Folkerepublikken Bulgaria

Folkerepublikken Bulgaria
Народна Република България (Narodna Republika Balgariya )
Flagget til Folkerepublikken Bulgaria, som ble tatt i brukt i 1971
Tidligere Satellittstat under Sovjetunionen
Flagg Flagg Riksvåpen
Grunnlagt		1946
Opphørt		15. november 1990
Hovedstad		Sofia
Areal		110,994 km2 km²
Befolkning		• 1946-7,029,349 • 1989 -8,987,000
Bef.tetthet		81,17 innb./km²
Styreform		Sosialistisk republikk
Statsoverhode		Generalsekretær • 1946–1949 Georgi Dimitrov • 1949–1954 Valko Chervenkov • 1954–1989 Todor Zhjokov • 1989–1990 Petar Mladenov President • 1946–1947 (Første)Vasil Kolarov • 1989–1990 (Siste)Petar Mladenov Formann for Ministerrådet • 1946–1949 (Første)Georgi Dimitrov • 1990 Andrej(Siste) Lukanov
Offisielle språk		Bulgarsk
Eksisterte		1946-1990
Valuta		Bulgarske lev
Forløper Kongeriket Bulgaria Etterfølger Bulgaria
Folkerepublikken Bulgaria på Commons

Folkerepublikken Bulgaria var det offisielle navnet til Bulgaria da det var under et sosialistisk styre, da en koalisjon bestående av Bulgarias kommunistparti (BKP) og den Bulgarske agrariske folkeunion ledet landet. Dette var fra 1946-1990. Landet hadde tette bånd til Sovjetunionen gjennom hele sin eksistens og var medlem av Warszawapakten og COMECON. Landet dekket samme landområdet som dages Bulgaria, og grenset til Jugoslavia(dagens Nord-Makedonia, og Serbia) Hellas, Romania og Tyrkia.

I 1941 under andre verdenskrig ble Bulgaria en del av Aksemaktene. I 1942 som en respons til den protyske regjeringen ble opposisjonsorganisasjonen Fedrelandsfronten opprettet. Dette var en organisasjon med medlemmer fra hele det politiske spektrumet, men med klar, Kommunistisk/sosialistisk overvekt. ^[1]

I 1944 gikk den Den røde armé inn i Bulgarias allierte Romania. Bulgaria gikk dermed ut av aksemaktene og erklærte seg selv nøytral. 5. september samme år erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria, og tre dager senere invaderte de i nordøst, noe som tvang regjeringen til å erklære sin støtte til Sovjet. 9. september 1944 gjennomførte partisaner fra Fedrelandsfronten et statskupp, dette avsluttet kongefamiliens styre, og Fedrelandsfronten som nå var ledet av BKP fikk makten.

Etter å ha tatt makten formet Fedrelandsfronten en regjering sammen med den bulgarske agrariske folkeunion, og sosialdemokratene ledet av Kimon Georgiev. Under fredsavtalene med Sovjet som fulgte fikk Bulgaria lov til å beholde Sørlige Dobruja som de hadde fått fra Romania i 1940, men måtte gi fra seg vunnede territorier i Hellas og Jugoslavia. I denne perioden hadde Bulgaria lite makt for seg selv, Sovjetunionen hadde den reelle makten. I løpet av 1945 pågrep sovjetiske myndigheter tusenvis av mistenke nazikollaboratører, og antikommunister.^[2] Disse ble ofte straffet med død eller livsvarig fengsel. 22. november 1945 returnerte lederen for BKP, Georgi Dimitrov, fra eksil, og tok kontroll. Noen uker senere ble det holdt valg som resulterte i valgskred for Fedrelandsfronten.^[3] I september 1946 ble det holdt valg om landet skulle beholde monarkiet.

Et overveldende flertall stemmte for at Bulgaria skulle bli en republikk, og kongefamilien måtte gå i eksil. Litt senere ble folkerepublikken grunnlagt. I 1947 ble lederen av den agrariske folkeunion, Nikola Petkov, arrestert, for å være motvillig til samarbeid med bolsjevikene. Dette viste at BKP var den klart dominerende makten. I desember 1947 kom en ny grunnlov, inspirert av stalin-grunnloven. Før 1948 hadde passert var sosialdemokratene blitt en del av BKP, den bulgarske agrariske folkeunion var lojal mot BKP, og alle andre opposisjonspartier hadde blitt knust. Dimitrov døde i 1949 og Vulko Chervenkov tok over som leder av BKP, mens Vasil Kolarov tok over som statsminister. Kolarov døde kun et år senere, og Chervenkov tok over rollen som statsminister. Chervenkovs ledelse startet en plan for rask industrialisering av Bulgaria gjennom , lignende det Stalin gjorde i 30-årene. Chervenkov hadde liten støtte i partiet, og i 1954 ble han avsatt som generalsekretær, og ble erstattet av Todor Zjivkov. Han fortsatte som statsminister til 1956.

Ifølge avklassiferte dokumenter skulle bulgarsk etterretning planlegge en operasjon som skulle ødelegge gresk-tyrkiske relasjoner ved å brenne kirker i Istanbul, og få det til å se ut som tyrkere sto bak. Dette skulle ha forgått i 1971, men operasjonen ble aldri iverksatt. ^[4]

I 1975 ble Helsingforserklæringen signert av Bulgaria. Det bedret menneskerettigheter, blant annet retten til utdanning.

I 1984 begynte en massiv assimileringprosses rettet mot den tyrkiske minoriteten. Dette ble gjort med blant annet å forby det tyrkiske språket. Som resultat flyktet mange tyrkere, og dette førte til mangel på arbeidskraft flere steder, spesielt i landbruksområder.

På slutten av 80-tallet merket også BKP nødvendigheten av endring på systemet, ettersom Bulgaria befant seg i en dårlig posisjon, og folket ble mer misfornøyde. Petar Mladenov erstattet Zjikov. Mladenov lovet å liberalisere landet, og etter flere protester lovet han å innføre frie valg. 15. januar 1990 valgte nasjonalforsamlingen å fjerne BKP sitt monopol, samme år i juni ble det holdt frie valg, og folkerepublikken kom til en slutt 15. november 1990 da nasjonalforsamlingen valgte å fjerne «folkerepublikken» fra navnet, og våpenskjoldet fra flagget.

Bulgarias største handelspartner var Sovjetunionen både når det gjelder import og eksport. ^[5]Mye av annen handel gikk til andre Østblokkland. Bulgaria som alle andre kommunistiske stater hadde en planøkonomi, dette betyr i korthet at BKP hadde kontroll over alle sektorer og at det var ingen private bedrifter. Bulgaria var lenge et jordbruksland, men Chervenkovs reformer industrialiserte landet. Økonomien steg godt gjennom 60- og 70-tallet før den stagnerte på 80-tallet. Bulgarias BNP per innbygger var på sitt høyeste i 1984, da var den på $11 100.

• Dieter Nohlen & Philip Stöver (2010) Elections in Europe: A data handbook, side368-369 ISBN 978-3-8329-5609-7

• ukjent (22. januar 2018). «Bulgaria plotted to burn Greek patriarchate». Daily Sabah. Besøkt 27. februar 2022. 
• Wayne Vucinich (udatert). «Consolidation of the Fatherland front». University of California Press. Besøkt 27. februar 2022. 
• Wolff, Robert Lee (1967). The Balkans in our Time. Cambridge. Massachusetts: Harvard University Press. p. 343.
• John Bell (udatert). «Bulgaria - Late communist rule». Britannica. Besøkt 27. februar 2022. 
• Hanna Arendt Centre i Sofia, med Dinyu Sharlanov og Venelin I. Ganev https://www.ustrcr.cz/data/pdf/konference/zlociny-komunismu/COUNTRY%20REPORT%20BULGARIA.pdf
• Rita Ulrich (udatert). «The history of communism in Bulgaria». openendedsocialstudies. Besøkt 27. februar 2022.