Izz ad-Din al-Qassam

Izz ad-Din al-Qassam
Født		19. nov. 1882 Jableh (Det osmanske rike, Beirut Vilayet)
Død		20. nov. 1935 (53 år) Nazlet Zeid (Jenin Subdistrict, Palestinamandatet)
Beskjeftigelse		Mujahedin, motstandskjemper, lærer, imam
Utdannet ved		Al-Azharuniversitetet
Nasjonalitet		Det osmanske rike (1883–1918) Det arabiske kongedømmet Syria (1918–1920) Alawittarstaten (1920–1935)
Gravlagt		Haifa Muslim Cemetery in Nesher
Medlem av		International Youth Authority Black Hand
Izz ad-Din al-Qassam på Commons

Izz ad-Din Abd al-Qadar ibn Mustafa ibn Yusuf ibn Muhammad al-Qassam (arabisk: عز الدين بن عبد القادر بن مصطفى بن يوسف بن محمد القسام‎, Izz ad-Dīn ibn Abd al-Qāder ibn Mustafa ibn Yūsuf ibn Muhammad al-Qassām; født i 1881^[1] eller den 19. desember 1882^[2][3] i Jableh i Beirut vilayet i Det osmanske rike, død den 20. november 1935 i Sheikh Zeid i subdistriketet Jenin i Palestinamandatet) var en syrisk muslimsk predikant og leder av arabisk nasjonalistisk motstand mot britisk og fransk styre i Levanten, og en militant motstander mot sionismen i 1920- og 1930-årene.

Al-Qassamvar sønn av Abd al-Qadar, som var tilknyttet en ottokansk shariadomstol og var en lokal leder av qadariyya-sufiene. Bestefaren hadde vært en ledende sjeik i qadiriyyaaordenen og flyttet til Jableh fra Irak. Al-Qassam tilhørte den hanafittiske fiqh (lovskole) innen sunni-islam, og studerte ved den lokale Istambuli-moskeen som fulgte deb kjente lærde ′alim sjeik Salim Tayarah.^[4]

Al-Qassam studerte ved Al-Azhar-universitetet i Egypt og ble deretter en islamsk vekkelsespredikant i sin hjemby Jableh i Syria i den siste fasen av det ottomanske styre. Etter hjemkomsten ble han også en aktiv støtter av den libyske motstand mot den italienske okkupasjon, ved å samle inn penger og rekruttere styrker til frigjøringskampen, og ved å forfatte en nasjonalsang til dem.^{[trenger referanse]}

Senere ledet han sin egen gruppe av opprørere i allianse med Ibrahim Hananus opprørere i kamp mot franske styrker i den nordlige Syria i perioden 1919–20.^{[trenger referanse]}

Etter opprørernes nederlag flyttet han til Palestinamandatet,^[5][6][7][8] der han ble en muslimsk waqf-administrator. Han slo seg ned i Haifa og ble snart imam ved Istiqlal^[9]-moskeen.

Han ble stadig mer forarget over de palestinske bønders tunge byrder. I 1930-årene dannet han en gruppe lokale motstandsvillige og gjennomførte angrep mot britiske og jødiske mål.

Han ble den 20. november 1935 til slutt funnet og drept av britiske myndigheter som var på jakt etter ham, på grunn av hans påståtte rolle i drapet på politimannen Moshe Rosenfeld^[9] på fjellet Gilboa^[9] (7. november 1935).

Al-Qassam er gravlagt på den islamske gravlund i Balad as-Sheikh (eller Nesher) en forstad til Haifa.

Al-Qassams begravelse tiltrakk seg tusener av mennesker, og ble til en stor politisk demonstrasjon. Al-Qassam ble i det palestinske samfunn snart stilisert til nasjonalhelt og til muslimsk martyr (sjahid). Hans kampanje og hans død var blant de faktorer som førte to det arabiske opprør i Palestina fra 1936 til 1939. Den israelske historiker Tom Segev har kalt ham den arabiske Joseph Trumpeldor.^[10]

Etter ham er kamporganisasjonen Hamas' Qassambrigader og qassamraketter oppkalt.

• Abū ʻAmr, Z. (1994). Islamic Fundamentalism in the West Bank and Gaza: Muslim Brotherhood and Islamic Jihad. Indiana University Press. s. 98. 
• Benvenisti, M. (2000). Sacred Landscape: The Buried History of the Holy Land Since 1948. University of California Press. s. 297. ISBN 9780520211544. «Balad Sheikh.» 
• Fleischmann, Ellen (2003). The Nation and Its New Women: The Palestinian Women's Movement, 1920–1948. University of California Press. s. 292. ISBN 0520237900. 
• Bloomfield, Jonathan (2010). Palestine. AuthorHouse. s. 149. ISBN 9781452067841. 
• Judis, J. (2014). Genesis: Truman, American Jews, and the Origins of the Arab/Israeli Conflict. Macmillan. ISBN 9781429949101. 
• Guidère, M. (2012). Historical Dictionary of Islamic Fundamentalism. Scarecrow Press. ISBN 9780810879652. 
• Johnson, Nels (2013). Islam and the Politics of Meaning in Palestinian Nationalism. Routledge. s. 43. ISBN 9781134608584. 
• Kayyali, Abdul-Wahhab Said (1978). Palestine: A Modern History. Croom Helm. s. 180. ISBN 0856646350. 
• Kimmerling, B.; Migdal, J. S. (2003). The Palestinian People: A History. Harvard University Press. 
• Krämer, G. (2011). A History of Palestine: From the Ottoman Conquest to the Founding of the State of Israel. Princeton University Press. ISBN 978-0691150079. 
• Lachman, Shai (1982). «Arab Rebellion and Terrorism in Palestine 1929–1939». I Kedourie, Elie; Haim, Sylvie G. Zionism and Arabism in Palestine and Israel. Frank Cass. ISBN 978-0-714-63169-1. 
• Laurens, H. (2002). La Question de Palestine. 2. Paris: Fayard. 
• Lozowick, Y. (2004). Right to Exist: A Moral Defense of Israel's Wars. Random House. s. 78. ISBN 9781400032433. 
• Mattar, P. (1992). The Mufti of Jerusalem: Al-Hajj Amin Al-Husayni and the Palestinian National Movement. Columbia University Press. ISBN 9780231064637. 
• Matthews, Weldon C. (2006). Confronting an Empire, Constructing a Nation: Arab Nationalists and Popular Politics in Mandate Palestine. I B Tauris. ISBN 978-1-84511-173-1. 
• Milton-Edwards, Beverley (1999). Islamic Politics in Palestine. I.B. Tauris. ISBN 9781860644757. 
• Moubayed, S. (2006). Steel and Silk: Men and Women Who Shaped Syria 1900–2000. Cune Press. ISBN 9781885942418. 
• Nafi, B. (1997). «Shaykh Izz al-Din al-Qassam: A Reformist and a Rebel Leader». Journal of Islamic Studies. 8 (2): 185–215. doi:10.1093/jis/8.2.185. 
• Sanagan, Mark (2013). «Teacher, Preacher, soldier, Martyr: Rethinking 'Izz al-Din al-Qassam». Die Welt des Islams. 53 (3–4): 315–352. doi:10.1163/15685152-5334p0002. ^{[død lenke]}
• Schleifer, A. (1993). «Palestinian Peasantry in the Great Revolt». I Edmund Burke. Struggle and Survival in the Modern Middle East. University of California Press. ISBN 0-520-07988-4. 
• Segev, T. (1999). One Palestine, Complete. Metropolitan Books. ISBN 0-8050-4848-0.