Gårdsnavn

Gårdsnavn defineres i loven som navn på et gårdsområde med ett eller flere gårdsnummer, der hvert gårdsbruk har sitt eget bruksnavn.^[1]

I Norge kan gårdsnavn deles i to typer: Naturnavn og kulturnavn. De eldste gårdene har vanligvis usammensatte naturnavn i ubestemt form som Berg, Ask, Sand eller Vik, slik at gården Berg er eldre enn Ramberg. Berg er også eldre enn gården Berget. Gårdsnavn som inneholder gudenavn, for eksempel Torshov (guden Tors hov) eller Onsaker (guden Odins åker), tyder på at gården opprinnelig har vært et religiøst sentrum. Disse navnene stammer ofte fra folkevandringstiden.^[2]

Kulturnavnene er sammensatte navn, der første ledd kan være et gudenavn, et personnavn eller annen type navn. Etterleddet varierer mellom noen få typer navn, inndelt i «de store navneklassene» som igjen er ordnet kronologisk. Det er likevel vanskelig å datere dem sikkert, fordi yngre gårdsnavn kan være oppkalling etter eldre. Navn som slutter på -heim, -vin, -land og -stad er fra førkristen tid. Gårdsnavn med endelsen -rud og -rød («rydning») er langt de vanligste, de eldste fra kristen middelalder før navneformen fikk nytt liv fra 1600-tallet til utpå 1800-tallet.^[3]

Gårdsnavn som Ødegård, Øygard, Øyjord og Aune stammer fra gårdsbruk som lå forlatt etter svartedøden, til gårdsdriften senere ble gjenopptatt.^[4] Gårdsnavn med personnavn antas å peke mot en eier eller bruker av gården.

Stedsnavnforskningen utfyller bildet som dannes av arkeologiske funn fra Norges oldtid. Navnet Sander i Eidsvoll viser til sandjorden på stedet, så navnet ville ikke gi mye mening om det fantes andre gårder i samme området da gården fikk navn. I dag ligger det over hundre gårder på dette sandjordområdet, mange med navn så gamle at de må være fra de første århundrer av gårdsbrukets tid i Norge. En del navn er uforklarte: Hogne, Tomle, Dynna, Hå, Hunn, Kvitne, Måge, Aga, Utne, Lote, Ljone, Rogne, Tasta, Goa, Sola. Slike navn finnes ofte i vestlandske kystbygder med funn tilbake fra keltisk jernalder eller bronsealderen. Det kan være navn så gamle at de var navn på boplasser mer enn gårdsnavn. Men også lettforståelige navn som Vik, Nes, Dal og Sander kan være eldre enn vår tidsregning. Boplassene med ansamling av flere familier utviklet seg jevnt til atskilte gårdsbruk. Driften var knyttet på de åpne engene kalt vin, flertall vinjar, der dyrene gikk på beite. I norrøn tid ses ordet vin («eng», «gressgang», «beiteland») i sammensetninger som vinjarspann og vinjartoddi om avgifter til kongen, henholdsvis et spann og et stykke okselår for hver eng. Omkring 850 bruker Brage Boddason ordet vin-ey (eng-øy) om Sjælland. Ordet gjenkjennes i gammelengelsk wynn med betydningen «lyst og glede».^[5]

-vin forekommer også i flertallsform som Vinje og Vinjar.^[6] I årene 0-400 ble på mange steder de enkelte vinjar ryddet for å gi plass til en jordvei stor nok for trafikk til og fra en gård.^[7]

De yngste vin-navnene, som kan gjenkjennes fordi de har beholdt v-en (motsatt Bruvin som er blitt til Bryn^[8]) kan ha kommet til så sent som i vikingtiden. Men fraværet av slike stedsnavn i de norske bygdene på Vesterhavsøyene tyder på at de aller fleste er eldre. Rundt 40 % av de navnene som kan dateres, har hatt i-omlyd, og da er de eldre enn 600-tallet.^[9]

Gårdene fra eldre jernalder var digre, en fortsettelse av boplassene før disse ble oppdelt i gårdsbruk. Gårdsanlegg i Rogaland og på Lista fra folkevandringstiden svarer til Edda-diktningens salr. Dominerende blant disse er de omkring tusen med navn sammensatt med -vin. De er iblant så gamle at førsteleddet er ord som ikke finnes igjen i norsk i historisk tid, slik som det uforklarte Bjorðsin (nå Bjølsen i Oslo). Ofte er førsteleddet uttrykk for prakt, rikdom og glede. Fagr-, Gla-, Leik- (42 eksempler på Leikvin). Glaum- (glaumr = moro), Teit- (teitr = glad, lystig), og en rekke ord for våpen: Skjald-, Hjalm-, Hjalt-, Sax- og for kamp og kraft og styrke: Þrott-, Veig-. Da kristendommen kom, ble vin-gårdene oftere valgt til kirkesteder enn noen annen gårdsnavn-type.^[10]

Særlig tett lå vin-gårdene i Aker og Voss. Landskylden for disse gårdene var for det meste høyere enn for gårder med andre navnetyper.^[11]

Også gårdsnavn sammensatt med -heimr er i stor grad dannet i de første århundrer e.Kr., selv om hovedtyngden av de vel tusen heim-navnene hører til i folkevandringstiden. Typisk for heimr-gårder er at folk ryddet skogvokst grunn og steinlende, og satte bo på steder som ikke tidligere hadde vært åpent land eller naturlig eng. Dette var nybrottsgårder, og ordet heimr viser til at dette er menneskeverk og ikke naturgitt område. Men liksom -vin-gårdene bærer -heim-gårdene preg av velstand og fremgang, skapt av jernet.^[12] 

Av heim-gårdenes senere historie fremgår at de stort sett utgjør et høyt sosialt nivå. Ofte ble de høvdingseter eller kongsgårder, og flere norrøne guder bodde på gårder med denne navnetypen: Tor i Trudheim, Frøy i Alvheim.^[13]   

På Sørlandet gik det i folkevandringstiden en strøm av nyrydningsmenn opp gjennom dalene. Det typiske gårdsnavn på Sørlandet er sammensatt med -land, som betyr «markstykke under en gård». Først er det bare innhegnet åker; neste steg er at det kommer det opp et bolighus; og til slutt blir det en gård. Navnet viser ofte hva som var typisk for driften: Byggland, Akrland, Hloðuland (nå Løland), Hrossaland (av hross = hest, som i Roskilde).^[14]

Rundt to tusen norske gårdsbruk har et -land-navn. Noen ligger nær maktsentra i bygdene, og i flere tilfeller er det funnet arkeologisk dokumentasjon helt tilbake fra bronsealderen. I mer sentrale bosetningsområder ble det i folkevandringstiden grunnlagt gårder med -land-navn mellom de gamle gårdene, jfr gårdsnavnet Meland av norrønt meðal (= mellom), dvs. gården på den mellomliggende jorden. Denne ekspansjonen ble muliggjort av jern til fremstilling av redskaper. Mange av utkantgårdene ble fraflyttet i kuldeperioden fra etter 535. Ingen annen type gårdsnavn har så mange mulige minner om førkristen kult (Frøysland, Nærland av «Njords land», Totland av «Tors land»), men mange slike tolkninger er usikre. Iallfall finnes det ingen minner om kristen kultur i norske -land-navn, men slike finnes på Island (Krossaland, Kirkjuland). På Shetland forekommer Houlland minst 16 steder, og Holland minst 10 steder på Orknøyene, begge av norrønt hár (= høy), jfr norsk Høland og Håland.^[15]

I vikingtiden oppstod enkeltfamiliegården, der voksne sønner ikke som før ble boende hos foreldrene når de selv fikk kone og barn, men flyttet ut når de stiftet bo. Da oppstod også gårdsnavnene med endelsen -staðir etter et personnavn.^[16] Disse gårdene er de siste nokså store og selvstendige gårder som ble ryddet i Norge. Fra og med 1100-tallet ble gamle gårder i stedet delt i flere bruk som alle beholdt det gamle gårdsnavnet, i tillegg til småbrukene som ble ryddet der det fortsatt fantes plass, men de var mye mindre enn delingsbrukene på gamle gårder.^[17]

Rundt tre tusen gårder med navn som ender på -rud ble grunnlagt i de første tre kristne hundreårene, de fleste små og fattige, avsidesliggende i skogstrøk med dårlig jord. Mange ble ryddet i utmarken til en eksisterende gård som et leilendingsbruk under denne, mens andre ble ryddet i allmenninger der alle hadde hatt rett til beite og vedhogst. Disse gårdene måtte svare leie til kongen som hevdet å ha eiendomsrett til alle allmenninger.^[18]

I Oslo ligger rydningsgårder som Besserud, Mortensrud og Haugerud innimellom de eldre gårdene. De eldste heter kort og godt Rud (Røa). -rud-gårdene lå så tett at det området som omtrent tilsvarer det tidligere Nordstrand sogn, ble kalt Ruðin («Rydningene»). Her utgjorde -rud-gårdene over halvparten i høymiddelalderen. Nordseter het tidligere Mylskurud, og navnene tyder på at de var bebodd av småkårsfolk: Padderud, Muserud, Kjetterud og Pukerud (der «puken» er et annet ord for fanden).^[19]

Etterleddet -set finnes i rundt 900 navn, særlig i Mjøsbygdene, og kjennes fra vikingtiden. Opprinnelig viste det trolig til en type slåttemark.^[20]

• Norske Gaardnavne av Oluf Rygh
• Ødegård
• Huseby