Hoatzin (fugl)

Hoatzin
Nomenklatur
Opisthocomus hoazin (Müller, 1776)
Synonymi
Opisthocomus Illiger, 1811 Phasianus hoazin
Populærnavn
hoatzin,[1] sigøynerhøne, stinkfugl
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Opisthocomiformes
Familie		Hoatzinfamilien
Slekt		Opisthocomus
Økologi
Habitat:		trelevende, tropisk regnskog, ved elver, sumper, brakkvann og innsjøer
Utbredelse:		Sør-Amerika

Hoatzin (Opisthocomus hoazin),^[1] også kjent som sigøynerhøne og stinkfugl, er en unik monotypisk fugl som er endemisk for regnskogene i det nordlige Sør-Amerika. Arten er eneste nålevende art i slekten Opisthocomus, som videre inngår familien hoatzinfamilien (Opisthocomidae) og ordenen Opisthocomiformes, der alle andre linjer er utdødd.^[2] Arten er livskraftig ifølge IUCNs rødliste,^[3] og den er nasjonalfugl for Guyana.

Hoatzinen regnes som eneste gjenlevende representant for verdens eldste slektslinje med nålevende fugler.

Hoatzinen har ingen kjente, nære slektninger.^[4] Den ble først beskrevet som en hønsefugl, på grunnlag av sitt generelle utseende. Det at ungene har sporer på vingene og artens generelt primitive preg har fått noen til å tro at hoatzin kunne være en overlevende slektning av urfuglen (Archaeopteryx), men dette synet er i dag forlatt av de fleste. En nyere studie av arten har blant annet plassert den blant gjøkefuglene (Cuculiformes), men også dette har vært svært omdiskutert. I dag blir arten derfor stort sett plassert i sin egen slekt (Opisthocomus) og familie (Opisthocomidae), som videre inngår som eneste familie i ordenen Opisthocomiformes.^[5]

Et studium av genom fra nærmere 200 arter, publisert i det renommerte vitenskapelige tidsskriftet Nature den 7. oktober 2015, hevder at slekten Opisthocomus er verdens eldste slektslinje av fugler med nålevende arter. Linjen kan ha oppstått alt for 64 millioner år siden,^[6] og kan dermed forklare hoatzinens primitive morfologi og karakter. I denne studien blir Accipitriformes og noen andre familier og slekter (kalkunkondorer og andeskondor, sekretærfugl, fiskeørn, haukefugler og ugler) nevnt som hoatzinens nærmeste nålevende slektninger.^[6] Slektskapet til andre grupper er imidlertid fortsatt omdiskutert.^[4]

Det er til dags dato ikke gjort fossile funn av hoatzin eller nære slektninger i slekten Opisthocomus, men det ble avdekket fossile rester av en skalle i Colombia i begynnelsen av 1950-årene. Funnet er beskrevet som Hoazinoides magdalenae og ble plassert i Opisthocomidae.^[7] Den utdødde fossile arten dateres til miocen (11,8–13,5 mya) og skiller seg fra hoatzin gjennom å ha en lenger og flatere hjernekasse og et lenger nebb. Funnet ble gjort vest for Andes, der det i dag ikke finnes hoatziner. I tillegg er det gjort fossile funn av fjerne slektninger i ordenen Opisthocomiformes i både Afrika (Namibiavis, Namibia)^[8] og Europa (Protoazin, Frankrike)^[9]. Fossilene fra stemlinjen i Afrika dateres til for cirka 17–17,5 millioner år siden,^[8] mens linjen fra Europa dateres til for omkring 34 millioner år siden.^[9] Funn og dateringer har ført til at man nå mistenker at Opisthocomiformes kan ha oppstått i den gamle verden, kanskje i Europa.^[8][9][4]

Det ser ut til å være generell forståelse for at benevnelsen hoatzin (også huaxin og hoaxin) opprinnelig stammer fra nahuatl, et uto-aztekiske språk som i dag snakkes av omkring 1,5 millioner urinnvånere i Mexico. Opprinnelsen til benevnelsen er trolig et tre, nemlig Leucaena esculenta, som er en type tettvoksende krattlignende eviggrønn som blir omkring 6–15 meter høyt og har lange, smale avspissede blader.^[10] Kan hende er imidlertid akkurat dette krattlignende treet en forveksling med et annet lignende tre i slekten Leucaena, for spp. esculenta vokser kun såvidt i de aller sydligste delene av USA, Mexico og Mellom-Amerika.^[11] Der lever ikke disse fuglene. Det er imidlertid på det rene at hoatziner tilbringer mesteparten av tiden sin i lignende krattvokste trær i det nordlige Sør-Amerika.

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).^[2] Utdødde linjer er ikke tatt med. Plasseringen i Gruae regnes fortsatt som usikker.

• Gruae, (urangert klade)
  • Opisthocomiformes, hoatzinfugler
    • Opisthocomidae, hoatzinfamilien
      • Opisthocomus, hoatziner (monotypisk)
        • O. hoazin, hoatzin (monotypisk)
  • Gruimorphae (tranefugler og vade-, måse- og alkefugler)

Hoatzinen kan minne om fasaner og blir cirka 62–70 cm og veier typisk 695–900 g.^[4] Den kan minne om en hønsefugl. Fjærdrakten gir fuglen et rufsete og spjåket uttrykk, noe som er opphavet til betegnelsen sigøynerhøne. Oversiden er mørk brun med hvite fjærbremmer og et hvitt tverrbånd ytterst på den ganske lange avrunda stjerten. ^[2] Hodet er svært lite og hønseaktig og særpreges av en rufsete fjærprydkam som består av lange (4–8 cm), gulbrune fjær som blir mørke mot tuppene og kan reises opp. Rundt de rødbrun øynene er det et stort, lyseblått, nakent hudfelt. Nebbet er kort, dypt, kraftig og ganske smalt, og det minner om nebbet hos noen hønsefugler. Brystet er gulhvitt, undersiden rødlig brun. Vingene er korte, brede og godt avrundet. Håndsvingfjæra, undervingene og undersiden av stjerten er rødbrun. De undre ekstremitetene er relativt korte, mørke og kraftige. Føttene er anisodactyle (tre tær peker framover og to bakover) og tærne middels lange og utrustet med ganske lange, krumme klør.^[2] Hunnen ligner hannen, men fjærpryden på hodet hevdes å være noe kortere.^[5]

Ungene er dunkledde like fra klekkingen og brunaktige i fargen, og de undre ekstremitetene er svært kraftige fra fødselen av. Et særtrekk er at de har to funksjonelle klør (vingesporer) på henholdsvis tommel og pekefinger. Disse sporene gjør ungene istand til å klatre rundt i greinverket. Klørne forsvinner når de blir eldre. Ungfuglene ligner de voksne.^[5]

Hoatzinene er først og fremst utbredt i de lavereliggende områdene i Amazonas- og Orinocobekkenet, øst for Andes.^[4] Dette inkluderer Colombia, Venezuela og det sørlige Guyanas og sørover til Ecuador, Peru, det nordre og sentrale Brasil og Bolivia.^[5]

Arten trives i regnskogbeltet og kan lokalt være ganske vanlig. Fuglene holder til oppe i trær og buskas som vokser tett langs elvebredder til sakteflytende elver og rundt innsjøer og annet stillestående vann, der de stort sett klatrer rundt i greinverket eller hopper fra grein til grein.^[5][4]

Hoatziner en trelevende standfugl som tilbringer det meste av livet blant greiner på trær og buskas, ved vann. Arten hekker i kolonier og fuglene klatrer rundt i greinverket på trærne og lever av å ete ulike blader (folivor).

For å kunne fordøye bladene har arten utviklet en ekstra stor vomlignende kro, som har et fermenteringssystem som ligner på det drøvtyggere har.^[12] Fordi kroen tar stor plass er fuglene ganske tunge og flygemuskulaturen lite utviklet.^[13] Derfor flyr de bare korte distanser. Fuglene svømmer heller ikke som voksne, og de er sjelden å finne på bakken. Arten foretrekker unge blader, skudd og knopper, som er mer vannrike og lettere lar seg fordøye enn eldre blader. Det er registrert at arten eter mer enn 50 sorter av planter, samt at dietten består av opp til 80 prosent blader.^[4] Det er dessuten kjent at arten eter noe egg etter akvatiske snegler (Pomacea).^[4]

Prosessen med å fordøye bladene tar tid, så disse merkelige fuglene tilbringer store deler av dagen nesten ubevegelig, mens de lener seg på grener og slipper ut en gjødsellignende odør, noe som har gitt opphav til tilnavnet stinkfugl. Noen av tarmbakteriene i kroen er de samme som finnes hos drøvtyggende pattedyr, men en del av dem er også unike, kanskje fordi fugler har en høyere indre kroppstemperatur.^[13][2] Den spesielle fordøyelsesprosessen er også årsaken til at disse fuglene av og til omtales som flyvende kuer.^[4]

Hekkesesongen er i regntiden (desember–juli). Parene er monogame og omgir seg ofte med hjelpere, typisk tre, av og til flere. Reiret bygges i tett vegetasjon og nesten alltid i greiner som henger ut over åpent vann, som regel 2,5–4 m over vannflaten. Begge kjønn og eventuelle hjelpere bidrar med byggingen. Hunnen legger 1-3 egg (typisk 2) i et stort kvistreir, og selve leggingen skjer med 1–2 dagers mellomrom.^[4] Reder med fire egg eller flere har som regel fått bidrag fra en annen hunn. Inkubasjonen kan begynne når det første egget er lagt eller først når alle er lagt.^[4] Selve inkubasjonen tar cirka 28–34 dager, men den varierer litt med utbredelsen.^[4]

Klekkingen skjer asynkront, typisk med 1–2 dagers mellomrom (i store kull av og til med fire dager mellom). Både foreldrene og hjelperne bidrar med ruging og mating av avkommet etter klekking. Blir ungene forstyrret viser de en ganske uvanlig atferd; de hopper ned i vannet og dykker. Ungene er nemlig svømmedyktige fra de er 4–5 dager gamle, og de kan holde seg under vann ganske lenge. Under svømming/dykking bruker ungene alle fire lemmene synkront.^[4] Med de kraftige beina og klørne på vingene klatrer de også meget godt og har få problemer med å komme seg opp i reiret igjen når faren er over. Ungene er flygedyktige etter cirka 60 dager, men mates gjerne av foreldrene og dere hjelpere til de blir omkring 90 dager gamle. Avkommet regnes som kjønnsmodent da de er omkring 2–3 år gamle; hunnene gjerne ett år før hannene.^[5]

Hoatziner er svært støyende fugler med et bredt utvalg av lyder. De lager en karakteristisk, hvesende «hizz»-lyd, som kan høres på noe avstand, når de forsvarer avkommet. Kontaktkallene, som kan høres nesten konstant i koloniene, inkluderer et variert utvalg av «gruff»-grynt, høylytte «skvik» og «kvekk».^[5]

Fuglenes illeluktende gjødsellignende odør har tradisjonelt ført til at de ikke har blitt jakt på av de innfødte, men i områder der andre folkegrupper har trengt seg inn, har de blitt jaktet. De er lite sky og lette å fange.^[5] Selv om arten ikke er truet er det beviser for at økoturisme i visse områder påvirker yngelpleien negativt gjennom stress. Undersøkelser har blant annet vist at unger i områder høy påvirkning av økoturisme har mindre kroppsmasse og er mer utsatt for predasjon. Hoatziner som hekker is disse områdene har også lavere reproduktiv suksess en fugler som hekker i områder som ikke er preget av økoturisme.^[14][4]

• Josep del Hoyo and Nigel J. Collar et al. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Lynx Edicions, 2014, ISBN 978-84-96553-94-1
• Mayr, Gerald (2016). Avian Evolution: The Fossil Record of Birds and its Paleobiological Significance (illustrert utg.). John Wiley & Sons. s. 306. ISBN 9781119020769. 

• (en) hoatzin i Encyclopedia of Life
• (en) hoatzin i Global Biodiversity Information Facility
• (no) hoatzin hos Artsdatabanken
• (en) hoatzin hos ITIS
• (en) hoatzin hos NCBI
• (en) Kategori:Opisthocomus hoazin – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Opisthocomus hoazin – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Opisthocomus hoazin – detaljert informasjon på Wikispecies