Fredrik I av Det tysk-romerske rike

Fredrik I Barbarossa Keiser av det tysk-romerske rike
Født		1122 Waiblingen
Død		10. juni 1190 elven Saleph (i dag Göksu), Anatolia)
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Romernes konge (1152–1190) Tysk-romersk keiser (1155–1190) hertug av Schwaben (1147–1152)
Ektefelle		Beatrice av Burgund
Far		Friedrich II[1]
Mor		Judith von Bayern[1]
Søsken		Judith av Hohenstaufen Bertha von Hohenstaufen Luitgard von Schwaben Konrad der Staufer
Barn		Se egne liste
Nasjonalitet		Det tysk-romerske rike[2]
Gravlagt		Church of Saint Peter
Annet navn		Friedrich von Hohenstauffen
Regjeringstid		18. juni 1155-10. juni 1190
Våpenskjold
Fredrik I av Det tysk-romerske rike på Commons

Fredrik I, kalt Barbarossa (født 1122 i Waiblingen?, død 10. juni 1190 i elven Saleph (idag Göksu), Anatolia) var hertug av Schwaben, tysk-romersk konge (konge av romerne) fra 1152, konge av Burgund fra 1178 og tysk-romerske keiser fra 1155. Han tilhørte Hohenstaufernes hus.

Fredrik I var sønn av hertug Fredrik II den enøyde av Schwaben og hans hustru Judit, hertugen av Bayerns datter. Huset Hohenstaufen er kjent siden 1000-tallet og oppkalt etter sin stamborg i Württemberg.

Fredrik ble valgt tysk konge den 4. mars 1152 og kronet til tysk-romersk keiser den 18. juli 1155. Han var dertil konge av Italia fra 1154 til 1186.

I år 1147 dro Fredrik I sammen med sin fars bror Konrad III på det andre korstog. Konrad valgte Fredrik som sin etterfølger framfor sin egen sønn. Etter at Fredrik Barbarossas ble valgt til tysk-romersk keiser utbrøt et heftig opprør blant de lombardiske statene som stod nærmere de welfiske keiserne. I 1158 returnerte han til Italia for å bekrefte sin makt her, og holdt en riksdag på de roncaliske felt ved elven Po. I 1159 ble imidlertid Alexander III valgt til pave, i stedet for Viktor IV som var en mer keiserlig sinnet kandidat. Alexander III gav de italienske byene sin støtte og Fredrik Barbarossa lot i 1162 etter å ha erobret Milano, brenne og plyndre byen.

Det hevdes at han under beleiringen av den italienske byen Cremona lot oppsette tilfangetatte barn av borgerne i byen oppe i sine beleiringstårn, for å tvinge dem til å drepe sine egne barn i forsvaret. I 1163 måtte også denne byen underkaste seg. Motstanden fortsatte imidlertid, og i 1167 ble det dannet et forbund av de italienske byene, og i 1168 måtte keiseren flykte med sin av farsotter reduserte hær fra Italia.

I 1174 var han atter i Italia med en ny hær, men ble beseiret i 1176 i slaget ved Legnano. Barbarossa måtte deretter slutte fred med paven, der han lovet våpenhvile i seks år med de lombardiske statene og i 15 år med kongeriket Sicilia. I 1183 ble det i Konstanz sluttet fred med de italienske bystatene, hvorved de ble tillatt å selv velge sine styresmenn. Han hadde derimot bedre fremgang i kampen mot det welfske partiets fremste mann, Henrik Løve. I 1180 klarte han å få frarøve ham de to hertugdømmene Bayern og Sachsen.

I 1189 la han ut på det tredje korstog. Men under ferden til det hellige land druknet han i elven Saleph (i dag Göksu i Tyrkia). Han ble kokt, kjøttet gravlagt på stedet, mens knoklene hans ble fraktet til Tyrus og gravlagt der. Det meste av den store tyske hæren dro så hjem igjen, mens en del fortsatte under ledelse av Fredriks sønn Fredrik V av Schwaben og hertug Leopold V av Østerrike.^[3]

Sitt tilnavn «Barbarossa» fikk han i Italia på grunn av sitt røde skjegg.

Fredriks barn med hans hustru Beatrice:

1. . Fredrik V, hertug av Schwaben (1164–1170)
2. . Henrik VI av det tysk-romerske rike (1165–1197)
3. . Fredrik VI, hertug av Schwaben (1167–1191)
4. . Otto II, greve av Burgund (1170–1200)
5. . Konrad II, greve av Schwaben og Rothenburg (1173–1196)
6. . Filip av Schwaben (1177–1208) Konge av Tyskland i 1198
7. . Beatrice av Hohenstaufen (1162–1174)
8. . Agnes av Hohenstaufen (døde 1184)