Den industrielle revolusjon

Artikkelen inngår i serien om Europas historie
Epoker
Antikken Tidlig middelalder Høymiddelalderen Senmiddelalderen Tidlig moderne tid Renessanse og reformasjon (1453–1556) Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) Opplyst enevelde (1648–1789) Europa på 1800-tallet Første verdenskrig Andre verdenskrig Den kalde krigen Den europeiske union

Den industrielle revolusjon er den omfattende sosiale, økonomiske og teknologiske forandringen, som ble innledet med utvikling av arbeidseffektiviserende maskineri. I begynnelsen var det snakk om manuelt drevne maskiner, som spinnemaskinen «Spinning Jenny», men utviklingen tok særlig fart etter oppfinnelsen av dampmaskinen, seinere også med elektrisitet og stadig mer automatisert maskineri. Man pleier ofte å dele den industrielle revolusjon i to perioder: Den første, som stort sett er knyttet til Storbritannia mot slutten av 1700-tallet,^[1] og den andre, som spredte seg videre til Belgia og Frankrike utover 1800-tallet^[2] og deretter Tyskland og USA i siste halvdel 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble industrialisering preget av kjemi, olje, elektrisitet samt bruk av forbrenningsmotoren, og Storbritannia ble forbigått av Tyskland og USA.^{[3][4][5][6][7]}

Den industrielle revolusjon regnes av mange historikere for å være den mest omfattende endring i menneskehetens historie siden jordbruksrevolusjonen i det gamle Mesopotamia for omtrent 10 000 år siden.

Betegnelsen industrial revolution var utbredt i Storbritannia fra rundt 1840 og skrev seg trolig fra franske kommentatorer som beskrev de økonomoiske og sosiale endringene i samtiden. Friedrich Engels brukte betegnelsen for å beskrive en dramatisk hendelse. Arnold Toynbees forelesninger ved Oxford (publisert 1884) førte til at begrepet ble fast etablert blant historikere. Toynbee satt startpunktet til 1760 og mente at prosessen var fullendt rundt 1850.^[8]

Den første, industrielle revolusjon strekker seg over en drøy hundreårsperiode fra omkring 1760 til 1850, og er først og fremst knyttet til Storbritannia, og da særlig Nord- og Midt-England samt sørlige deler av Skottland og Wales.

Den industrielle revolusjon oppstod av mange årsaker. At visse reformer i jordbruket begynte før de industrielle, kan ha lagt forholdene til rette for dem. Et mer avansert jordbruk med blant annet nye typer ploger og såmaskiner, dyrking av nye grønnsaker som poteter og turnips, og økt kunnskap bidro til større produktivitet og vekst. Dette gjorde mange av bøndene, husmennene og landarbeiderne overflødige, og mange av dem ble tvunget til industriområdene for å ta seg arbeid på fabrikker.

En annen viktig faktor var at folketallet hadde vokst betydelig før den industrielle revolusjon og fortsatte å øke i perioden. Dette skyldtes blant annet høyere gjennomsnittsalder som følge av mer mat, bedre hygiene og færre pester og epidemier. Dermed ble tilgangen på arbeidskraft til å betjene fabrikkene større.

Transportsystemene ble kraftig forbedret i perioden og utbyggingen av kanaler og senere jernbaner gav tilgang til større markedsområder. På denne tiden hadde Storbritannia dessuten god tilgang på råvarer. For det første, rike forekomster av kull, som var blitt industriens viktigste energikilde, og for det andre, handelskontrakter som sikret god tilgang på blant annet bomull og silke.

Tilgangen på kapital var en annen viktig faktor. Noen måtte investere i de nye fabrikkene. Storbritannia viste stor kreativitet når det gjaldt investering, deriblant leie av lokaler, betaling i avdrag og et bruktmarked for maskiner. Handelsmenn og jordeiere var sosiale grupper med penger til å investere og bidro blant annet til investeringer i kanalselskaper og finansiering av kullutvinning, samt kapital til lån, ofte basert på personlig tillit. Storbritannia hadde også etter hvert utviklet et egnet bank- og finanssystem for overføring av kapital mellom næringssektorer, og under den industrielle revolusjon vokste antall banker i England fra en håndfull til flere hundre.

Innovasjoner preget dessuten den industrielle revolusjon og noen av disse var banebrytende. To eksempler er «Spinning Jenny», en hånddrevet spinnemaskin, og dampmaskinen, som gjorde at kull ble en viktig energikilde. Nye måter å produsere på, såkalte prosessinnovasjoner, dukket også opp, ofte ved hjelp av eksperimentering med nye metoder. Damptog som «The Rocket», ble brukt til transport av både kull og folk. Dette var en revolusjonerende måte å transportere materialer på.

Omtrent på denne tiden ble også kullkraft den viktigste kraftkilden i samfunnet. Frem til da hadde treverk vært ryggraden i nær sagt alle industrigrener i sivilisasjonen, og som brensel forøvrig. Avskogingen som følge av dette foregikk etterhvert raskere enn nye trær kunne vokse til. For å unngå en kollaps var det tvingende nødvendig å komme opp med et alternativ for trevirke, noe kullet egnet seg utmerket til.

De nye metodene var ikke alltid populære blant arbeidsfolk, som så arbeidsplassene sine forsvinne. Luddittene utgjorde en bevegelse som førte til opprørslignende tilstander omkring 1810.

Den andre, industrielle revolusjon spredte seg fra omkring 1850 til 1920 og var preget av at en hel rekke land gjennomgikk en industriell omstillingsprosess. Tyskland og USA var i spissen og overtok Storbritannias posisjon som ledende industriland.

Telegrafen, telefonen og bilen er eksempler på nyvinninger som satte sitt preg på denne perioden, og utnyttelse av elektrisiteten ble på mange måter et symbol, slik som dampmaskinen hadde blitt det under den første industrielle revolusjon. Perioden var også preget av serie- og masseproduksjon, og det kom ny industri og nye produksjonsmåter, deriblant fremstilling av stål og kunstige fargestoffer. I denne nye industrien foregikk produksjonen i store enheter med flere tusen ansatte. Store fabrikker med et stort antall mennesker skapte grobunn for fremveksten av den moderne arbeiderbevegelsen. Man fikk organisering av streiker, og etter hvert bedre arbeidsforhold.

Den amerikanske og engelske kapitalismen utviklet seg forskjellig i løpet av den andre industrielle revolusjon. Det ligger mange faktorer til grunn for denne utviklingen, men man kan si at Storbritannia ikke hadde en tilstrekkelig viril og omstillingsdyktig elite da de økonomiske utfordringene kom fra USA og Tyskland. Dette viste seg blant annet i den storstilte utbyggingen av jernbaner i hele USA. Jernbanen bandt USA fysisk sammen og det amerikanske næringslivet drog nytte av at det åpnet seg et stort innenlandsmarked. Stor innvandring bidrog dessuten til å forstørre dette markedet ytterligere.

En annen grunn til at USA fikk en særstilling som verdens ledende land økonomisk sett, var at myndighetene førte en næringspolitikk som gjorde at initiativrike entreprenører møtte få hindringer når de ville starte ny næringsvirksomhet. Denne perioden brakte også frem nye organisasjonsmessige innovasjoner, som etter hvert fikk sitt utspring i amerikanske storbedrifter. Dette ble gjort ved å slå sammen mindre bedrifter til større konsern, noe som ikke var vanlig i Storbritannia. Storbedriftene hadde en høy produktivitetsgevinst og dermed også et konkurransefortrinn. Amerikansk kapitalisme skilte seg dessuten ut ved å dele eierskapet og ledelsen i virksomhetene. Dette førte til at man fikk børsnoterte aksjeselskaper der aksjene som regel ble spredd på en rekke investorer.

Som en oppsummering kan man si at den amerikanske formen for kapitalisme var preget av konkurranseorientering, og en stor grad av markedsøkonomi. I Storbritannia var det derimot mye vanligere med små bedrifter som var uavhengig av hverandre, ofte eid av personer eller familier. Personlig kapitalisme er ofte brukt som betegnelse på kapitalismen som fantes i Storbritannia på denne tiden.

I denne perioden ble England styrt av dronning Victoria. Den blir derfor også kalt for Victoriatiden.

Storbritannia var det klart førende industrilandet gjennom mesteparten av 1800-tallet. Belgia fulgte etter på 1820-tallet, siden Frankrike og fra 1850-tallet også Tyskland og USA. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. De første dampdrevne tekstilfabrikkene ble opprettet rundt 1850. I perioden 1840–1870 ble teknologi til tekstilindustrien hentet fra Storbritannia både i form av maskiner og fagfolk, noen av fagfolkene ble værende og sto for driften samt opplæring av norske arbeidere. Også i verkstedindustrien var det betydelig innflytelse fra Storbritannia. Fra rundt 1870 begynte norske tekstilfabrikker å importere maskiner fra tyske produsenter, særlig i Chemnitz. På slutten av 1800-tallet ble norske handelsmøller sterkt modernisert særlig med maskiner fra Tyskland. Dampsagbruk og høvlerier kom på 1860-tallet, tremasse-industrien på 1870-tallet, cellulose- og papirindustrien fra 1880-tallet og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien begynte rundt 1900. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 kunne Norge kalles et industrisamfunn. Industrialiseringen var sterkest i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold. Etterhvert ble det også skapt lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal.^[9][10]

Den industrielle revolusjon førte til sosiale og demografiske endringer i Norge. Mange søkte til byene og folketallet der økte ekspansivt. Arbeidsfolk i byene som jobbet på fabrikker levde ofte i dårlige kår og industrialiseringen førte med seg fattigdom og sykdom, bl.a. skildret i Oskar Braatens romaner.

Utbredt leseferdighet og generelt godt utdanningsnivå antas å være viktig grunn vellykket industrialisering og rask økonomisk vekst i Skandinavia på 1800-tallet. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits; i 1913 var tallene henholdsvis 735 og 765 dollar. Den «andre industrielle revolusjon» på slutten av 1800-tallet var særlig viktig for Norge og Tyskland ble fra rundt 1900 (til andre verdenskrig) den viktigste kilden til teknologi i Norge; kjemi, elektrisitet og etterhvert forbrenningsmotoren spilte viktige roller i denne perioden.^[10]

Ifølge Katrine Bruland, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, bør industrialiseringen betraktes som en langvarig og bred utvikling som begynte særlig i England rundt år 1400. Dette beskrives heller som en evolusjon enn en revolusjon. I Brulands perspektiv var ikke maskinene (som dampmaskinen og tekstilmaskin) i seg selv avgjørende, men verktøymaskiner som brukes til å lage andre maskiner. Ifølge Bruland var innovasjonsprosesser som foregikk på mange andre områder enn dampmaskin og tekstilmaskiner. Ifølge Bruland var ikke den industrielle revolusjonen en enkelt hendelse i britisk historie.^[11][12]

Statistikk fra tiden 1750–1850 viser at endringene var gradvise med relativ langsom vekst i industriproduksjon og produktivitet, investeringer anlegg endret seg langsomt, og det var en gradvis overgang fra sysselsetting dominert av landbruk til andre sektorer. Vekst i brutto nasjonalprodukt på slutten av 1700-tallet var relativt liten. Det er anslått at produktiviteten 1760–1800 vokste 0,2 % årlig mens 1830–1860 var veksten på 1 %. Maxine Berg og Pat Hudson fremholder samtidig at i sum var det omfattende og radikale endringer som var åpenbare i samtiden.^[14] Fokuset på disse gradvise endringene kalles på engelsk til dels gradualist perspective.^[15]

Den britiske historikeren Phyllis Deane (1918–2012) skrev at industrielle revolusjoner typisk inkluderer flere relaterte prosesser:^[1]

1. systematisk og utbredt bruk av vitenskap og empirisk kunnskap produksjonsprosesser
2. spesialisering av økonomisk virksomhet for produksjon for et stort marked (nasjonalt eller internasjonalt) snarere enn privat eller lokal bruk
3. urbanisering: flytting fra landdistrikter til byer
4. «upersonlige» produksjonsmidler slik at de er knyttet til bedrifter i stedet for familier eller stammer
5. vekst i produksjon av foredlete produkter
6. utstrakt bruk av kapitalvarer (maskiner) som et supplement eller substitutt for mennesker
7. fremvekst av en samfunnsklasse kjennetegnet ved eierskap til produksjonsmidler (i stedet for eierskap til jord)

Den britiske historikeren Arnold Toynbee introduserte begrepet industriell revolusjon i en forelesningsrekke ved University of Oxford i 1880–1881. Toynbee brukte årstallet 1760 startpunkt. Professor J.U. Nef mente at de teknologiske endringene og storskala industriproduksjon hadde utgangspunkt på 1500-tallet og tidlig 1600-tall. Nef mente industrialiseringen ikke var en plutselig og distinkt endring på slutten av 1700-tallet. Andre forskere (blant andre Walther G. Hoffmann og Walt Rostow) mener at tall for industriproduksjon og trafikk i britiske havner viser årene 1780–1800 som de avgjørende.^[1]

• Kapittelet Den industrielle revolusjon i Kåre D. Tønnesson (1985). To revolusjoner: 1750–1815. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105947.  bind 10 i Aschehougs verdenshistorie
• Historiens folk og riker : 1800–1850 : Den industrielle revolusjon 1800–1850. Oslo: Gyldendal. 1991. ISBN 8205190542. 
• Kapittel 4 Den industrielle revolusjon i Rolv Petter Amdam (red.) (2000). Markedsøkonomiens utvikling. Bergen: Fagbokforl. s. 51–66. ISBN 8276746691. 
• T.S. Ashton (1948): The Industrial Revolution (1760–1830), Oxford University Press, ISBN 0-19-500252-0 Nettutgave Arkivert 10. februar 2010 hos Wayback Machine.
• David S. Landes (1969). The Unbound Prometheus: Technological Change and Industrial Development in Western Europe from 1750 to the Present University of Cambridge ISBN 0-521-09418-6
• Paul Mantoux: Den industrielle revolusjon. Nisus Forlag. 2018.

Den industrielle revolusjon og Norge

• Fritz Hodne og Ola Honningdal Grytten (2000). Norsk økonomi i det nittende århundre. Bergen: Fagbokforl. ISBN 8276743528. 
• Kjeldstadli, Myklebust og Thue (red.) (1994). Formingen av industrisamfunnet i Norden fram til 1920. Oslo: TMV. ISBN 8213001044. 

• (en) Industrial revolution – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Industrial revolution – galleri av bilder, video eller lyd på Commons