Hetland (kommune)

Hetland Tidligere norsk kommune
Land		Norge
Fylke		Rogaland
Innbyggernavn		hetlandsbu
Grunnlagt		1. januar 1838
Avviklet		31. des. 1964
Hetland 58°53′32″N 5°44′01″Ø

Hetland er en tidligere kommune og i Rogaland fylke. Kommunen omkranset byen Stavanger.

Formannskapsdistriktet Hetland ble opprettet i Stavanger amt 1. januar 1838 og strakk seg da fra Tungenes i nord til Forus i sør. Fra 1863 hadde distriktet status som herred eller landkommune. I flere omganger måtte Hetland avstå areal til Stavanger og også til det nyopprettede herredet Randaberg. 1. januar 1965 ble kommunen avviklet og delt mellom kommunene Stavanger og Sandnes.

Som en følge av formannskapslovene gjeldene fra 1837 ble Hetland formannskapsdistrikt opprettet 1. januar 1838.^[1] Distriktet omga kjøpstaden Stavanger, som helt siden 1425 hadde hatt egne byprivilegier. Stavanger inkluderte bare tettbebyggelsen rundt Stavanger domkirke og Vågen, og det meste som vi i dag regner som Stavanger, lå i Hetland.

Landdistriktet Hetland ble dannet av de to kirkesoknene Frue og Randaberg og omfattet areal på begge sider av Gandsfjorden, fra Tungenes til Forus. På østsiden av Gandsfjordet var gårder i både Riska (Riskekverven) og Dale inkludert. I nord ble Randaberg en del av Hetland. Hetland grenset i vest til formannskapsdistriktet Håland, som omfattet Sola og Madla. I sør var grensen mot Høyland.

Navnet fikk landdistriktet etter gården Hetland, som lå like utenfor bygrensen til Stavanger. Hetlandsmarka svarer omtrent til Storhaug bydel i dag.^[2] De fleste innbyggerne bodde nær byen, og på grunnen til gården Hetland lå Forstaden, en liten tettbebyggelse med omkring hundre innbyggere.^[3]

Det første valget til formenn og representanter til styret ble avholdt 23. november 1837. Fra Frue sokn ble det valgt fire formenn, mens Randaberg sokn hadde to. Det første formannskapet valgte Ommund Larsen Stokke som ordfører og Samuel Samuelsen Ledaal som vise-ordfører.^[4] Den første saken som formannskapet behandlet etter å ha konstituert seg, var støtte til opprettelse av en boksamling i prestegjeldet.

Stavanger vokste gradvis i innbyggertall, og mange tilflyttere valgte å slå seg ned utenfor bygrensen. Hvor bygrensen skulle gå mellom Stavanger og Hetland var nesten kontinuerlig oppe til diskusjon. Hetland måtte i flere omganger avgi areal til den voksende byen, som oftest sterkt mot eget ønske.

I 1843 ba regjeringen om en erklæring fra ledelsen i Stavanger om en eventuell innlemming av forsteder i bydistriktet. Ordføreren i Stavanger, Magnus Gjør, la fram en lang innstilling til representantskapet i byen. En byutvidelse kunne være gunstig for brannvesenet og politiet, men kunne også føre til økte utgifter til fattighjelp. Konklusjonen ble da også at borgerne frarådde en byutviding, alternativt gikk en inn for en utsetting. En underliggende grunn kan også ha vært at en utvidelse kunne gjøre byeiendom mindre verdifull, på grunn av tilførselen av ubebygd areal.^[5][6]

Etter en lang prosess avgjorde til slutt Stortinget i 1848 en grensejustering, der forstedene Pedersgjerdet, Blåsenborg, Verket og Rosenkildehagen ble overført fra Hetland til byen. Dette utgjorde ikke mye areal for Hetland, langt viktigere var reduksjonen i innbyggertallet.

Den andre grensejusteringen mot byen ble vedtatt i 1866 og gjennomført fra nyttår 1867. Igjen var det Stortinget som måtte avgjøre grensestriden. Området rundt krysset mellom Muségaten og Storgaten og flere små øyer i havnebassenget (Grasholmen, Sølyst, Natvigs Minde, Plentingen og Majoren) ble nå overført til byen.^[7]

Den voksende byen hadde behov for areal mot sjøen, og dette ledet til ytterligere en grensejustering i 1878. Stavanger var interessert i strand-areal både i mot øst, nord og sør. I tillegg ville byen gjerne overta areal langs Lagårdsveien, et område som var blitt mer attraktivt for både håndverkere og handlende etter at Jærbanen var påbegynt i 1874. Hetland motsatte seg alle disse utvidingene, men ønsket på sin side å overta vestlige deler av Eiganes til jordbruksformål.

Etter ny stortingsbehandling ble strandområdet mellom Spilderhaugvigå og Lervig overført til byen. Hetland mistet også Hetland prestegård, Bispeladegård og Paradis, og byen fikk dermed den nordlige delen av Hillevågsvatnet og områdene langs Lagårdsveien. I nord fikk byen overført Kalhammervigå. Mot sin vilje måtte Stavanger også overta Buøy, Engøy og Øvre Tasta, for at Hetland ikke skulle bli værende igjen med for store utgifter til fattige.^[7]

Mot århundreskifte ga hermetikkindustrien sterk vekst i Stavanger, og byen hadde behov for mer areal. I 1898 ble det framsatt forslag om å flytte bygrensen til like sør for Hillevågsbekken. Da vil byen få overta to kiler som Hetland herred hadde inn i bybebyggelsen, en på Våland og en på Nylund på Storhaug. Igjen var en i Hetland sterkt i mot å avstå areal, og igjen tapte Hetland i kampen mot byen. Hele Hillevågsvatnet og stranden rundt ble nå en del av Stavanger, for at byen skulle ha bedre tilgang til sjøen. I tillegg fikk Stavanger et landbelte mot Mosvatnet, som var drikkevannsforsyning for byen. Denne byutvidelsen ble iverksatt ved årsskiftet 1906.^[8]

Randaberg ble skilt ut som en egen kommune i 1922. Med dette mistet Hetland et areal på 24,5 km² og ca. 1 300 innbyggere.^[9]

Etter kommunedelingen fortsatte Hetland å ha lensmann felles med Randaberg. Denne fellesordningen varte fram til avviklingen av Hetland kommune.^[10]

Byutvidelsen i 1906 viste seg raskt ikke å være tilstrekkelig, og bybebyggelsen bredte seg raskt sørover inn i Hetland. En ytterligere grensejustering sørover ble derfor foreslått av stadsingeniøren i 1912, for å samordne gatenett, vannforsyning og kloakk. Motstanden fra Hetland gjorde at utvidingen først ble gjennomført i 1923. Nå ble hele halvøya med Hetlandsmarka liggende i Stavanger, som også fikk området sør til Hillevågsbekken samt en trekant sør for Mosvatnet.^[8]

I Stavanger betraktet en byutvidelsen i 1923 som ufullstendig og mislykket, ikke minst fordi industriområdet i Hillevåg ikke var blitt inkludert. I 1939 ble en ny byutvidelseskomité nedsatt, men verdenskrigen gjorde at arbeidet ble utsatt. Bolignøden i byen etter krigens slutt gjorde at kommunen innredet tyskerbrakker i Hillevåg til boligformål. I 1953 fikk Stavanger overført 1420 mål fra Hetland: Saxemyrå, Schancheholen og areal ved Stavanger arbeidsgård i Hillevåg. Dette var langt mindre enn det Stavanger kommune hadde ønsket seg.^[11]

I 1911 ble gårdene Forus og Søndre Hogstad overført fra Høyland til Hetland. Et bruk på Finnestad ble flyttet fra Hetland til Randaberg i 1932. En del av gården Sunde på Madla samt gården Rosnes på Mosterøy ble overført til Hetland i 1936.^[12]

Formannskapsdistriktet Hetland var blitt dannet av de to kirkesoknene Frue og Randaberg, som sammen med Stavanger sokn utgjorde prestegjeldet Stavanger. Det var dermed i den første perioden ikke samsvar mellom kirkelige og verdslige forvaltningsdistrikt. Først i 1848 ble de to soknene Frue og Randaberg skilt fra Stavanger, som Hetland prestegjeld. Hetland gård ble da gjort til prestegård.^[13]

Frue sokn hadde først ikke egen kirke, men benyttet seg av Stavanger domkirke. Egne gudstjenester ble holdt mellom høymesse og aftensang for bymenigheten. Stavanger by dekket det meste av utgiftene til domkirken, men i Hetland mente en likevel at fellesordningen ble for dyr. I 1854 fikk Frue sin egen kirke, vigslet som Vår Frue kirke.

Randaberg kirke sto ferdig i 1845.

Området på østsiden av Gandsfjorden inngikk i Frue sokn, men deler av dette området ble i 1876 skilt ut som Riskekverven sokn. Det nye soknet fikk egen kirke i 1877, Riska kirke.^[12]

Da Randaberg ble skilt ut som egen kommune i juli 1922, ble Randaberg sokn også flyttet ut av Hetland prestegjeld.

I 1936 sto Frue sokn igjen som det eneste soknet i Hetland prestegjeld, og da skiftet også soknet navn til Hetland.^[9] I samme prosess ble navnet endret fra Riskekverven sokn til Riska sokn.^[12]

Hetland prestegjeld ble oppløst i 1974.^[9]

Den første faste skolen ble opprettet i Frue sokn på Blåsenborg på Hetland gård i 1834. Etter byutvidelsen i 1848 ble skolen liggende i Stavanger, og skolen i Hetland ble da holdt i en stue på Hetland prestegård.^[14]

I 1850 hadde soknet seks distrikt for omgangsskole:^[15]

• Hundvaag, med 119 barn
• Tastad, 130 barn
• Jaatten, 70 barn
• Riskekverven, 87 barn
• Ranneberg øst, 80 barn
• Ranneberg vest, 63 barn

Den andre faste skole som ble startet i Hetland, var på Tasta i 1853. Elevene kom antagelig fra hele Tasta, Stokka og Tjensvoll. Skolehuset ble revet i 1917 og erstattet med et nybygg.^[14]

Buøy fikk skolehus med ett klasserom i 1861.

I 1865 ble det bygd nytt skolehus på grunn utskilt fra Hetland prestegård. Her fikk læreren også bolig og noe jord til dyrking. Læreren var også klokker, så huset er omtalt både som Skolehuset på Hetland, som Hetland klokkergård og som Klokkergården.^[14]

Randaberg fikk sin første faste skole i 1859, på gården Harestad. Skolen var for barn over ti år, de yngre gikk på omgangsskole.^[15]

Videre byggeår for en del skoler:^[14]

• Hundvåg skole 1872
• Åmøy skole 1881
• Holen skole (Schancheholen) 1897
• Jåtten skole 1898
• Kvaleberg skole 1907
• Hetlandsmarken skole 1910
• Dale skole 1920
• Ullandhaug skole 1955
• Vaulen skole 1960
• Tastaveden skole 1962
• Auglend skole 1963

Hetland realskole (stiftet 1957) flyttet inn i ny skolebygning på Kristianlyst i august 1958.^[16] Lokalisering av skolen, i en kommune med hull i midten, hadde lenge skapt debatt: Uansett plassering innenfor kommunen ble det vanskelig for mange elever å nå skolen.^[17] I januar 1964 ble skolenavnet omgjort til Hetland gymnas, i dag Hetland videregående skole.

Indremisjonens ungdomsskole Solborg flyttet i 1919 fra Madla til en nybygd villa på Tjensvoll. Skolen ble i de følgende årene bygd ut med internat og lærerboliger.^[18]

Etter kongelig forordning fra 1741 gikk fattige på legd fra gård til gård. En ny lov om fattigomsorg kom i 1845, men først i 1855 finner en det første skrevne opptegnelsen fra fattigkommisjonen i Hetland.^[19] Hjelp til små barn og andre kritisk trengende ble omtalt særskilt, og ellers ble fattighjelpen delt i tre klasser:

1. Hurtighjelp og hjelp til personer som mangler klær
2. Hjelp til barn mellom fem og 14 år
3. Fast hjelp til eldre trengende.

I 1866 er det registrert 110 personer med fast fattigstønad. I tillegg kom 130 personer med midlertidig støtte. Kommisjonen nevner plager med fantefølger.

Fattigkommisjonen i Riskekverven hadde sitt første møte 13. november 1878 i Frøiland Skolehus.^[19]

Kommunen kjøpte i 1888 et bruk på Hinna og tok dette i bruk som kommunegård eller fattiggård, omtalt som Frue sokn fattiggård, Hetland kommunegård eller bare Kommunegården. Bruket var på vel 700 mål, men lite av dette ble dyrket.^[20]

«Den frivillige fattigpleie i Frue sogn» ble stiftet i 1855, som en del av menighetsarbeidet. I 1918 bygget foreningen barnehjem på Hinna, med plass til 15 barn. Stiftelsen Frue Gamlehjem ble dannet i 1919 og bygget aldershjem på Hinna, med bidrag fra både kommune, private og næringsliv.

Dale asyl ble bygget på gården Dale i Hetland, som et felles sykehus for sinnslidende for Stavanger amt og Stavanger by. Sykehuset åpnet i desember 1913 og kunne da ta i mot 196 pasienter. For å gi undervisning til barn til de ansatte på sykehuset, ansatte Hetland først en guvernante, men bygde i 1920 egen skole.^[21]

Fra gammelt av var jordbruk viktigste næringsvei i herredet. Etter matrikkelen fra 1906 omfattet herredet 63 gårdsnummer: 34 i Frue, 18 i Randaberg og 15 i Riskekverven. Fiske kunne også periodevis være viktig, spesielt vårsildfisket.^[22]

Industristatistikk fra 1915 viser Hetland som nummer fem på listen over industrikommuner i Rogaland, rangert etter sysselsetting. De fire foran var Stavanger, Haugesund, Sandnes og Egersund.^[23]

Herredet fikk sin første bank i 1901, med opprettelsen av Hetland sparebank.^[24]

Utbygging av et fordelingsnett for elektrisk kraft ble startet i Hetland våren 1914. Denne første fasen omfattet området fra Forus til Tasta samt Hundvåg. Sammen med nabokommunen Håland ble det inngått en avtale med Stavanger elektrisitetsverk om levering av kraft. Nettet ble dimensjonert for å levere strøm til lys og til motordrift. «Noget forbruk til kokning og varme regnet man ikke med, idet det ansås som vanskelig å kunne komme ned i så lave strømpriser at elektrisiteten kunde konkurrere med andre brenselsmidler til disse formål.»^[25]

Randaberg bygget sitt eget kraftverk omkring 1913, ved å utnytte fallet fra Hålandsvatnet til sjøen, en høydeforskjell på omlag seks meter.^[26]

Overføring av kraft over Gandsfjorden til Riska ville være for kostbart. Da Høyland kommune i 1917 startet utbygging av eget elektrisitetsverk, ble det inngått en avtale om levering av strøm også til Riska fra dette kraftverket. I november 1920 kunne en ta det nye nettet i bruk på Riska.

I 1932 gikk Hetland inn i Maudal kraftverk, mot å skyte inn kr. 350 000, tilsvarende 25 % av andelskapitalen. Da Lyse Kraft ble opprettet i 1947, var Maudal kraftlag og Stavanger Elektrisitetsverk de største andelshaverne. Sammen med 27 andre kommuner i Sør-Rogaland ble Hetland medeier i Lyse.^[27]

Hetland Boligbyggelag ble stiftet i november 1951.^[28] Boligbyggelaget sto for bygging av både rekkehusleiligheter og blokker i kommunen.

I 1959 var areal til boligbygging innenfor Stavanger kommunes grenser brukt opp. Også for utbygging av industri var det små muligheter i selve byen, og ny industri søkte areal langs jernbanen og hovedveien til Stavanger. Sanering av eldre bebyggelse ville bli for kostbart. En utredning fra reguleringssjefen i Stavanger konkluderte med at bare en sammenslåing mellom Stavanger og Hetland kunne gi en fullgod løsning for byen.^[11]

I 1965 ble Hetland kommune avviklet og arealet ble delt mellom nabokommunene. Området vest for Gandsfjorden ble slått sammen med Stavanger. Også Madla kommune gikk inn i den nye bykommunen Stavanger. Områdene øst for Gandsfjorden ble en del av den nye storkommunen i sør, Sandnes.^[29] Hetland kommunes areal var i 1964 91,05 km².

Liste over ordførere i Hetland.^[30]

• Ommund Larsen Stokke (1783-1876), bonde på Stokka og seinere på Goa, født i Randaberg, ordfører 1838—1841.
• Samuel Samuelsen Ledaal (1790-1868), bonde på Tasta, født på Nesheim på Jæren, ordfører 1841.
• Halvor Sondresen (1801-1883), bonde i Dusavik, født i Tinn i Telemark, ordfører 1842-1845.
• Sven Knutsen Bø (1790-1868), født i Fister, ordfører 1843.
• Jakob Christian Lindemann Bull (1800-1863), sakfører, senere sorenskriver i Ryfylke, fødd i Øie i Surendalen, ordfører 1846-1849.
• Asser E. Jåtten (1794-1869), bonde på Jåtten, ordfører 1850-1857.
• Niels Qvaleberg (1817-1873), bonde og bøkker, født på Kvalaberg, ordfører 1858.
• Wilhelm Ravn Sundt (1818-1866), født i Stavanger, ordfører 1858-1860.
• Johan E. Nymann (1814-1891), født i Stavanger, ordfører 1861.
• Halvor B. Scheie (1818-1896), født på Ivesdal i Bjerkreim, ordfører 1862-1863.
• Olaus Eskeland (1833-1903), bonde, bankstyrer, stortingsmann, født i Høle, ordfører 1864-1867, 1870-1891 og 1894-1903.
• Gullik Furta Gitlesen (1833-1896), bonde, født i Stavanger, ordfører 1868—1869.
• Ragnvald Sandahl (1825-1883), født i Jølster, ordfører 1877.
• Ole Thorsen Wølstad (1824-1895), bonde, født i Gjesdal, ordfører 1882-1889.
• Erik A. Gilje (1829-1926), bonde, født i Forsand, ordfører 1890-1891.
• Thore Olsen Wølstad (1853-1913), bonde, stortingsmann, født på Vølstad i Gjesdal, ordfører 1892—1893 og 1905—1912.
• Arne Berge (1852-1931), bonde, forretningsfører, født i Odda, ordfører 1903-1904.
• Thore Revheim (1859-1927), bonde, født på Revheim, ordfører 1905-1906.
• Osmund Rossavik (1872-1923) bonde, bankbokholder, født i Forsand, ordfører 1912-1913.
• Karl L. Helliesen (1863-), bonde og kjøpmann, ordfører 1914-1916.
• Christian Eriksen Gilje (1868-), bonde og forretningsfører, født i Hetland, ordfører 1917-1922.
• Henrik O. Tjensvold (1877-), bonde og bankdirektør, født på Tjensvoll, ordfører 1923-1925.
• Olav Tveterås (1888-), bonde og kjøpmann, født på Helle i Forsand, ordfører (Venstre) 1926-1941.^[31]
• Peter Gustav Adolf Thjømøe, driftsingeniør, ordfører innsatt av okkupasjonsmakten 1941-1945.^[31][32]
• Johan Askeland (1883-1967), agronom, lærer og landbrukssjef, født i Haus i Nordhordland, ordfører (Venstre) 1945-1959.^[33]
• Per Barkved (1923-2001), journalist, født på Jørpeland, ordfører (Venstre) 1960-1965.^[34]

Befolkningsutvikling i den første delen av kommunehistorien:^[35]

• 1801 1 226
• 1815 1 508
• 1825 1 846
• 1835 2 221
• 1845 3 225
• 1855 4 244
• 1865 5 076
• 1875 6 015
• 1890 4 680
• 1900 5 622
• 1910 6 522
• 1920 11 244
• 1930 7 921

Data fra Statistisk sentralbyrå:^[36]

• 1951 – 15 587
• 1952 – 16 192
• 1953 – 16 645
• 1954 – 16 421 (*)
• 1955 – 16 962
• 1956 – 17 415
• 1957 – 17 884
• 1958 – 18 520
• 1959 – 19 094
• 1960 – 19 659
• 1961 – 20 331
• 1962 – 21 157
• 1963 – 21 882
• 1964 – 22 474

(*) Ved grenseregulering 1. juli 1953 ble 831 personer overført fra Hetland til Stavanger.

• O. Indrehus, Tore Revheim, Osmund Rossavik (1914). Træk av Hetlands historie 1814-1914. Dreyer. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hetland kommune (1937). Hetland herad 1837-1937. Dreyer. 
• Ole Kallelid (2012). Harald Hamre, Knut Helle, red. Stavanger bys historie, II. Sild og seil 1815-1890. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-085-6. 
• Anders Haaland (2012). Harald Hamre, Knut Helle, red. Stavanger bys historie, III. Industribyen 1890-1965. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-086-3. 
• Anne Tove Austbø, Elisabeth Hovland, Gunnar M. Roalkvam, Len K. Hoff, Liselotte Nes Høiland, Elise Norland Sørheim, Torkel Thime, Øyvind Wigestrand (2008). Stavanger byleksikon. Stavanger: Wigestrand Forlag. ISBN 978-82-8140-017-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)