Johannes Haarklou

Johannes Haarklou
Født		13. mai 1847[1][2][3][4] Førde[1]
Død		26. nov. 1925[1][2][3][4] (78 år) Oslo[1]
Beskjeftigelse		Komponist, dirigent, journalist, musikkritiker, organist
Utdannet ved		Universität der Künste Berlin (1877)[1] Hochschule für Musik und Theater Leipzig (1873–1875)[1][1]
Ektefelle		Inga Marie Knoph (1887–ukjent)[5]
Barn		Andreas Haarklou
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		St. Olavs Orden
Johannes Haarklou på Commons

Johannes Haarklou (født 13. mai 1847 i Haukedalen, Førde i Sunnfjord, død 26. november 1925 i Oslo) var en norsk komponist, organist, musikkanmelder og dirigent.^[6] Han er mest kjent for oratoriet Skabelsen og Mennesket til tekst av Henrik Wergeland.^[7]

Faren Ole N. Dversdal var bonde, lærer og kirkesanger. Navnet Haarklou hadde han fra moren Orlaug A. Haarklou, som arvet gården Harklau.^[8] Haarklou kom fra en slekt med mange spelemenn, og folkemusikk fra området ble en del av oppveksten hans i Sunnfjord.^[7] Johannes skal ha begynt å spille fele allerede da han var syv år gammel.

Haarklou begynte på Balestrand Lærerskole i 1864. Deretter gikk han på Stord Seminarium, der han ble nest beste elev i kullet; han utmerket seg blant annet med en god tenorstemme.^[8] I 1868 ble han lærer i Eiker og tok parallelt timer i orgelspill og harmonilære i Drammen. I 1872 studerte han i Christiania med Ludvig Mathias Lindeman. Fra 1873 til 1875 studerte han ved konservatoriet i Leipzig, bla. med Carl Reinecke og deretter ved musikkhøyskolen i Berlin. Fra 1880 var han organist og dirigent i Oslo, fra 1880 til 1883 i Sagene kirke og fra 1883 til 1920 i Gamle Aker kirke. Han hadde ry som orgelvirtuos, og ikke minst for sine improvisasjoner på orgelet.

Haarklou er mest kjent for oratoriet Skabelsen og Mennesket til tekst av Henrik Wergeland; verket ble uroppført i 1891 og tilegnet koret Cæciliaforeningen.^[9] Han skrev også fem operaer, fire symfonier, et symfonisk dikt (Westminster Abbey), to orgelsymfonier, sonater, sanger, korverk og pianostykker. Et av hans fineste korverk er Hymne (Sehet die Nacht), etter en latinsk messetekst oversatt til tysk av Franz Xaver Riedel.^[10][11] Han tonesatte Knut Hamsuns dikt «Med røde roser». En del av hans komposisjoner har ikke blitt publisert, og svært lite er spilt inn. Fra 1882 til 1921 var han også musikkritiker ved forskjellige aviser, blant annet i Dagbladet.

Haarklou gikk kraftig ut mot Edvard Grieg da Grieg inviterte eliteorkesteret fra Concertgebouw i Amsterdam til musikkfesten i Bergen i 1898, i stedet for Musikforeningens Orkester fra Kristiania.^[12]

Johannes Haarklou var gift med Inga Marie Knoph (født 1865), og far til komponist og organist Andreas Haarklou. Han var god venn med folk som Anders Hovden, Per Sivle, Knut Hamsun og Lars Osa. I en periode bodde Knut Hamsun hjemme hos familien Haarklou.^[7] Fra ungdommen var han også kamerat av Olav Lofthus, mangeårig redaktør i Bergens Tidende.^[8]

I 1911 ble Haarklou utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og fikk kunstnerlønn av staten.

I 1921 ble han utnevnt til æresmedlem av Organistforbundet og i 1924 utnevnt til det første æresmedlem av Norsk Samfund for Musikgransking.^{[trenger referanse]}

Etter hans død i 1925 skrev Dagbladet: «Haarklous komposisjoner vil bære hans navn frem til efterslekten, hans minde vil leve i takknemlig nordmenns sinn».

I 1929 ble Haarklous plass på Torshov i Oslo oppkalt etter Johannes Haarklou.

Den norske musikkforskeren Finn Benestad omtaler Haarklou som «en forgrunnsskikkelse i norsk musikkliv fra 1880 til 1925» og «utvilsomt en av de mest allsidige komponister som Norge noen gang har hatt».^[8]