Karaim

Karaim er et tyrkisk folk som bor i Litauen, Polen og Ukraina som snakker språket karaim. De er etterkommere av et gammelt folkeslag, karaitter, og er nå nesten utdødd. Deres religion er særegen, nærmest å regne som en gren av jødedommen.

I 2001 var det 273 karaim i Litauen og 133 i Polen. Karaims kulturelle sentrum er i dag Trakai i Litauen.^[1][2]

Det er færre enn 50 personer som snakker karaimspråket i dag (2022).^[3]

Karaimenes etniske identitet er delvis basert på deres tyrkiske språk og delvis på deres religion.

Karaittjødedommen ble grunnlagt på slutten av 600-tallet i Bagdad av Anan ben David. Etterkommere av israelitter hvis religion var karaisme og språk var gresk, flyttet med tiden fra Konstantinopel til Krimhalvøya.^[3]

Karaimenes historie i Litauen begynte rundt år 1400 med kong Vytautas den store; portretter av han finnes i nesten alle karaimhjem. Etter en krig mot den Den gylne horde på Krim i 1397, brakte han 380 karaimfamilier til Trakai.^[4][5]

Vytautas instruerte karaimene om å vokte det fyrstelige slott, hvor tilgangen kun kunne skje via en bro fra karaimenes eget bodistrikt. Selv i dag er alle husene ved Karaimu Gatvę ('Karaimgata') av tre, malt i grønt og gult, og med tre vinduer ut mot gaten (i motsetning til litauiske hus som vanligvis har to). At deres hus hadde tre vinduer ut mot gaten ble forklart med at dette viste deres rikdom, mens et fjerde vindu ble ansett som for prangende og iøynefallende.^[1]

Til å begynne med jobbet karaimene som slottsvakter. For at karaimene skulle bli fastboende, fikk de samme rettigheter av kong Kasimir IV i 1441 som innbyggerne i Magdeburg, de såkalte Magdeburg-rettighetene som var modellen for selvstyre på den tiden. De kom mer og mer til å drive med jordbruk og hagearbeid, hesteoppdrett og diverse håndverk, og til slutt dannet de en middelklasse mellom aristokratiet og livegne som drev jorda.^[6]

Karaims sjef var en 'vaitas' valgt av gruppen, som var deres representant i kontakt med de polsk-litauiske kongene.

Den karaittiske selvstyre overlevde til Polens tredje deling på slutten av 1700-tallet. Da Trakai ble en del av Tsar-Russland, var halvparten av innbyggerne karaimer.^[2][4]

Deres juridiske status endret seg senere. Først ble de regnet som en del av de muslimske krimtatarer, men i 1863 fikk de status som en egen religiøs minoritet med egen yppersteprest, 'hakhan'.^[5]

Under første verdenskrig ble karaimene evakuert østover til forskjellige russiske byer – og spesielt til Krim. I 1920 fikk de muligheten til å vende tilbake, men de ble delt mellom de nye statene Litauen og Polen. Familier ble splittet og kommunikasjonen mellom de små samfunnene ble vanskeligere, men nasjonalfølelsen ble forsterket av den økende nasjonalismen i de nye statene. Kulturvirksomheten i mellomkrigstiden var omfattende. Et par blader ble utgitt, et selskap for venner av Karaims litteratur og historie ble grunnlagt.

Da tyskerne marsjerte inn i Baltikum under andre verdenskrig, slo de fast at karaimene, i likhet med deres allierte krimtatarer, var tyrkere. Etter krigen havnet karaimene i sovjetrepublikken Litauen gjennom den nye avgrensningen. De deltok aktivt i kampen for Litauens uavhengighet. I april 1992 fikk den etniske gruppen karaim en spesiell juridisk status som en religiøs minoritet med en litauisk historie siden 1300-tallet.^[6][4][5]

Mens 11 prosent av den litauiske befolkningen har gjennomført høyere utdanning, er tallet 44 prosent blant karaimene. To tredeler innehar ledende stillinger i offentlig administrasjon.

Under den sovjetiske okkupasjon etter andre verdenskrig ble flere kenesaer stengt eller revet, noe som hadde en ødeleggende effekt på karaimidentiteten, som alltid har vært holdt sammen av religion.^[1][5]

I Karaimu Gatvę ('Karaimgata') i Trakai, er det en kenesa, en helligdom der karaimene praktiserer den religion som har gitt dem deres identitet. I Europa er det bare tre gjenværende kenesaer, hvorav to er i Litauen. I tillegg til den i Trakai er det en kenesa i Vilnius.^[4]

• (en) Crimean Karaites – kategori av bilder, video eller lyd på Commons