Hvitvinger

Hvitvinger
stor kålsommerfugl (Pieris brassicae), hann
Nomenklatur
Pieridae Duponchel, 1832
Populærnavn
hvitvinger
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Leddyr
Klasse		Insekter
Orden		Sommerfugler
Overfamilie		Dagsommerfugler
Økologi
Antall arter:		1 200 i verden 57 i Europa 13 i Norge
Habitat:		terrestrisk
Utbredelse:		alle verdensdeler unntatt Antarktis
Inndelt i
Pseudopontiinae Dismorphiinae Coliadinae Pierinae

Hvitvinger (Pieridae) er en familie med dagaktive, vanligvis hvite, men også gule og grønne dagsommerfugler. Flere av artene har markerte farger i svart, gult og rødt.

De langt fleste artene lever i varme tropiske og subtropiske strøk, mens andre arter er tilknyttet høyfjellet og et langt tøffere klima, slik som polargulvinge, som i Norge er funnet bare i indre Troms. Av de 1 200 artene i verden^[1] er 13 funnet i Norge. Flere av dem tilhører våre vanligste sommerfugler.

Hvitvinger har larver som lever på ulike planter og urter. Noen arter er skadedyr i jordbruket, slik som liten og stor kålsommerfugl.

Det som systematisk skiller hvitvinger fra andre dagsommerfugler er antall greiner på radialåren i vingen. Den har tre eller fire greiner, i mer sjeldne tilfeller også fem greiner. Leggen på framfoten har kloleddet, og er ikke tilbakedannet slik som hos blant annet flikvingene og noen glansvinger.

Hos hvitvinger er kjønnene vanligvis litt ulik hverandre. De fleste artene har en lys vingeoverside, enten hvit eller mer gul-grønn. Ofte finnes en mørkere flekk i vingespissen. Vingeundersiden varierer ganske mye. Artene i slekten Delias har kraftige svarte, røde og gule farger, mens andre arter kan ha helt hvit vingeunderside.

Hvitvinger har en tredelt kropp, hode, brystparti og bakkropp. Brystpartiet består av tre ledd som er kompakt sammenvokst. Her finnes fire vinger og seks bein. Et par bein på hvert av de tre brystsegmentene. Brystpartiets indre organer består for det meste av vingenes muskulatur.

I hodet, men også i resten av kroppen finnes sanseorganer og nervesystemet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen, hos de voksne (imago) er omformet til en lang sugesnabel. Denne er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Sugesnabelen gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Snabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde. De store fasettøynene gir sommerfuglen et godt syn. Fasettøyne er sammensatt av flere enkeltøyne, og tilsammen gir de et skarpt og klart bilde. Antennene er utstyrt med sanseorgan som registrerer lukter, som lukten av det motsatte kjønn (seksualferomoner), nektarrike blomster og de plantearter sommerfuglens larver lever på.

På beina finnes også sanseorgan som gir informasjon om hva sommerfuglen sitter på. Hunner bruker disse sansene for å finne riktig næringsplante, hvor den kan legge sine egg.

Vingens membran er tett besatt med små skjell i ulike farger. Fargene framstår på grunn av vingeskjellets farge eller fordi lyset brytes i overflaten. Langs ytterranden finnes fine hår.

Vingespennet er mellom 34 og 77 millimeter hos de nordiske artene.

Bakkroppens indre organer hos sommerfugler består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrettsorganer. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet, kalt stigma. I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. Sommerfugler har ikke blod, men en blodvæske som sirkulerer i kroppen, den pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte.

Eggenes fasong og overflate varierer mellom de ulike artene. De fleste egg har en eller annen rund avlang form, ofte som en konkav tønneform. Vanligvis har eggene et fint punktert mønster, eller lengderibber. De fleste er omtrent 1 - 2 millimeter brede. Nylig lagte egg er blå-grønne, mens de etterhvert endrer farge til mer gult eller rødt.

Larvene ånder gjennom små åpninger langs kroppens sider, som gir luft til trakéene. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Enkelte larver slipper avføringen rett ned, mens andre kan skyte den fra seg.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde.

Puppen ender i én spiss ende, ikke to som hos svalestjerter. Puppen er plassert stående eller oppreist, og er festet i anal-enden mot underlaget. Den holdes oppe ved et magebelte av spinntråder.

Hvitvinger finnes i ulike leveområder (habitater), fra frodige enger, hager og åkre til åpen skog eller myrområder. De kan også treffes i fjellet. Flere arter har tendens til å migrere, blant andre stor kålsommerfugl (Pieris brassicae), liten kålsommerfugl (Pieris rapae), vandrehvitvinge (Pontia daplidice), vandregulvinge (Colias croceus) og de store, hvite artene Catopsilia florella i Afrika og Ascia monuste i Amerika.

Enkelte arter kan opptre med flere generasjoner hver sommer, mens andre kun klarer en generasjon. De overvintrer i puppestadiet, som egg, larve, eller voksen (imago). Sitronsommerfuglen overvintrer som voksen og er blant de første sommerfuglene som viser seg om våren.

Om natten og i overskyet vær hviler vanligvis dagsommerfuglene, men kålsommerfuglene er ofte på vingene tidligere på morgenen og senere på kvelden enn de fleste andre dagsommerfugler. Vingene holdes sammenlagt opp eller ut fra kroppen. Men straks solen skinner, er de på vingene.

Paring skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Om et par forstyrres under paring, flyr vanligvis hunnen, mens hannen blir hengende passivt. Eggene legges direkte på larvens næringsplanten, enkeltvis eller i grupper.

Larvene lever av planter som de spiser. De finnes på både planter, urter, løvtrær og busker.

Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 °C. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Larven har puppestadiet i sin egen noe ubeskyttede hud. Larvens bøyelige og myke kropp å omdannes til en puppe med et hardt skall. Når puppenhuden er hard begynner omdanningen fra larve til den voksne insektet. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering (metamorfose) skjer og dyret bygges opp igjen. Noen arter har pupper som får samme farge som omgivelsene. De kan bli både grønne eller brune. Puppeperioden varierer etter temperaturen. De fleste hvitvinger har et puppestadium på mellom to til fire uker.

Nesten ingen av hvitvingene er sårbare arter, på IUCNs rødliste er bare 3 arter oppført.^[2] Ingen arter er oppført på Norsk rødliste for arter.

Noen arter, særlig kålsommerfuglene i delgruppen Pierinae, er alvorlige skadedyr på kål- og erteblomster.

• 
  liten kålsommerfugl.

  Foto: Alvesgaspa
• 
  Eurema hecabe

  Foto: Opencage
• 
  Underarten Belenois java teutonia.

  Foto: TTaylor
• 
  Pareronia valeria

  Foto: Ravi Vaidyanathan
• 
  Artene i gruppen Anthocharidini har orange farge i spissen av framvingene.

  Foto: Rahul K. Natu
• 
  Ikke alle hvitvinger er hvite, noen arter har sterke farger på vingeundersiden, som hos Delias aglaia

  Foto: Vijaybarve
• 
  Eggene legges direkte på larvens næringsplanten, enkeltvis eller i grupper. Delias eucharis.

  Foto: VirenVaz
• 
  Foto: Ravi Vaidyanathan
• 
  Særlig unge larvene lever ofte i grupper. Delias eucharis.
• 
  Larven. Eurema hecabe
• 
  Larve. Stor kålsommerfugl.
• 
  Puppen er festet til underlaget i analenden, og står oppreist, hengende i et magebelte. Stor kålsommerfugl.

  Foto: James K. Lindsey

Denne oversikten har med kun noen av de 1 200 artene som er registrert. Bare 13 er representert i Norge.

• sommerfugler (Lepidoptera)
  • gruppe / overfamilie dagsommerfugler (Papilionoidea)
    • familie hvitvinger (Pieridae)
      • delgruppe Coliadinae
        • "basal gruppe" – foreløpig ikke gitt eget navn
          • slekten Kricogonia Reakirt, 1863 – 2 arter
          • slekten Nathalis Boisduval, 1836 – 2 arter
        • stammen Euremini – ofte blir alle slektene bortsett fra Leucidia regnet til Eurema
          • slekten Abaeis Hübner, 1819 – 2 arter, Amerika
          • slekten Eurema Hübner, 1819 – 23 arter, Neotropisk, noen få arter i Sørøst-Asia
          • slekten Leucidia Doubleday, 1847 – 2 arter
          • slekten Pyrisitia Butler, 1870 – 11 arter
          • slekten Terias Swainson, 1821 – 29 arter, for det meste Sørøst-Asia og Afrika
          • Teriocolias zelia (Lucas, 1852) – Sør-Amerika
        • stammen Gonepterygini
          • slekten Dercas Doubleday, 1847 – 5 arter, Sørøst-Asia
          • slekten Gonepteryx Leach, 1815 – 8 arter
            • Gonepteryx cleobule (Hübner 1830)
            • Gonepteryx cleopatra (Linnaeus 1767)
            • Gonepteryx farinosa (Zeller 1847)
            • Gonepteryx maderensis Felder 1862
            • Sitronsommerfugl – (Gonepteryx rhamni (Linnaeus 1758))
        • stammen Coliadini
          • slekten Anteos Hübner, 1819 – 3 arter, Neotropisk
          • slekten Aphrissa Butler, 1873 – 8 arter, Neotropisk
          • slekten Catopsilia Hübner, 1819 – 6 arter, Afrika, Asia og Australia
            • Catopsilia florella (Fabricius, 1775)
          • slekten Colias Fabricius, 1807 – ca. 85 arter, tempererte områder på den nordlige halvkulen
            • Colias alfacariensis Ribbe 1905
            • Colias aurorina Herrich-Schäffer 1850
            • Colias caucasica Staudinger 1871
              • underart Colias caucasica balcanica Rebel 1901
            • Colias chrysotheme (Esper 1781)
            • Vandregulvinge – (Colias croceus (Fourcroy, 1785) )
            • Colias erate (Esper 1805)
            • Mjeltgulvinge – (Colias hecla Lefèbvre, 1836 )
            • Colias hyale (Linnaeus 1758)
            • Colias myrmidone (Esper 1781)
            • Myrgulvinge – (Colias palaeno (Linnaeus, 1761) )
            • Colias phicomone (Esper 1780)
            • Colias tyche (Böber 1812)
            • Polargulvinge – (Colias werdandi Zetterstedt 1840 )
              [Synonym: Colias nastes werdandi Zetterstedt 1840]
          • slekten Phoebis Hübner, 1819 – 8 arter, Neotropisk
          • slekten Prestonia Schaus, 1920 – bare én art
          • slekten Rhabdodryas Godman & Salvin, 1889 – bare én art
          • slekten Zerene Hübner, 1819 – før regnet til Colias, 2 arter i Nord-Amerika
        • usikker plassering
          • slekten Gandaca Moore, 1906 – bare én art, Sørøst-Asia
      • delgruppe Dismorphiinae
        • slekt Dismorphia Hübner, 1816 – 29 arter, Neotropisk
        • slekt Enantia Hübner, 1819 – 9 arter, Neotropisk
        • slekt Leptidea Billberg, 1820 – eneste slekt i den palearktiske sone, 12 arter
          • Skoghvitvinge – (Leptidea sinapis (Linnaeus, 1758) )
          • Enghvitvinge – (Leptidea reali Reissinger, 1989 )
        • slekt Lieinix Gray, 1832 – 6 arter, Neotropisk
        • slekt Moschoneura Butler, 1870 – bare én art, Neotropisk
        • slekt Patia Klots, 1933 – 3 arter, Neotropisk
        • slekt Pseudopieris Godman & Salvin, 1890 – 2 arter, Neotropisk
      • delgruppe Pierinae
        • delgruppe / stamme Anthocharidini
          • slekt Leptosia Hübner, 1818 – 7 arter i Afrika og én i Sørøst-Asia
          • Eroessa chiliensis (Guérin-Méneville, 1830) – bare i Chile
          • slekt Anthocharis Boisduval, Rambur, Duméril & Graslin, 1833 – 17 arter, Holarktis
            • Aurorasommerfugl – (Anthocharis cardamines (Linnaeus, 1758) )
          • slekt Euchloe Hübner, 1819 – 26 arter, Holarktis
          • slekt Hesperocharis Felder, 1862 – 12 arter, Neotropisk
          • slekt Zegris Boisduval, 1836 – 3 arter, den palearktiske sone
        • delgruppe / stamme Pierini
          • gruppe Appiadina
            • slekt Appias Hübner, 1819 – ca. 34 arter, tropiske
            • Aoa affinis (Vollenhoven, 1865) – bare på Sulawesi
            • slekt Saletara Distant, 1885 – 4 arter, Sørøst-Asia
          • gruppe Aporiina
            • slekt Aporia Hübner, [1819] – 30 arter i Asia og én i Europa:
              • Hagtornsommerfugl – (Aporia crataegi (Linnaeus, 1758) )
            • slekt Archonias (Hübner, 1825) – Neotropisk
            • slekt Catasticta Butler, 1870 – ca. 90 arter, Neotropisk
            • slekt Charonias Röber, 1908 – 2 arter, Neotropisk
            • slekt Cepora Billberg, 1820 – ca. 20 arter, Sørøst-Asia og Australia
            • slekt Delias Hübner, 1819 – en svært artsrik slekt med ca. 250 til dels ganske fargerike arter i Asia og Australia
            • Eucheira socialis Westwood, 1834 – Mexico
            • slekt Leodonta Butler, 1870 – 5 arter, Neotropisk
            • slekt Leuciacria Rothschild & Jordan, 1905 – 2 arter, Ny-Guinea og New Ireland
            • slekt Melete Swainson, 1831 – 6 arter, Neotropisk
            • slekt Mylothris Hübner, 1819 – ca. 65 arter, Afrika
            • slekt Neophasia Behr, 1869 – 2 arter, vestlige Nord-Amerika
            • slekt Pereute Herrich-Schäffer, 1867 – 9 arter, Neotropisk
            • slekt Prioneris Wallace, 1867 – 6 arter, Sørøst-Asia
          • gruppe Pierina
            • Mesapia peloria (Hewitson, 1853) – Kina
            • slekt Baltia Moore, 1878 – 3 arter, Himalaya og omkringliggende fjellområder
            • Glennia pylotis (Godart, 1819) – bare i Brasil
            • slekt Sinopieris Huang, 1995 – 6 arter, Tibet, Nepal og Kina
            • slekt Pieris Schrank, 1801 – 32 arter, Holarktis
              • Stor kålsommerfugl – (Pieris brassicae (Linnaeus, 1758) )
              • Rapssommerfugl – (Pieris napi (Linnaeus, 1758) )
              • Liten kålsommerfugl – (Pieris rapae (Linnaeus, 1758) )
            • slekt Pontia Fabricius, 1807 – 12 arter, Holarktisk
              • Vandrehvitvinge – (Pontia daplidice (Linnaeus, 1758) )
            • slekt Leptophobia Butler, 1870 – 20 arter, Neotropisk
            • Reliquia santamarta Ackery, 1975 – bare i Colombia
            • slekt Tatochila Butler, 1870 – 11 arter, Sør-Amerika
            • Theochila maenacte (Boisduval, 1836) – Sør-Amerika
            • slekt Hypsochila Ureta, 1955 – 7 arter, Sør-Amerika
            • slekt Piercolias Grote, 1903 – 3 arter, Peru og Bolivia
            • slekt Pierphulia Field, 1958 – 3 arter, Sør-Amerika
            • slekt Infraphulia Field, 1958 – 3 arter, Sør-Amerika
            • slekt Phulia Herrich-Schäffer, 1867 – 4 arter, Sør-Amerika
            • slekt Itaballia Kaye, 1904 – 3 arter, Neotropisk
            • Pieriballia viardi (Boisduval, 1836) – Neotropisk
            • slekt Perrhybris Hübner, 1819 – 3 arter, Neotropisk
            • Ascia monuste (Linnaeus, 1764) – varme områder i Amerika
            • slekt Ganyra Billberg, 1820 – 3 arter, Neotropisk
            • Pinacopteryx eriphia (Godart, 1819) – Afrika
            • Phrissura aegis (C. & R. Felder, 1861) – Sørøst-Asia
            • slekt Ixias Hübner, 1819 – 10 arter, sørlige Asia
            • slekt Mathania Oberthür, 1890 – 5 arter, Sør-Amerika
            • slekt Elodina C. & R. Felder, 1865 – ca. 30 arter, Australia, Ny-Guinea, Ny-Caledonia og Sulawesi
          • gruppe uten navn
            • slekt Belenois Hübner, 1819 – 28 arter, Afrika, Asia og Australia
            • slekt Dixeia Talbot, 1932 – 11 arter, Afrika
        • delgruppe / stamme Colotini – ikke i Norge
          • slekt Hebomoia Hübner, 1819 – 2 arter, Asia
          • slekt Colotis Hübner, 1819 – ca. 50 arter, de aller fleste i Afrika, én europeisk art
          • Calopieris eulimene (Klug, 1829) – nordøstlige Afrika og Arabia
          • slekt Eronia Hübner, 1823 – 2 arter, Afrika
          • slekt Nepheronia Butler, 1870 – 4 arter, Afrika
          • slekt Pareronia Bingham, 1907 – 13 arter, Sørøst-Asia
      • delgruppe Pseudopontiinae – ikke i Norge
        • slekt Pseudopontia Plötz, 1870 – eneste slekt i delgruppen, ikke i Europa

• Eliasson, C.U., Ryrholm, N., Holmer, M. Jilg, K. & Gärdenfors, U. 2005. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Dagfjärilar. Hesperiidae – Nymphalidae. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. ISBN 91-88506-51-7
• Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3
• Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8

• (en) Hvitvinger i Encyclopedia of Life
• (en) Hvitvinger i Global Biodiversity Information Facility
• (no) Hvitvinger hos Artsdatabanken
• (sv) Hvitvinger hos Dyntaxa
• (en) Hvitvinger hos Fauna Europaea
• (en) Hvitvinger hos Fossilworks
• (en) Hvitvinger hos ITIS
• (en) Hvitvinger hos NCBI
• (en) Kategori:Pieridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Pieridae – detaljert informasjon på Wikispecies
• Hvitvinger – Pieridae – http://www.nic.funet.fi/
• Norges sommerfugler – Hvitvinger
• www.nhm.uio.no/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler.
• Brower, Andrew V. Z. 2006. Pieridae. Version 04 October 2006 (under construction). in The Tree of Life Web Project, [1]
• Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org – utbredelsesdatabase for europeiske dyr. Arkivert 2. juni 2017 hos Wayback Machine.
• Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.