Indira Gandhi

Indira Gandhi
Født		19. nov. 1917[1][2][3][4] Allahabad[5]
Død		31. okt. 1984[1][2][3][4] (66 år) New Delhi
Beskjeftigelse		Politiker, skribent
Utdannet ved		Somerville College (1937–) (studieretning: historie) Visva-Bharati-universitetet Badminton School Patha Bhavana
Ektefelle		Feroze Gandhi (1942–1960)
Far		Jawaharlal Nehru[6][7]
Mor		Kamala Nehru
Barn		Rajiv Gandhi Sanjay Gandhi
Parti		Kongresspartiet
Nasjonalitet		India (1950–) Britisk India (–1947) Unionen India (1947–1950)
Gravlagt		Raj Ghat
Medlem av		National Flag Presentation Committee (1947)[8]
Utmerkelser		10 oppføringer Jawaharlal Nehrus pris (1984)[9] Lenins fredspris (1984) Bharat Ratna (1971) José Marti-ordenen (1985)[10] Æresdoktor ved Det Nasjonale Taras Sjevtsjenkoniversitetet i Kyiv Æresdoktor ved Waseda-universitetet Den olympiske orden i gull (1983)[11] Æresborger av Kiev Roseordenen[12] Æresdoktor ved Université Sorbonne-Nouvelle (1981)[13][14][15]
Indias statsminister
1966–1977
Forgjenger		Gulzarilal Nanda
Etterfølger		Morarji Desai
1980–1984
Forgjenger		Charan Singh
Etterfølger		Rajiv Gandhi
Signatur
Indira Gandhi på Commons

Indira Priyadarshini Gandhi (født Indira Priyadarshini Nehru; 19. november 1917, død 31. oktober 1984) var politiker og statsminister i India i periodene 1966–1977 og 1980–1984. Hun ble myrdet av sikh-nasjonalister, da hun hadde ødelagt sikhenes helligste tempel, Det gylne tempel i Amritsar. Hun var datter av Indias første statsminister Jawaharlal Nehru, og mor til senere statsminister Rajiv Gandhi. Under den annen verdenskrig ble hun fengslet i 13 måneder på grunn av anti-britisk agitasjon. I 1947 arbeidet hun sammen med Mahatma Gandhi. I perioden 1964-66 arbeidet hun som minister for informasjon og kringkasting.

Indira Gandhi ble valgt til statsminister i 1966, da hennes fars etterfølger døde. Hun fortsatte som leder for en mindretallsregjering etter oppløsningen av Kongresspartiet i 1969. Ved parlamentsvalget i 1971 vant hun en stor seier med slagordet «Avskaff fattigdommen». Senere ble hun anklaget og dømt for misligheter under valgkampen.

Som partileder og regjeringssjef lanserte Gandhi et omfattende sosialt reformprogram, som i liten grad ble realisert. Viktige reformer var nasjonalisering av bankene og avskaffelse av maharajaenes privilegier. Etter fire års prosess ble hun i 1975 kjent skyldig i maktmisbruk under sin personlige valgkamp i 1971, og fradømt statsministerembetet og retten til alle andre offentlige verv i seks år. Før ankesaken var behandlet av Indias høyesterett, innførte Gandhi unntakstilstand, og titusenvis av mennesker ble arrestert. Etter 21 måneders strengt autoritært styre utskrev hun nyvalg i mars 1977. Det endte med stort nederlag for Kongresspartiet; hun mistet selv sitt mandat.

I 1978 brøt hun med Kongresspartiet og dannet et nytt parti, India National Congress (I)- I for Indira. Etter partiets seier i 1980 ble hun på ny statsminister. Hun ble valgt til leder for bevegelsen alliansefrie land i 1983. I sin siste regjeringstid var hun særlig opptatt av å verne Indias enhet mot regional oppsplitting. I juni 1984 gav hun hæren ordre om å storme helligdommen Det gylde tempel i Amritsar, som var besatt av militante sikher. Ved en hevnaksjon 31. oktober 1984 ble hun skutt ned og drept av to sikher fra sin egen livvakt.

Hun ga ut bøkene Eternal India (1980), My Truth (1981) og Peoples and Problems (1982). Det spesielle med at hun ble statsminister er at hun var kvinne og hun var den tredje statsministeren i det uavhengige India. Dette har styrket kvinnenes situasjon i India og i hinduismen.

• (en) Indira Gandhi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Indira Gandhi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Indira Gandhi på Discogs
• (en) Indira Gandhi på MusicBrainz
• (en) Indira Gandhi – Olympedia