeg, Daniel Blake på Turner Classic Movies
• (en) Jeg, Daniel Blake på The Movie Database – film