Johanitterordenen

Johannitterordenen var en kristen ridderorden med militære funksjoner som ble opprettet under korstogene. I dag er ordenen mest kjent under navnet Malteserordenen. Johannitterne hadde svart drakt med hvitt kors på venstre side av brystet. Ordenens fane var rød med et hvitt kors, og i 1259 fikk ordenen lov til å bære røde overkjortler med hvitt kors. Mange johannittersegl viste Døperen Johannes hode på et sølvfat – ordenen er oppkalt etter ham.

Johannitterne eller hospitalridderne oppstod på midten av 1000-tallet som en sykepleierorden i Jerusalem, grunnlagt av munken Pierre Gerard Tenque. Kjøpmenn fra Amalfi drev allerede før korstogene handel i Jerusalem, og Kalifen i Bagdad tillot byggingen av kirken Ste Marie Latine ved siden av Gravkirken. Ordenen var på denne tiden ikke militær, den skulle ta seg av syke pilegrimer uansett hva slags religiøs overbevisning de hadde. Etter erobringen av Jerusalem i 1099 kom det flere pilegrimer som johannitterne betjente. I 1113 ble de anerkjent av paven som en selvstendig orden og fikk rett til selv å velge stormester, men først i 1154 ble johannitterne lagt direkte under paven og gjort selvstendig i forhold til den lokale kirken.

Johannitterne ble først militaristert under stormesteren (magister) Raymond du Puys, som ble leder for ordenen i 1120. I løpet av 1130-årene begynte de å besitte landområder og borger for å forsvare kongeriket Jerusalem. Da Jerusalem falt i år 1187 ble også johannitterne tvunget ut, og i 1229 ble hovedkvartere flyttet til St Jean D'Acre (Nå Akko eller Acre) som falt i 1291 til muslimene. Dette tvang johannitterne til å flytte til Kongedømmet Kypros. Der planla stormesteren Guillaume de Villaret å okkupere øyen Rhodos, som ble underlagt Johannitteren 15. august 1309 etter to års krigføring. Havnebyene Kastellorizo og Bodrum kom også under johannitternes overherredømme.

Da Tempelherrene ble oppløst i 1312 tilfalt mange av deres eiendommer johannitterne. På Rhodos klarte johannitterordenen å stå imot flere angrep fra muslimske herskere. Særlig etter Konstantinopels fall i 1453 ble johannitterne et prioritert mål for sultan Mehmet II

I 1522 kom en helt ny type hær til Rhodos, da 400 skip under Suleiman I den stores kommando ilandsatte 200 000 menn. Mot en slik hær hadde johannitterne under stormester Philippe Villiers de L'Isle-Adam, med rundt 7 000 mann lite å stille opp. Beleiringen varte likevel i seks måneder, da fikk de overlevende lov til å forlate Rhodos og trekke seg tilbake til Sicilia.

Etter syv år på flyttefot i Europa, fikk johannitterordene slå seg ned på Malta i 1530 da Karl V av det tysk-romerske rike ga Malta og Gozo mot at johannitterne ble en vasallstat. De måtte betale en symbolsk årlig avgift på én maltesisk falk som skulle sendes på Alle sjelers dag til visekongen av Sicilia, som opptråde som kong Karl Vs representant. Siden 1530 har johannitterne vært kjent som Malteserordenen. I motsetning til tempelherrene bestod Johannitterordenen gjennom hele middelalderen og forbi renessansen, til sent på 1700-tallet.

Kong Sverre Sigurdsson overdro rundt 1180 en kongsgård ved Varna i nåværende Rygge kommune til johanitterordenen, som her etablerte Værne kloster. De anla et hospital eller pleiehjem for gamle hirdmenn. Klostertiden varte til 1532.

En god del av behandlingen bestod i gudstjenester og skikkelig mat. De syke fikk mye kjøtt å spise, fjærkre eller unge dyr, som var lette å fordøye. De fikk daglig litt av det kostbare, lyse brødet. Johannitterhusene har hatt en ganske stor produksjon av urtemedisin, men brukte også steiner med forskjellige egenskaper. Tørre steiner, for eksempel, motvirket for mye væske i kroppen. Antall hospitaler og sengeplasser vokste enormt etter erobringen av Jerusalem, og ordenen opprettet også mobile feltlasaretter som fulgte med de kristne hærene i slagene mot muslimene.

Johannitterne hjalp de fattige; de kledte dem, og ga dem mat. I Matteus 25, 40 står det;

Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

Det var viktig for ordenen å hjelpe sin neste. Johannitterne delte særlig ut klær til mødre som ikke klarte å skaffe det til barna. De kunne formidle almisser videre til fattige mødre og kontakt til adoptivforeldre eller pleiefamilier. I spesielle tilfeller kunne de overta spedbarn og la dem bli oppdratt innenfor ordenen – de såkalte «sankthansbarna»

• Antvorskov i Danmark
• Dueholm kloster
• Værne kloster i Norge

Bilder fra Johannitternes største festning, Krak des Chevaliers, som var dobbelt så stor som ordenens største borg i Frankrike. Et ypperlig eksempel på ingeniørkunst og arkitektur fra korstogstiden. Denne borgen var hovedsete for Johannitterne fram til araberne kastet dem ut herfra i 1270. Deretter hadde de ulike tilhold inntil de i 1309 etablerte seg på Rhodos i Egeerhavet. Her reiste de Stormesterens borg, og fort på østkysten i Lindos og Feraklios.

• 
  Området mellom den indre og ytre muren
• 
  Murene
• 
  Tegning av murene ved Krak de Chevaliers(1871)
• 
  Tegning som viser byggingen 1170-1190

Stormesterne for Johannitterordenen ble valgt for livstid. Før 1319 har man sparsomme opplysninger om de ulike ledernes bakgrunn. Man vet ingenting om bakgrunnen til grunnleggeren Pierre Gerard (eller Gerard Tanque), ikke engang hvilket land eller familie han stammet fra. Men stormestere etter han var nesten uten unntak adelige, og fra 1319 var dette nedfelt i ordenens regelverk. Normalt var stormesteren fransk, unntakene i Rhodos-perioden var Heredia (spansk), og Orsini og Carretto (italienske). Følgende har vært stormestere for Johannitterordenen:

• Pierre Gerard Tenque (1000-tallet)
• Raymond du Puys (1120–)
• [...]
• Foulques de Villaret (1305–1319)
• Maurice de Pagnac (1317–1319)
• Helion de Villeneuve (1319–1346)
• Dieudonne de Bozon (1346–1353)
• Pierre de Corneillan (1353–1355)
• Roger des Pins (1355–1365)
• Raymond Beranger (1365–1374)
• Robert de Juillac (1374–1376)
• Juan Fernández de Heredia (1377–1396)
• Filibert de Naillar (1396–1421)
• Antoine Fluvian (1421–1437)
• Jean de Lastic (1437–1454)
• Jacques de Milly (1454–1461)
• Raymond Zacosta (1461–1467)
• Jean Baptiste Orsini (1467–1476)
• Pierre d'Aubusson (1476–1503)
• Amerique d'Amboise (1503–1512)
• Guy de Blanchefort (1512–1513)
• Fabricio del Carretto (1513–1521)
• Phillippe Villiers de l'Isle Adam (1521–1554)

• Villads Jensen, Kurt: Korstogene (Cappelen 2006, ISBN 978-82-02-26321-8)
• Histoire journalière de ce qui se passa soubs la conduite du Fr. Pierre d'Aubusson (...) au siège de la ville de Roddès [sic] (...) (Paris, BN, ms. fr., coll. Dupuy, n° 255)
• Guillaume Caoursin, Obsidionis Rhodiae urbis descriptio, slnd (Ehrard Ratdolt, Venezia, c. 1481)
• Elias Kollias: The Knights of Rhodes : The Palace and the City. Ekdotike Athenon SA, Athen, 2004. ISBN 90-213-242-6
• Erik Svane og Dan Greenberg, Croisade vers la Terre Sainte (Éditions Paquet, Genève, 2007 ISBN 978-2-88890-228-7)
• Svandal, Trond: Johannitterordenen: en ridderorden ved verdens ytterste grense. (ISBN 82-92462-11-2)