Invasjonen av Grisebukta

Invasión de Playa Girón
Konflikt: Den kalde krigen og «krigen mot bandittene»
Dato 17-19. april 1961 Sted Grisebukta, Cuba 22°13'0,01"N 81°10'0,01"V Resultat Avgjørende seier til Cubas regjering Invasjonen ble slått tilbake Fidel Castro beholder makta Cuba erklæres som sosialistisk stat Bidro til Cubakrisen
Stridende parter
Cuba Cubas revolusjonære væpnede styrker	Brigada Asalto 2506 Amerikas forente stater CIA US Air Force
Kommandanter og ledere
Fidel Castro Osvaldo Dórticos Torrado José Ramón Fernández Juan Almeida Bosque Raúl Castro Che Guevara	John Fitzgerald Kennedy Grayston Lynch Allen Dulles Manuel Artime José Perez San Román Erneido Oliva
Styrker
~25.000 soldater[trenger referanse] ~200.000 milits[trenger referanse] ~9000 væpnede politimenn (totalt)[trenger referanse] ~15.000 (deltok i slaget)[trenger referanse]	1511 eksilcubanske soldater 16 B-26 bombefly 5 M41 Walker Bulldog stridsvogner 8 C-46 transportfly 6 C-54 transportfly 8 skip
Tap
176 døde soldater, opptil 4-5000 døde, sårede og savnede (milits og væpnede sivile)	118 døde og 1201 fanger (alle fangene ble sendt tilbake til USA) 4 B-26-bombefly skutt ned 2 skip senket

Invasjonen av Grisebukta (spansk: La Invasión de Bahía de Cochinos; eller la Invasión de Playa Girón) var et mislykket forsøk på å invadere Sør-Cuba og styrte Fidel Castros^[1][2] regjering med CIA-trente eksilcubanere med støtte fra USAs regjering.

Invasjonsstyrken ble rekruttert blant kubanske Castro-motstandere som levde i eksil fremfor alt i Florida. Der ble de utrustet, trenet og finansiert av CIA.

Planen ble iverksatt i april 1961, mindre enn tre måneder etter at John F. Kennedy ble De forente staters president. Invasjonsstyrken var på 1.500 mann.

Til å begynne med ble blant annet invasjonsområdet og flyplasser bombet. En viktig grunn til at invasjonen ikke kunne lykkes, lå i at eksilkubanerne satset på hjelp fra USA i form av effektiv bombing. Bombeflyene var blitt utrustet for å se ut som sivile fly, dette gav dem et bra dekke. Bombeflyene mislyktes med å sjalte ut alle Cubas flystyrker. Senere forsøk med fly som skulle bombe resterende fly på Cuba mislyktes også, da flyene i stedet selv ble skutt ned av Castros styrker.

De cubanske styrkene, som hadde mottatt materiell støtte og trening fra østblokknasjoner, beseiret invasjonsstyrkene i løpet av tre dager.

Hovedinvasjonen fant sted på en strand kalt Playa Girón i Grisebukta. Før daggry den 17. april, kort før klokken to, gikk fortropper i land på Playa Girón for å anbringe posisjonslys som skulle veilede landgangsfartøyene. Da hadde Fidel Castro mobilisert hele Cuba. Hæren, luftvåpenet og militsen var i høyeste alarmberedskap. «Den provisoriske regjering», som navnet hadde i den politiske ledelse av invasjonen, befant seg på dette tidspunkt i en barakke ved en forlatt militær flyplass i Floridas sumpland.

Etter tre døgn var Gironstranden dekket av utbrente kampvogner, og i havstokken lå senkede landgangsfartøyer. Under militsens og revolusjonshærens konsentrerte ildgivning forblødde leiesoldatene i Zapata-halvøyas sumper.

Omkring midnatt – natten til den 19. april – ble det gjort et siste forsøk på å redde invasjonen ved direkte militær intervensjon fra USAs side. CIA-agenten Richard M. Bissel, general Lyman Lemnitzer og admiral Arleigh Burke forlangte øyeblikkelig innsats av flåtens jagerfly, som stod parat på dekket av et hangarskip 50 sjømil fra Giron. Kennedy avviste kravet.

Neste morgen meddelte Fidel: «Angriperne er blitt tilintetgjort. Etter slaget på Gironstranden står revolusjonen som seierherre. På tre døgn har revolusjonen tilintetgjort en hær det har tatt USAs imperialistiske regjering adskillige måneder å stille på bena».

USA nektet til å begynne med for å ha støttet invasjonen, men kjøpte senere tilbake eksilkubanerne fra Castros fangenskap.

Invasjonen er oppkalt etter Grisebukta, som en av tre oversettelser av det spanske navnet Bahía de Cochinos.

Etter den mislykkede invasjonen innså Kennedy at han ikke hadde fått de riktige militære råd fra Joint Chiefs of Staff, og satte 22. april 1961 Maxwell D. Taylor til å lede undersøkelsesgruppen som skulle finne hva som gikk galt.

Gruppen avleverte sin rapport 13. juni samme år. Gruppen konkluderte med at nederlaget kom som en følge av en manglende analyse av mulighetene for suksess med en slik hemmelig aksjon, at det ble benyttet uegnede fly, begrensninger knyttet til våpen, flyvere og flyangrep, samt ikke minst tap av sentrale fartøyer og mangel på ammunisjon.

I talen Fidel holdt der han snakket om invasjonen, nevnte han ikke presidentens navn en eneste gang. Fidel har senere sagt at man ikke kan beskylde Kennedy for invasjonen siden den var planlagt av regimet til president Dwight D. Eisenhower og visepresident Richard Nixon.

De invaderende soldater som ikke døde i aksjonen ble sendt tilbake til USA etter at USA hadde oversendt bistand i form av barnemat og medisiner til en verdi av 53 millioner dollar.^[3]

Forskning utført av Irving Janis har fastslått at fenomenet gruppetenkning i stor utstrekning rammet de innblandede som planla invasjonen, og at dette bidro til at hele aksjonen mislyktes.^[4]