Fyr

Et fyr er et sjømerke med lys til hjelp for navigering på havet. Fyrene sender ut lys fra et system av lamper og linser, og er en del av et avansert system av sjømerker på kysten. Internasjonale systemer gjør at skipene finner fram, og når de går ut av sektoren fra ett fyr, er de snart inne i en ny sektor.

Det fins ulike typer fyr og fyrlykter. Automatisering av fyr har gjort at skillet mellom fyr og fyrlykter er mindre. Benevnelsen fyrlykt blir også brukt om ubemannede fyr og mindre ledfyr, mens fyrlykt blir brukt om installasjoner som har mindre rekkevidde enn fyr. Tidligere var forskjellen på et fyr og en fyrlykt at fyrene hadde bemanning, mens fyrlyktene var ubetjent. De ulike fyrtypene har forskjellige funksjoner:

• Kystfyrene ligger ytterst mot havet og er skipenes første landkjenning. De har ofte høyere fyrtårn og er plassert på holmer, øyer eller nes. Kystfyrene har kraftig lys fordi de skal være godt synlige på lange avstander.
• Innseilingsfyrene leder skipstrafikken trygt inn mot land.
• Ledfyrene er mindre fyr som viser leia i indre kystfarvann, mellom holmer og skjær, og ved innseiling til trange sund. De sender ut lyssignaler med bestemte mellomrom og i bestemte retninger eller sektorer. Disse kalles derfor også for sektorfyr.
• Havnefyrene hjelper skipene inn til havn.
• Fiskefyr ble brukt under sesongfisket i Norge fra ca. 1850.
• Fyrskip er fyrlykter som er plassert på permanent oppankrede fartøy der det er lite egnet å bygge faste fyr. Fyrskip har hatt liten utbredelse i Norge.

Innsjøer med skipstrafikk har også fyr. Gode eksempler er De store sjøer i Nord-Amerika, som har hatt en stor mengde skipsforlis og store behov for et fyrvesen. Innlandsfyr har man også på Ladoga, Vänern, Peipussjøen og Tinnsjøen.

Fyr har blitt brukt som seilmerker helt siden oldtiden. De tidligste fyrene var bålfyr, og de første vi kjenner til ble brukt av fønikerne. Sentrum i deres imperium ble havnebyen Karthago, som ble grunnlagt 814 f.Kr. Festningsverkene her ble tidlig komplettert med et fyrtårn.

I ca. 600 f.Kr forteller kildene også om fyrlys ved innløpet av Dardanellene. Ved Athens havneby Pireus har man funnet rester av det man tror er to innseilingsfyr fra rundt 400 f.Kr. Kolossen på Rhodos, fra ca. 300 f.Kr., skal ha vært 34 m høy og stått ved innfarten til Rhodos' havn. Statuen skal ha holdt en fakkel i hånden der bål skal ha blitt tent på nattestid for å lede skipene inn i havnen.

Vi kjenner også til egypternes fyrtårn på øya Faros utenfor Alexandria, som ble bygget mellom 280 og 261 f.Kr. Det skal ha hatt en høyde på mellom 135 og 170 m og fyrlykter i form av bål. Dette fyret (sammen med bl.a. kolossen på Rhodos) ble ansett som ett av den antikke verdens syv underverker. Fyret ble brukt i rundt 1500 år og er beskrevet av den arabiske geografen Edrisi på 1200-tallet. På 1300-tallet ble fyrtårnet ødelagt av et jordskjelv.

Navnet på øya fyret stod på, Faros, går igjen på en rekke språk med betydningen fyr: fransk (phare), italiensk (faro betyr også lykt, som på en bil), spansk (faro), portugisisk (farol) og gresk (φάρος). Ordet farologi (studiet av fyr) er også avledet av øyas navn. Det norske ordet fyr kommer imidlertid fra norrønt språk.

Også i Romerriket ble det anlagt fyr, så langt nord som i England. Av fyr anlagt av romerne kan vi nevne Cadiz, fra ca. 100 f.Kr. ved innløpet til Middelhavet, Gesoriacom, fra ca. 40 e.Kr. i Boulogne-sur-Mer ved den franske kanalkysten og Dubra (Dover) i England, fra ca. 50 e.Kr. Dette tårnet står fortsatt i dag. Et annet romersk fyr som fremdeles står, er Coruña eller Torre de Hercules/Herkulestårnet nær Ferrol på nordvestkysten av Spania. Det er fra ca. 100 e.Kr.

Det eldste fyret vi kjenner til fra middelalderen, er det italienske Meloria utenfor Livorno. Det ble reist i 1158. Deretter fulgte Hook Point på sørsiden av Irland fra ca. 1172, Cap Peloro nordøst for Messina på Sicilia fra 1190. På 1200-tallet anla hanseatene flere fyr, bl.a Falsterbo i det som da var Danmark i 1222. Ingen av fyrene hanseatene anla, var i Norge.

I Skagerrak ble det på 1800-tallet satt opp fyr i Norge, Sverige og Danmark som også hadde som formål å markere innseilingen til Kattegat og Øresund. Da Øresundstollen ble opphevet i 1857 var en av betingelsen at Norge og Sverige opprettholdt fyr for å markere innseilingen til Kattegat.^[1]

Fyrtårnets form bestemmes av dets funksjon. Høyden bestemmes av lengden det skal lyse. Ledfyr er ofte lavere enn kystfyr, de har sin funksjon i det nære farvannet, mens kystfyrene skal lyse langt, og er derfor høye for å kompensere for jordkrummingen. Fyret skal også fungere som dagmerke.

På slutten av 1700-tallet startet støpejernindustriens blomstringstid, og en av fyrhistoriens milepæler var i 1842, da det første store fyrtårnet i jern ble støpt og satt opp på Jamaica på Morant Point.

Verdens høyeste fyr er Yokohama Marine Tower i Japan. Fyret er en stålkonstruksjon som rager 106 m, det har en kraft på 600 000 candela (1 candela = 1 stearinlys) og en synlig rekkevidde på 20 nautiske mil.

I Norden er Bengtskär fyr, som ligger sør for Hangö i Finland høyest. Dette fyret er 52 m høyt, og ble bygget i 1906. Bengtskär fyr er også det første fyrmuseet i Finland. Andre høye fyr i Norden er Dueodde fyr, Bornholm, Danmark, 48 m, Skagen fyr, Danmark, 46 m, Sletringen fyr, Frøya, Norge, 45 m og Långe Jan, Öland, Sverige, 42 m høyt.

De eldste fyrene var bålfyr, der det ble først fyrt med ved og fra 1700-tallet med kull. På 1700-tallet var også tranfyr i bruk, men tranen ble etter hvert erstattet med andre typer oljer som rapsolje, parafin og til slutt petroleum på 1870-tallet. Petroleum var både betydelig billigere og ga vesentlig bedre belysning, og har vært benyttet i fyrbelysning helt frem til vår tid.

På begynnelsen av 1900-tallet ble også gasslampe drevet med acetylengass brukt på noen fyr. I 1862 ble det første elektriske fyret etablert i Frankrike.

For å forsterke lyset ble optiske virkemidler benyttet i form av reflekterende messingplater, speil og glasslinser. I 1823 ble Augustin Fresnels lysbrytende glasslinse for første gang tatt i bruk på Cordouan fyr utenfor Bordeaux. Linsen revolusjonerte utviklingen innen fyrbelysning over hele verden. Nå ble det mulig å samle lyset som en komprimert strålebunt eller sende det ut som en horisontalt lysbelte. Fyrlysene ble mer synlige over lengre avstander, men fremdeles var lysene fra de forskjellige fyrene temmelig like.

Fresnels linser ble laget i seks størrelser (brennvidder). Linsens størrelse inndeles i en orden etter lysstyrke, som angis i normallys. «1. orden» er den største linsestørrelsen med en brennvidde på 92 cm, og «6. orden» er den minste med en brennvidde på 15 cm.

Linsenes forsterkning av lyset gjorde at skjermer av farget glass i rødt og grønt litt senere kunne tas i bruk. Lysets farge viser hvor man befinner seg i forhold til fyret. Rødt og grønt viser sektorer for urent farvann, mens hvitt lys viser sektorer for seilbart farvann.

I 1870-årene begynte fyrene å signalisere blink ved hjelp av bevegelige stållammeller som enten roterer rundt en midtlinje (von Otters system) eller rundt lyskilden (ingeniør L. F. Lindbergs rotator). Det ble nå lettere å fastsette fyrenes beliggenhet. Forskjellige linsetyper, størrelser og linserotasjon (blinkrytmer i lyssignalet) gjorde det nå også enklere å skille de forskjellige fyrene fra hverandre. Blinkrytmen følger et lyskaraktersystem som kan deles inn i to hovedkategorier:

1. Okkulterende: Lyset blir avbrutt av kortere mørkeperioder med visse mellomrom.
2. Blinkende: Lysperioden er kortere enn mørkeperioden.

Innenfor disse hovedgruppene fins det en rekke undervarianter. Det er viktig at fyr som ligger nær hverandre har ulik lyskarakter, for å unngå forveksling.

I hele fyrhistorien har det vært arbeidet med å forenkle og automatisere driften av fyrene. I 1880-årene ble det utviklet brennere som kunne brenne åtte – ti dager uten tilsyn. I 1907 hadde Nils Gustaf Dalén konstruert solventilen, som ble tatt i bruk på fyrene og fikk lyset til å tenne og slukke automatisk. Dalén fikk senere nobelprisen i fysikk.

Fyrlysets forskjellige lysfarger fremkommer ved at det plasseres farget glass foran lyset (skjerming), resultatet blir at fyret gir ut sektorer med lys som har annen farge enn hvit. Det brukes vanligvis røde og grønne sektorer for urent farvann, altså der det er grunner, skjær, holmer, vrak, nes og øyer i farvannet.^[2] Ved sikker navigering bør en som en tommelregel ha både hvit lys foran og akter, både fra fyr en styrer mot og farer fra. Som illustrasjonen til høyre viser vil en vanligvis komme i rød sektor om en styrer for langt til babord (venstre) og grønn sektor om en kommer for langt til styrbord (høyre). Fargesystemet gjør at en da vil vite hvilken vei en skal styre for å komme tilbake til hvit sektor. Selv om hvit sektor som oftest er trygg, må en også kontrollere kartet, fordi det også i hvit sektor kan være farlig farvann. På den annen side kan grønn og rød sektor ha områder med rent farvann, videre kan disse sektorene være trygg å seile i for en liten båt som ikke stikker dypt. Sjøkartet vil vise dette.^[3]

I Norge brukes kun hvitt, grønt og rødt lys,^[4] men internasjonalt brukes også andre farger. Disse er: Blått lys (forkortelse «Bu»), fiolett lys («Vi»), gult lys («Y»), oransje lys («Or») og ravgult lys («Am»). I tillegg kan det være sektorer med redusert lysstyrke, delvis svak sektor og sektorer med forsterket lys.^[5]

Det kan også være sektorer fra et fyr uten lys i det hele tatt. Et kystfyr vil for eksempel kunne være uten lys mot farvannene innenfor mot fastlandet. Skipet kan dessuten komme i skyggen for fyret om det går bak en holme og fartøyet i tillegg er lavt.

Lysgrensene til et fyrs sektorer oppgis i grader på sjøkartet eller fyrlisten. Gradene er orienter slik at grad 0° er mot sør, 90° mot vest, 180° mot nord og 270° mot øst. Et skip som seiler rett mot et fyr parallelt med lengdegraden og i retning fra sør mot nord, vil altså komme inn mot fyret på grad 0°.^[6] På et kart er dette også vist visuelt, altså at linjer med fyret i senter viser lysgrensene, se illustrasjonen over til venstre for innseilingen til Kiel i Tyskland.

Mellom sektorene vil det oppstå en liten overgangsvinkel på 2° eller mindre, hvor det kan være vanskelig å avgjøre fargen med sikkerhet. Mellom rød og grønn sektor vil det vanligvis være en smal stripe der lyset tilsynelatende er hvit. Dette har sammenheng med fargeblanding. Skarpheten for denne overgangen kan variere. Andre fenomener er at lyset blir borte eller får ubestemmelig farge.^[2][8] Årsaken kan være sprosser i fyrets glassruter eller linseapparatets konstruksjon som danner skygger for lyskilden.^[4]

Det fargede glasset fører til redusert lysstyrke. Rød skjerming reduserer lyset til 58 % av det opprinnelige hvite lyset og grønt lys til 80 %.^[2]

Når rutene til fyret eller fyrlykten er våte kan overgangsvinkelen mellom sektorene bli større enn i tørt vær. Ved yr eller ved dugg på lykterutene kan det hende at det hvite lyset flytter seg betraktelig inn i farget sektor eller mørk sektor. Det vil under slike forhold også skje at det grønne og røde lyset er blekere enn vanlig. Om det kommer is på lykterutene kan det også hende at fargede sektorer ser hvite ut. Spesielt om skipet har en kurs mellom sektorgrensene rett mot fyret må en være oppmerksom på disse forvrengingene. Kommer det mye snø rundt en lykt kan den bli helt mørk.^[4][8]

Tidligere ble lysvidden, altså hvor langt lyset fra et fyr eller en lykt brer seg ut, oppgitt som goegrafisk lysvidde. Med denne benevnelsen er lysets utbredelse kun begrenset av jordens krumning, lysspredning i atmosfæren og lysets høyde over havet. Det tas dermed ikke med andre forhold som kan redusere lyset betraktelig.^[2]

Nominell lysvidde er det vanlige på kart og i fyrlister i dag, og ved angivelse tas det hensyn til at atmosfæreforhold påvirker lyset. Refraksjon vil føre til at lyset rekker lengre, mens tåke, dis, støv, røyk og nedbør svekker lysvidden. Et svakt lys kan bli umulig å se på grunn av disse forholdene, og et sterkt blir svekket. I tillegg kommer at lysets farge som nevnt over svekkes ulikt, der det grønne lyset svekkes mest. Derfor bør slike forhold tas med i bedømmelsen av hvor langt en kan regne med å se et fyr.^[2][6] The International Association of Marine Aids to Navigation and Lighthouse Authorities (IALA) definerer nominell lysvidde som den avstanden i nautiske mil som gir en lysstyrke på 2x10⁻⁷ lux (0,2 mikrolux) for observatørens øyne, forutsatt at den meteorologiske sikten er 10 nautiske mil og at atmosfære er homogen.^[9]

I fyrlister og kart kan et fyr få oppgitt sin lysvidde for hver farge. For eksempel et hvit lys med rekkevide 10 nautiske mil kan beskrives slik: «W10».^[2] Dette fyret kan også få betegnelsen «10M», fordi det er underforstått at fyret bare sender ut lys med én farge. Om betegnelsen er «15/10M» er det underforstått at fyret har to farger med ulik lysvidde, der det hvite lyset har lengst rekkevidde, altså 15 nautiske mil. En annen betegnelse kan være «15-7M». Da vil det si at fyret har tre eller flere lysvidder for tre eller flere farger, men at bare den lengste og korteste er oppgitt.^[4] Når en kommer i utkanten av en sektors lysvidde vil ikke lyset forsvinne brått, men heller blekne mer og mer.^[2]

For fyr der den nominelle lysvidden er større enn den geografiske, blir den geografiske oppgitt. For de fleste fyr er det den geografiske lysvidden som er oppgitt på kart og i fyrlister, mens for fyrlykter og lanterner er det den nominelle som oppgis.^[6]

Observatørens øyehøyde over havet er også avgjørende, noe som figuren over til høyre demonstrerer. Enkelte kilder oppgir at geografisk lysvidden angis under forutsetning av at observatørens øyne er 5 meter over havet.^[6] En annen kilde oppgir 15 fot (4,57 meter) over havnivå.^[10]

Lyshøyden har grunnlegende påvirkning av lysvidden til et fyr eller en lykt. Som nevnt over har dette sammenheng med jordens krumning. På sjøkart er derfor lysets høyde over middel høyvann angitt.^[5] Tabellen nedenfor kan brukes for å beregne hvor langt en kan se lyset fra et fyr, forutsatt at lyskildens høyde og egen øyehøyde er kjent. Denne tabellen er til nytte om egen øyehøyde ikke er 5 meter (eller 15 fot). Om en for eksempel kjenner til at lyshøyden er 30 meter over havet og at en befinner seg på broen på et skip slik at øyehøyden er 18 meter over havet, skal en kunne se fyrlyset på en avstand av 20,2 nautiske mil. Dette forutsetter optimale optiske forhold.

Tabellen under viser sammenhengen mellom værforhold og siktlengden. Værforholdene er delt inn i ti forskjellige kategorier som brukes for å korrigering av fyrets lysvidde.

Tabellen for siktlengde brukes sammen med diagrammet for «Luminous Range Diagram» (på norsk: «lysviddediagram»). Først anslåes de meteorologiske forholdene med tabellen over slik at én av de ti tallkodene fastslås. Deretter finner en fyrets eller lyskildens lysvidde i nautiske mil, en går inn på diagrammets nedre akse og trekker en tenkt vertikal strek oppover ved fastslått tallkode. Der den vertikale strekken treffer den krumme kurven, eller området som representerer gjeldende meteorologiske forhold, trekkes en horisontal strek inn mot den vertikale skalaen. Der den horisontale strekken treffer den vertikale skalaen avleses den gjeldende lysvidden i nautiske mil. Legg merke til at om fyrets lysvidde er 10 nautiske mil og de meteorologiske forholdene «Klart», med tallkoden 7, vil lysvidden også være 10 nautisk mil. Med andre ord er ikke korrigering med hensyn på meteorologiske forhold nødvendig om sikten er god. Legg også merke til at om sikten er usedvanlig god, vil lysvidden være lengre enn nominell lysvidde.

I fyrlysten eller sjøkart kan en finne karakteristika for Måløy-Skarholmen fyr som er et kystfyr ytterst i Vestfjorden. Lyshøyden er oppgitt til 42 meter og lysvidden 18-15,5 nautiske mil. Forutsett at sikten er uvanlig god («Uvanlig klart») og at et skip som seiler forbi gir observatøren en øyehøyde på 18 meter. Hvor langt unna fyret kan en regne med å se lyset?

Lysvidden på 18 nautiske mil gjelder for det hvite lyset når obervatøren har en øyehøyde på 5 meter over havnivå. I dette tilfelle er øyehøyden helle 18 meter og lysvidden vil derfor være enda lengre. En bruker derfor tabellen for lysvidde når lyshøyde og øyehøyde er kjent. Avlesning gir at for lyshøyde 40 meter og øyehøyde 18 meter over havnivå kan sikten forventes å være 22,0 nautiske mil. Dette kan en kalle for korrigert nominell lysvidde.

Lyshøyden her var egentlig 42 meter, dermed kan en forvente å se lyset noe lengre enn det som ble avlest.

Med siktforhold «Uvanlig klart» finner en at tallkoden for meteorologiske forhold er 9, som altså skal tilsvare en sikt på mer enn 27 nautiske mil. Så går en videre til diagrammet for å korrigere nominell lysvidden med hensyn på meteorologiske forhold. En tenkt vertikal strek trekkes oppover fra den nedre skalaen i diagrammet ved 22,0 nautiske mil. Der den vertikale streken krysser kurven for 27 nautiske mil trekkes en horisontal strek for å lese av virkelig lysvidde. Avlesningen gir cirka 45 nautiske mil. Altså kan en forvente å se lyset svært langt, men jordens krumning vil uansett begrense hvor langt en kan se fyre. Dermed vil en ikke kunne se lyset fra Måløy-Skarholmen fyr noe særlig lendre enn 22,0 nautiske mil unna. Fyret måtte vært enda høyere om lysvidden under disse meteorologiske forholdene skulle vært lengre.

I eksemplet over var det egentlig ikke nødvendig å ta hensyn til de meteorologiske forholdene. Anta nå istedenfor at det er lett tåke med sikt på rundt 1 kilometer. Hvor langt kan styrmannen på et skip se det grønne lyset?

Lysvidden er oppgitt til 18-15,5 nautiske mil, det vil si at det grønne lyset som begrenset mest har en lysvidde på 15,5 nautiske mil, forutsatt god sikt. Med denne tåken er sikten så begrenset at lyshøyde og øyehøyde ikke lenger spiller noen rolle. Dermed går en direkte til diagrammet for å finne korrigert nominell lysvidde når sikten er 1 km. En starter med å legge en tenkt vertikal linje ved den vertikale skalaen ved 15,5 mil, denne krysser kurven for sikt 1 km, og ved den vertikale skalaen avleses cirka 1,7 nautiske mil (3,14 km). Altså er rekkevidden av det røde lyset så dårlig at et skip kan gå rett på skjærene som er i farvannene rundt fyret.

Kystfyr med stor lysvidde har gjerne behov for å markere urene farvann rett ved fyret. Dermed kan det være behov for å sende ut lys med helt andre farger for nærområdene. Derfor kan fyr være utstyrt med bifyr. Bifyret er gjerne lavere og svakere enn hovedfyret, det kan være satt opp i selve tårnet til hovedfyret eller være et selvstendig tårn ved siden av. Erkna og Landegode fyr er eksempler på norske fyr med bifyr.

Fyrtårn har ofte spesielle farger for å gi kontrast mot bakgrunnen. På sjøkart er det ikke uvanlig at fyrstasjoner med bygninger er tegnet i silhuett, slik at en skal kunne kjenne igjen fyret. Det kan også være en enkel beskrivelse av fyrtårnet, for eksempel er Matinicus Rock Light utenfor Main beskrevet slik i amerikansk fyrliste fra 1953: «Sylindrisk grått granittårn og bolig».^[12]

I USA er det ikke uvanlig med unike farger på tårnene for å kunne gjenkjenne dem. For eksempel har Cape Hatteras og Cape Lookout fyrene helt spesielle fargemønstre slik som de to første bildene nedenfor viser.^[13]

• 
  Cape Hatteras fyr i USA med svarte og hvite skrumønster.
• 
  Cape Lookout fyr i USA med rektangulære fargemønstre.
• 
  Tahkuna fyr i Estland.
• 
  Ar Men fyr er et fransk fyr utenfor kysten av Bretagne.
• 
  Bengtskär fyr i Finland er det høyeste fyret i Norden.
• 
  Fyrtårn i Murmansk, Russland.
• 
  Farol Abrolhos fyr i Brasil er det høyeste i landet. Lyshøyde 60 m og lysvidde hele 51 nautiske mil (94 km).
• 
  Andenes fyr på Andøy.
• 
  Gullringnes lykt ved Vardø. Standard fargebruk for norske fyrlykter.

I 1923 ble de første radiofyrene innført, og Norge var et av de første landene i verden som tok dette i bruk. De ble etablert på Færder fyr og Marstein fyr. Radiofyr er nå avleggs, men noen har fått ny funksjon for DGPS-tjeneste (Differential Global Positioning System) som leverer korreksjonssignaler til GPS (Global Positioning System) navigasjonsutstyr på skip.

Radarfyr (engelsk: Radarbeacon, forkortet til Racon), er nå også montert på flere fyrstasjoner. Dette er radiofyr som automatisk svarer på radarsignaler fra fly eller skip og som viser et identifiserbart merke på skips/flyradaren. Ved hjelp av to radiofyr med forskjellige identifikasjonssignaler kan man bestemme posisjon av skip eller fly. Dette systemet kalles Shoran (short range navigation).

Automatiseringen og avfolkingen truet fyrene med forfall. I løpet av 1900-tallet har også flere fyr blitt nedlagt og revet, og andre har fått nye eiere. Alternative bruksformer som er i pakt med fyrenes egenart blir forsøkt utviklet, og flere av de nedlagte fyrene, eksempelvis Litløy fyr i Vesterålen, er tilrettelagt for allmennheten.

Som en reaksjon på at fyrene var truet med forfall, ble Norsk Fyrhistorisk Forening stiftet i 1997. Foreningen har som formål at fyrene skal forbli i offentlig eie, slik at det kan legges til rette for vern gjennom ny bruk og tilgjengelighet for alle.

I EU-regi startet et prosjekt i 2004, som gikk ut på å utvikle en strategi for vern og bruk av gamle steinfyr. To fyrtårn på Utsira ble med i prosjektet sammen med fyr i Italia, Hellas, England og på Kypros. Formålet var å skape forståelse og lokalt engasjement for utvikling av en strategi for gamle europeiske steinfyr. Viktige elementer her var verneverdi og bevaring i harmoni med landskap og omgivelser. Prosjektet skulle også skape forståelse for fyrstasjonenes betydning i kystkulturen. Det skulle også sette fokus på ny bruk av fyrene, med utgangspunkt i lokalkunnskap, interesse og ideer.

Behovet for tåkesignal ble ytret allerede på 1500-tallet, og et utall av forskjellige metoder har vært benyttet opp gjennom århundrene. Gong-gong, kanon, skytekrutt, klokke, dampfløyte, sirene og mer moderne trykkluftsignaler. Diafonen med sitt karakteristiske «raut» var høydepunktet i denne utviklingen.

I dag defineres totalt 107 anlegg som fyrstasjoner i Norge. Ansvar for fyrbelysning og seilmerker i Norge ligger hos Fyr- og merketjenesten i Kystverkets Hovedkontor.

Først i 1655 ble det første fyrlyset tent i Norge. Kong Frederik III (1609–70) utstedte 18. juli 1655 en formaning som gav Pouell Hansønn, borger av Christiansand, privilegium til å etablere fyrdrift på Lindesnes. Driften skulle finansieres ved å skattlegge alle skipsanløp i havnene mellom Bergen og Båhuslen. Fyret ble bygget som et tretårn med store talglys som brant bak blyglassruter, men det var bare i drift i ett år. I 1725 ble Lindesnes fyr tent igjen, og i mellomtiden var det etablert fyr på Færder, Kvitsøy og Høgevarde. Alle disse fyrene var trolig bålfyr. Det nye fyret på Lindesnes var et vippefyr, en konstruksjon bygd på vektarmprinsippet. Ytterst på den ene enden av en stang hang en kullgryte som kunne senkes til bakken når ilden skulle tennes. Man gikk etter hvert bort fra vippefyrkonstruksjonen på grunn av brannfaren, og på flere fyr satte man i stedet kullgryten rett på berget.

Noen regner Færder fyr i Oslofjorden som Norges eldste fyr. Det ble anlagt i 1696 på øya Store Færder like nord for dagens fyr. Dette var et privat fyr formet som en åpen, smidd fyrgryte. Gryta stod også her rett på berget og fyrvokteren etterfylte kull og ved hele natta. På et år ble det brent omkring 540 tønner med kull. I 1799 overtok det offentlige ansvaret for fyrdriften, og et tårn med stor lykt stod ferdig i 1802.

Claudius Jacob Schive var kanal- og havnedirektør fra 1828 til 1840, under denne etaten sorterte også saker relatert til fyrene. Mellom 1830 og 1832 stod han bak en modernisering av fyrvesenet, og innførte det såkalte franske linsesystemet.

I 1841 fikk Norge sitt eget fyrvesen, og det ble skilt ut som et eget direktorat: Fyrdirektoratet. I tiårene som fulgte ble det gjennomført svære byggeprosjekter over hele landet. Fram til 1880 ble det bygget over 100 fyrstasjoner i Norge. Fyretableringen i Nord-Norge kom sent i gang, men utbyggingen ble etter hvert presset fram av fiskeriene, hurtigruten (startet i 1893) og malmtransporten (startet i 1903). Anda fyr i Øksnes kommune i Nordland var det siste fyret som ble reist i Norge. Det ble opprettet i 1932.

Mellom 1802 og 1839 ble det oppført seks kullblussfyr i Norge. Det siste som ble reist, kanskje også det siste i verden, var Villa fyr utenfor Namsos i Trøndelag, som ble bygget i 1839. Dette var også det første fyret nord for Trondheimsfjorden.

I 1832 ble fyrlinser tatt i bruk i Norge, første gang på Oksøy fyr.

I 1853 ble det første jerntårnet i Norge oppført, på Eigerøy fyr. Fram til 1950, ble det oppført 40 fyrtårn i støpejern her til lands. I 1870-årene begynte også oppføring av fyrtårn i betong, noe som etter hvert fikk stor utbredelse. Fram til 1890 var alle fyrbygningene malt i en okerfarge, senere ble de malt hvite. Det ble etter hvert vanlig å male en ca. 1 meter bred, rød stripe vertikalt på lang- eller gavlveggen for at fyret skulle synes bedre som dagmerke. I 1950-årene ble det vanlig å kle fyrbygninger med eternittplater. I dag hentes ofte den gamle kledningen fram igjen eller erstattes med ny.

I 1897 ble elektrisitet forsøkt på Ryvingen fyr utenfor Mandal, men det var for kostbart i drift og ble bygd om for acetylengassdrift. Hovedtyngden av omleggingen til elektrisitet på norske fyr kom så sent som etter andre verdenskrig. De elektriske glødelampene er nå skiftet ut med energisparende halogenpærer, og på flere fyr drives disse av solcellepaneler eller vindgeneratorer.

Sletringen fyr på Frøya i Trøndelag som ble opprettet i 1899 og automatisert og avfolket i 1993, har Norges høyeste fyrtårn. Tårnet er av støpejern og er 45 meter høyt.

Etter 1988 er alle norske tåkesignalanlegg ute av ordinær drift. Enkelte anlegg er fremdeles operative, men brukes vanligvis kun til demonstrasjonsformål.

Det er 12 fyrstasjoner som har funksjon for DGPS-tjeneste langs norskekysten i dag (2006): Færder, Lista, Utsira, Utvær, Svinøy, Halten, Sklinna, Skomvær, Andenes, Torsvåg, Fruholmen og Vardø

Under andre verdenskrig ble mange av de norske fyrene besatt av den tyske okkupasjonsmakten, de ble satt ut av spill som navigasjonsystem, og rundt flere av dem ble det anlagt festningsverk. På Færder fyr var det stasjonert 12 tyske soldater, i tillegg til den faste betjeningen. Det ble laget fire skyttergraver som forsvarsverk og det var piggtråd rundt hele øya. Fyret ble bare tent og slukket på tyskernes kommando, for det var bare tyske skip som skulle ha nytte av fyrlysene.

På Lindesnes fyr er det idag mange haller og rom sprengt ut inne i fjellet fyret står på. Det er også hundrevis av meter med ganger som ble gjenoppbygd på 90-tallet.

Fyrene ble bombemål for allierte fly, og mange fyr ble sterkt skadet som følge av bombing. Dette medførte et omfattende gjenreisningsarbeid på fyrene i de første fredsårene.

Alle fyrstasjonene i Finnmark ble ødelagt som følge av den brente jords taktikk da tyskerne trakk seg tilbake i 1944. De ble gjenreist etter krigen, etter samtidens stramme, funksjonalistiske arkitektur.

På nettstedet til Norgesdokumentasjon kan man lese et intervju med en fyrvokter på Færder fyr. Intervjuet er gjort på fyret av Jan Eidi 5. juni 2002 med fyrvokter Jan Erik Hansen fra Tønsberg. Da hadde Hansen vært fyrvokter siden 1973. Om livet som fyrvokter sier han:

Turnusen på Færder var tre uker på jobb og en uke hjemme. En fyrvokter måtte forsake både mye av samværet med familien og det sosiale liv på land. Det var omtrent som å være til sjøs, men de er oftere i land. Av det positive med å jobbe på fyr er at man har god tid til å reflektere og tenke, havet gir både fred, ro og spenning i et åpent landskap. Mange synes jobben er for rolig og at man ikke får brukt seg selv og sine ressurser på en tilfredsstillende måte. ... Det var tre mann på fyret av gangen, men bare en på vakt.

Jan Erik Hansen, 2002

I tillegg til vedlikehold av fyrstasjonen og tilsyn/vedlikehold av lyktene omkring hadde fyrvokterne faste, daglige arbeidsoppgaver:

Det er en meteorologisk stasjon på øya. Hver tredje time skal det tas værobservasjoner som sendes til Oslo. Tidligere måtte alt dette gjøres manuelt, i dag går mye automatisk, men vær, skyer, bølgehøyde, nedbørmåling og sikt må fremdeles meldes manuelt.

Mange av fyrstasjonene i Norge var familiestasjoner. Det vil si at fyrvokterne bodde på fyrene med sine familier. I fyrdirektørens instruks hadde «fyrvokteren med sin husstand» ansvar for å vokte fyret (uten at husstanden fikk noe særlig kompensasjon for arbeidet). Fra samme nettsted som over kan man lese om Færders fyrs historie:

Etter at bebyggelsen var på plass var det fire familier som bodde på fyret. I 1920-åra var det opp til 30 mennesker som bodde der fast og de hadde egen skole på øya med klasserom oppe i tårnet. Dette varte til begynnelsen av 1950-tallet da det var bare to elever igjen. Den siste guvernanta på Færder kom fra Hamar og hadde ikke sett annet vann enn Mjøsa, så det var en stor overgang for henne da hun skulle bo midt ute på havet. Det hersket en betydelig rangorden med stor klasseforskjell i det lille samfunnet. Fyrmesteren hadde den beste boligen og den fineste hageflekken med gjerde rundt.

Fra det første norske fyret ble anlagt i 1655, ble det etablert til sammen over 200 bemannede fyrstasjoner i Norge. Det siste norske bemannede fyr ble satt opp i 1932. Da den første automatiseringsplanen kom i 1975, var allerede mer enn 100 fyrstasjoner avbemannet. De siste tiårene har det skjedd en dramatisk utvikling, alle installasjoner som gir lys eller elektroniske signaler er nå fullstendig automatiserte, og fyrtjenesten drives stort sett uten bemanning. Drøyt 100 av fyrstasjonene drives likevel fortsatt som navigasjonsinstallasjoner, selv om de bare blir ett blant flere viktige navigasjonshjelpemidler. Automatiserte fyr erstattes ofte med en frittstående lykt.

Det siste bemannede fyret i Norge var Bøkfjord fyr i Finnmark, der Valter Seipajærvi var den siste fyrvokteren. Fyret ble avbemannet i 2006.^[14]

I 1997 utviklet Riksantikvaren i samarbeid med Kystdirektoratet en nasjonal verneplan for fyrstasjoner for å trygge et representativt utvalg av fyrene for ettertiden. Verneplanen går ut på freding av rundt halvparten av fyrstasjonene i Norge (84 fyr), på bakgrunn av fyrenes kulturhistoriske verdi.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006 ble det foreslått å etablere etatsmuseum for Kystverket, som i dag blant annet jobber for å profilere Kystverkets kulturhistoriske rolle. Lindesnes fyrmuseum har en koordinerende rolle i etatsmuseet, som består av et nettverk av fire lokale muséer. De tre andre muséene er Tungenes fyrmuseum utenfor Stavanger, Dalsfjord fyrmuseum i Volda og Lofotmuseet.

• Liste over norske fyr
• Norsk Fyrhistorisk Forening
• Fyrtårnet på Faros ved Alexandria

• Bjørkhaug, B. & S. Poulsson: Norges fyr, Grøndahl, 1986-87, 2 b. (Norske minnesmerker) ISBN 82-504-0813-6
• Olderkjær, O.: Norske fyr: ei reise langs kysten, Samlaget 1999 (rev. utg. 2004)
• Rode, C.F.: Norges fyrvesen: fyr-, merke- og ringevesenet gjennom 250 år, Steenske Forlag 1941
• Gunnar Ulseth og Hans Dragsnes (1998). Navigasjon og navigasjonsmidler. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-42059-0. 

• (no) Miljøstatus i Norge: Fredete fyrstasjoner
• (en) The World Lighthouse Society
• (sv) Svenska Fyrsällskapet
• (dk) Danske fyrtårne
• (no) Lindesnes fyrmuseum
• (no) Norsk Fyrhistorisk Forening
• (no) St.meld. nr. 28 (2000–2001) «Fyrstasjonene – posisjon og betydning i en moderne navigasjonsinfrastruktur».
• (no) Prosjekt Runeberg: Hedevig Rosing: «Fyrtaarnet og dets Beboere.» Folkevennen for 1876, s. 314.
• (no) Norgesdokumentasjon: Knut Baar Kristoffersen: «Fyrvesenets utvikling»
• (en) EU-prosjekt: «Holistic strategy for the Preservation, Restoration and Integration in the life of modern societies of Old European Masonry Lighthouses – PHAROS»