Koreansk jindo

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Koreansk jindo
jindohund, jindo-kae, jindo-kyon, chindo
Hundetype		spisshund, urhund
Opprinnelse		Jindo, Sør-Korea
Egenskaper		jakthund/familiehund
Livsløp		8-15 år
Størrelse		middels (15-23, lokalt 10–20 kg)
Passer for		meget erfarne
Anerkjennelser
FCI		Gr. 5 sek. 5 (FCI #334)
AKC		Ikke anerkjent
CKC		Ikke anerkjent
KC		Ikke anerkjent
UKC		Northern Breed
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Koreansk jindo (FCI #334) er en urgammel landrase som stammer fra sørkoreanske øya Jindo, sørvest for den koreanske halvøya i Øst-Asia. Den hører til de asiatiske spisshundene og er trolig svært gammel av opprinnelse. Hunderasen regnes som en nasjonalskatt i Sør-Korea.

Ingen vet hvor gammel denne meget sjeldne hunden er, men man antar at den kom til øya Jindo fra fastlandet og ble isolert der. Trolig har den et felles opphav med asiatisk dingo, ny-guinea syngehund og de nasjonale japanske spisshundene, så man tenker seg at den må være omkring 3 000 år eller mer av opprinnelse. En opprinnelse til før antikken støttes også av nyere forskning. Det gjør koreansk jindo til en levende urhund.

Man antar at jindohunden har eksistert på Jindo i mange hundre år før den ble oppdaget av utenforstående (japanere) på 1930-tallet. En japansk professor anbefalte straks koreanske myndigheter å føre den opp på listen over nasjonalmonumenter, noe som skjedde i 1938. Når denne hunden kom til Jindo vet man ikke noe sikkert om, men det er trolig svært lenge siden. Jindo er ei svært fjellrik øy som har vært skilt fra fastlandet av sterke havstrømmer. I den sørvestre Ho-nam-region er det store åpne sletter som regnes blant Koreas beste jordbruksland. Øya er historisk sett kjent som et eksilsted for avsatte koreanske konger. Det dynastiske styresettet tok slutt i Korea på begynnelsen av 1900-tallet.

Jindo ligger i kommunen Jindo-gun i provinsen Sør-Jeolla. Kommunen omfatter i tillegg til hovedøya Jindo, også flere mindre øyer. På hovedøya har jindohundene levd i vill tilstand og stort sett fått formere seg fritt fram til moderne tid. Den ble «oppdaget» på slutten 1970-tallet av folk fra vesten, da byggingen av ei bru mellom fastland og øya tok til. Brua, som heter Grand Jindo Bridge, sto ferdig den 8. oktober i 1984. På hvert av de brukarene står en statue av en hvit koreansk jindo i full størrelse. Når man ankommer øya møtes man av uniformert politi som sjekker om man bringer med seg «ulovlige hunder» dit. Dette tiltaket har vært nødvendig for å beskytte den opprinnelige stammen av jindohunder etter at brua ble åpnet. Det skal nå bygges en parallell bru på stedet, slik at det blir to kjørefelt i hvert retning.

I Korea er det tradisjon for å spise hundekjøtt (omkring en fjerdepart av befolkningen spiser hunder), men jindohunder spises ikke. Heller ikke vestlige raser spises (trolig på grunn av smaken). Den mest populære mathunden er en hund som i Korea kalles noo-rung-yee (betyr gul hund, men den kalles også koreansk hund). Den kan til forveksling minne om jindohunder og andre pariahunder, men den er større og mer kjøttfull enn førstnevnte. Trolig er de allikevel nære slektninger. I Nord-Korea finnes det også en hund som kalles poong-san gae (poongsan hund). Den er endemisk for fjellene i Poong-San regionen, men ligner ganske mye på jindohunden.

I «vill» tilstand lever og jakter denne hunden i flokk. På Jindo har imidlertid de fleste hundene et eierskap i dag, selv om de fortsatt løper fritt på øya. Som andre tilsvarende hunder er den meget hurtigløpende og utholdende. Toppfarten ligger omkring 55-60 km/t, noe som gjør den nesten like hurtig som mynder. Den er kjent for å kunne nedlegge relativt store dyr, som villsvin og lokale hjortedyr. Den tar også hare og annet lokalt småvilt.

Hvite og brungule/rødgule hunder er totalbeskyttet mot eksport uten spesialtillatelse fra myndighetene. Bare disse fargene aksepteres som ekte jindoer i hjemlandet, men rasen finnes også i en rekke andre fargevarianter. Det har blitt innført slike fargevarianter til Nord-Amerika i mer enn 20 år, uten eksporttillatelse, noe som tillegges byggingen av brua og smugling eller korrupsjon. Fra USA har så rasen spredd seg til andre vestlig land. Hundene som ble smuglet med hjem av amerikanere på 1980-tallet er imidlertid av dårligere kvalitet enn de hundene som lever på øya.

Koreansk jindo er en velproporsjonert middels stor spisshund. Skulderhøyde og kroppslengde skal ifølge FCIs rasestandard ha et forhold på 10:10,5. Kraftig og moderat dypt bryst, men ikke for bredt. Dypeste punktet er rett over albuene, men også akseptert på linje med albuene. Godt hvelvete ribben. Velutviklet forbryst. Hodet er formet som en stump kile sett ovenfra, noe som gjør at hunden ikke virker klumpete eller grov. Middels store ører, trekantede, tykke og stående. Ansatt verken høyt eller lavt, lett fremoverhellende i linje med nakkebuen. Det er ønskelig at innsiden av ørene er dekket av fin og tett pels. Halsen er tykk uten løs halshud. Meget muskuløs og sterk. Halsen bæres stolt og med god nakkebue. Halen bæres ringlet eller sigdformet over ryggen. Livlig, hurtig, sterk, våken og verdig.

Dekkhårene består av et stivt hårlag som står noe ut fra kroppen. Pelsen på hodet, bena og ørene noe kortere enn pelsen på kroppen, men den er noe lengre på halsen, manken, ryggen og på bakparten. Pelsen på halen og baksiden av lårene lengre enn resten av kroppen (busket). Farger som tillates er rød, hvit, sort, sort og tan, ulvegrå og tigret. I Korea aksepteres kun hvit og rødgul/brungul (såkalt tan), selv om en rekke andre farger også finnes der (herunder også fargekombinasjoner).

Utstillingshunder i vesten har litt andre mål enn de som regnes som det normale i hjemlandet. Hanner skal måle 50–55 cm (ideelt 53-54 cm) i skulderhøyde og veie 18–23 kg. Tisper skal måle 45–50 cm (ideelt 48-49 cm) i skulderhøyde og veie 15–19 kg. For hunder som lever på Jindo er høyden for hanner normalt 45-55 cm og vekten ca. 15-20 kg, mens tispene blir 43-52 cm og gjerne veier ca. 10-15 kg.

Man kan altså slå fast at det finnes en fysisk forskjell mellom etterkommere av de jindohunder som har blitt eksportert ut fra Korea og de som befinner seg i hjemlandet. Koreanske kynologer hevder at dette skyldes at hundene som opprinnelig ble bragt til USA og danner grunnlaget for vestlig oppdrett ikke var rasetypiske i utgangspunktet. Koreanske hunder har dessuten mer kjønnspreg enn hunder i vestlig oppdrett.

Koreansk jindo er en meget god jakthund som har en usedvanlig høyt utviklet stedsans. Den er også kjent for alltid å vende tilbake til bostedet, uansett hvor langt unna den måtte befinne seg. Opprinnelig jaktet den villsvin og hjortedyr, men den kan brukes til mange former for jakt i hjemlandet, der hunder med rødlige øyne regnes som de beste jakthundene. Siden koreansk jindo er en urhundtype, er den meget hurtig, energisk og utholdende. Den bruker både luktesansen, hørsel og syn like aktivt når den jakter. I land med forbud mot hetsjakt (som det er i Norge og Skandinavia forøvrig), kan man derfor ikke bruke denne hunden som løshund. Den er imidlertid også en ypperlig ledhund.

Rasen er også en ypperlig brukshund forøvrig, enten som tjenestehund eller innen ulike former for hundesport. Rasen regnes også som en god vakthund. For de rette menneske blir den også en flott familiehund, og ikke minst en spennende og meget sjelden utstillingshund.

Koreansk jindo er en primitiv hund med et sterkt jaktinstinkt. Den er modig, våken og svært lojal, men gjerne reservert og skeptisk til fremmede. Den er typisk dominant ovenfor andre hunder og kan være territorial. Den må ikke domineres, men trenger en tydelig leder. Den regnes som varsom og snill med egne barn, men barn må aldri overlates alene med slike hunder. Den trenger mye mosjon og psykiske oppgaver for å trives godt. Rasen bør ikke være et førstevalg for annet enn meget erfarne hundefolk.

Rasen har en normalt krav til pelstell og regnes som svært sunn.