Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Eurovision Song Contest 1974

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eurovision Song Contest 1974
Datoer
Finale: 6. april 1974
Vertskap
Sted: Storbritannias flagg The Dome, Brighton, Storbritannia
Programleder: Katie Boyle
Sjefdirigent: Ronnie Hazlehurst
Regi: Michael Hurll
Produsent: Bill Cotton
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakelse
Deltakere: 17
Vinner: Sveriges flagg Sverige
«Waterloo»
ABBA
Debuterte: Hellas
Trakk seg: Frankrikes flagg Frankrike
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1973        1975 ►

Eurovision Song Contest 1974 var den 19. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted lørdag 6. april 1974 i The Dome i Brighton i Storbritannia. Egentlig skulle Luxembourg ha stått vertskap etter å ha vunnet på hjemmebane året før, men den luxembourgske kringkasteren CLT hadde ikke økonomi til å arrangere finalen to år på rad. Dermed trådte BBC nok en gang inn som vert, slik kringkasteren også hadde gjort i 1960, 1963 og 1972. Dette var femte gang Storbritannia arrangerte finalen, og for fjerde gang var tv-personligheten Katie Boyle programleder.

Konkurransen samlet 17 land. Opprinnelig var 18 land påmeldt, blant dem debutlandet Hellas. Kort tid før finalen trakk Frankrike seg fra konkurransen, dette i respekt for president Pompidou som døde fire dager før finalen. Malta og Østerrike holdt seg også dette året utenfor konkurransen. I likhet med året før, kunne deltakerne synge på det språket de ønsket. Samtidig gikk EBU tilbake juryordningen fra årene 1957–1961 og 1967–1970. Hvert land hadde en jury med ti medlemmer som hver ga ett poeng til sin favorittsang. Dette var siste gang denne ordningen ble brukt.

For første gang vant Sverige, representert av popgruppen ABBA og sangen «Waterloo». Vinnerlåten ble en stor salgssuksess og banet vei for ABBAs videre internasjonale karriere. Italias 1964-vinner Gigliola Cinquetti ble nummer to med «Sì», mens Nederlands Mouth & MacNeal kom på tredjeplass med «I See a Star». Vertslandet Storbritannia ble nummer fire med Olivia Newton-John og «Long Live Love». Hun delte fjerdeplassen med Luxembourg og Monaco. Norge endte i motsatt ende av resultatlisten. Anne-Karine Strøm fremførte «The First Day of Love» og endte på en firedelt sisteplass med 3 stemmer. Dette var tredje gang Norge kom på sisteplass i konkurransen.

Sendingen

[rediger | rediger kilde]
The Dome, arenaen for Eurovision Song Contest 1974.

Etter å ha vunnet på hjemmebane i 1973 med «Tu te reconnaîtras» og Anne-Marie David, takket den luxembourgske kringkasteren nei til å arrangere finalen i 1974. Særlig var det de omfattende kravene til sikkerhet som gjorde arrangementet så dyrt og omfattende at Luxembourg ikke ønsket å ta på seg arrangørjobben igjen.[1] Nok en gang steppet britiske BBC inn som reserve-vert.[2] Dette var fjerde gang BBC arrangerte konkurransen på vegne av et annet land, og femte gang Storbritannia var vertskap. BBC la konkurransen til Brighton, helt sør i England, og til konserthallen i kunstsenteret The Dome. Finalen ble arrangert lørdag 6. april 1974, og 17 land deltok. Hellas debuterte i konkurransen. Igjen var Katie Boyle programleder, slik hun også hadde vært i 1960, 1963 og 1968. Med fire finaler er Boyle den som har ledet flest Eurovision Song Contest-finaler. Også dette året kunne artistene synge på det språket de ville.

Egentlig skulle også Frankrike ha deltatt med sangen «La vie à vingt-cinq ans» (norsk oversettelse: livet ved 25 år) og artisten Dani. Men landets president, Georges Pompidou, døde fire dager før finalen. Av respekt for sin avdøde statsleder valgte derfor Frankrike å trekke seg fra konkurransen.[2] Frankrike skulle ha stått på scenen som nummer 14, og produsentene filmet artisten Dani sittende blant publikum da det franske bidraget skulle ha vært fremført.

Også Malta hadde ytret ønsket om å delta med sangen «Peace to the World» og artisten Enzo Guzman. Den maltesiske kringkasteren droppet imidlertid deltakelse av økonomiske grunner.[3][4]

Sendingen ble kringkastet til 32 land med et potensielt publikum på 500 millioner seere. Både startrekkefølgen og avstemningsrekkefølgen ble avgjort med loddtrekning. Finland startet, mens Italia avsluttet. Norge ble trukket til å starte som nummer fire.

Programmet åpnet med en introduksjonfilm om Brighton, før programleder Katie Boyle ønsket velkommen på engelsk og fransk. Pausenummeret var en kortfilm med The Wombles, en britisk popgruppe der artistene var utkledd som figurene fra barne-tv-programmet med samme navn. Hele finalesendingen fra Brighton varte i 1 time og 50 minutter.[5]

Hiter og vinnere

[rediger | rediger kilde]

Blant deltakerne var det flere kjente navn dette året. Australske Olivia Newton-John deltok for Storbritannia med «Long Live Love» og ble nummer fire. Newton-John mislikte sangen og skal ha foretrukket flere av de andre sangene fra den britiske finalen, men sangen ble stemt frem av britiske tv-seere i en postkortavstemning.[6]

1964-vinneren Gigliola Cinquetti stilte igjen for Italia med låten «Sì» og kom på andreplass. Popduoen Mouth & MacNeal ble nummer tre for Nederland. De hadde hatt stor suksess med låter som «How Do You Do» og «Hello-a» to år tidligere, og duoen fikk ny suksess med sangen «I See a Star» etter konkurransen. På norske VG-lista lå det nederlandske bidraget i 17 uker med tredjeplass som høyeste notering.[7] Britiske «Long Live Love» lå på VG-lista i elleve uker, også den med tredjeplass som høyeste notering.[8] Men vinnersangen «Waterloo» med ABBA fikk den klart største suksessen – både i Norge og ellers i Europa.[9][10]

En supergruppe blir født

[rediger | rediger kilde]
ABBA vant med «Waterloo» og fikk en omfattende karriere i årene etter.

For Sverige stilte kvartetten ABBA med låten «Waterloo». De hadde blitt nummer tre i svenske Melodifestivalen året før med sangen «Ring Ring» – men da hadde kvartetten kalt seg Björn, Benny, Agnetha & Frida. Før finalen i Brighton var ABBA storfavoritter til å vinne, og gruppen gikk på scenen i legendariske kostymer, sølvstøvler og med stjerneformede gitarer. I tillegg var dirigent Sven-Olof Walldoff utkledt som Napoléon. ABBAs livlige og fargerike opptredenen brøt alle tradisjoner i konkurransen og satte en ny standard for Eurovision Song Contest i årene fremover.[2][9][10] I avstemningen vant «Waterloo» med 24 poeng – hvorav to kom fra den norske juryen. Dette var Sveriges første seier i Eurovision Song Contest, og Skandinavias andre etter Danmarks «Dansevise» i 1963. Det var også første gang en gruppe vant konkurransen.

«Waterloo» ble en enorm salgssuksess og banet vei for ABBAs videre internasjonale karriere.[9][10] Sangen nådde også den amerikanske Billboard-listen og er blant de mestselgende singlene i verden noensinne med over 5 millioner solgte eksemplarer.[11][12][13] Sangen har ved flere anledninger blitt kåret til den beste Eurovision-sangen gjennom tidene, blant annet under jubileumsprogrammet i anledning Eurovision Song Contests 50-årsjubileum i 2005.[14][15]

Utdypende artikler: ABBA og Waterloo (sang)

Norges bidrag

[rediger | rediger kilde]
Anne-Karine Strøm deltok for Norge. Her fra den norske finalen samme år.

Norge stilte med låten «Hvor er du?», fremført av Anne-Karine Strøm. I den norske finalen ble vinnersangen fremført av Jahn Teigen med lite orkester og Anne-Karine Strøm med stort orkester. Dette var første gang Teigen dukket opp i Melodi Grand Prix-sammenheng, men det skulle bli langt fra den siste. NRK valgte til slutt Anne-Karine Strøm som Norges sanger i Brighton, og sangen ble oversatt til engelsk med tittelen «The First Day of Love». Dette var første gang Norges bidrag ikke hadde noen som helst tekst på norsk. Sangen var skrevet av Frode Thingnæs og Philip Kruse.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1974

I Brighton var Norge det fjerde bidraget ut på scenen. Som korister hadde Strøm med seg Bendik Singers, bestående av Anne Lise Gjøstøl og brødrene Bjørn og Philip Kruse. Det norske bidraget fikk bare tre stemmer – én stemme hver fra Sverige, Monaco og Belgia. Med det endte Norge på en firedelt sisteplass sammen med Portugal, Sveits og Tyskland.

Komponisten Frode Thingnæs dirigerte det britiske orkesteret under Norges fremføring, mens John Andreassen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet.[16] For første gang hadde NRK Radio en egen kommentator – Erik Heyerdahl, som skulle komme til å kommentere sendingen en rekke ganger siden.[16][17] Sverre Christophersen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Politikken gjør sin entré

[rediger | rediger kilde]

Flere av bidragene dette året ble koblet til politiske hendelser. Frankrike måtte trekke seg på grunn av president Pompidous død noen dager før finalen, mens italiensk fjernsyn ikke sendte finalen direkte.[18] Årsaken var at Italia skulle holde folkeavstemning om skilsmisse måneden etter finalen. Den italienske kringkasteren Rai mente sangtittelen på det italienske bidraget «Sì» (norsk: ja) kunne tolkes som en oppfordring til å stemme ja i folkeavstemningen. Derfor sensurerte Rai sangen og sendte finalen fra Brighton i opptak etter at folkeavstemningen var gjennomført 12. mai samme år.[6][19][20]

Nederlandske Mouth & MacNeal ble nummer tre med «I See a Star».

Størst politisk effekt fikk imidlertid det portugisiske bidraget «E depois do adeus», sunget av Paulo de Carvalho. Tross den delte sisteplassen ble sangen en viktig brikke i overgangen fra diktatur til demokrati i Portugal.[21] «E depois do adeus» ble brukt som ett av to kallesignal for å sette i gang Nellikrevolusjonen i Portugal. Da sangen ble spilt på portugisisk radio klokken 22.55 om kvelden 24. april 1974, var dette et signal til opprørerne om å forberede kuppet for å velte det sittende regimet i Lisboa. Det andre kallesignalet kom like etter midnatt, da visesangen «Grândola, Vila Morena» ble spilt på samme kanal.[22] Hendelsen ble viet en egen kortfilm under semifinale 2 av Eurovision Song Contest 2018, da konkurransen gikk av stabelen i Portugal.[23] I boken Official History of The Eurovision Song Contest kommenterer forfatter John Kennedy O'Connor at «E depois do adeus» er det eneste Eurovision-bidraget «som faktisk har startet en revolusjon».[6]

Utdypende artikkel: Portugal i Eurovision Song Contest

Avstemningen

[rediger | rediger kilde]

Dette året gikk EBU tilbake til det samme avstemningssystemet som ble brukt i årene 1957–1961 og 1967–1970. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år. Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt til sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown. Juryene satt i sine hjemland og vurderte bidragene ut fra lydopptak. De ti jurymedlemmene skulle ha ulik bakgrunn, alder, kjønn og hjemsted.[24] For første gang ble det foretatt en loddtrekning for å bestemme rekkefølgen landene skulle stemme i, noe som ikke ble gjort igjen før i 2006.

Sverige ledet avstemningen hele veien, men seieren var langt fra suveren. Etter at den britiske juryen ga 5 stemmer til Italia og ingen til Sverige, lå Sverige og Italia nesten likt. Halvveis ut i avstemningen ledet Sverige med 12 stemmer, og like bak lå Belgia og Italia med 10, mens Nederland hadde 9. Da tre land sto igjen å stemme, ledet Sverige med bare to stemmer over Italia. Men mot slutten dro Sverige fra, og ABBA vant til slutt konkurransen med 24 stemmer over Italias 18. Nederland ble nummer tre med 15 stemmer.

På grunn av den franske presidentens død fire dager tidligere kunne ikke fjorårsvinneren, franske Anne-Marie David, komme til Brighton for å overlevere seierstrofeet.[6] I stedet var det BBCs generaldirektør og EBU-president Charles Curran som overleverte prisen til ABBA.[5]

Deltakere

[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[25] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[26] Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Finlands flagg Finland Carita «Keep Me Warm» Engelsk Hold meg varm 13 4
02 Storbritannias flagg Storbritannia Olivia Newton-John «Long Live Love» Engelsk Lenge leve kjærligheten 4 14
03 Spanias flagg Spania Peret «Canta y sé feliz» Spansk Syng og vær glad 9 10
04 Norges flagg Norge Anne-Karine Strøm med Bendik Singers «The First Day of Love» Engelsk Den første dagen av kjærlighet 14 3
05 Hellas’ flagg Hellas Marinella «Krasí, thálassa ke t'agóri mou» (Κρασί, θάλασσα και τ' αγόρι μου) Gresk Vin, hav og gutten min 11 7
06 Israels flagg Israel Poogy «Natati la khayay» (נתתי לה חיי) Hebraisk Jeg ga henne livet mitt 7 11
07 Jugoslavias flagg Jugoslavia Korni Grupa «Generacija '42» (Генерација '42) Serbisk Generasjon 42 12 6
08 Sveriges flagg Sverige ABBA «Waterloo» Engelsk – 1 24
09 Luxembourgs flagg Luxembourg Ireen Sheer «Bye Bye I Love You» Fransk Farvel, farvel, jeg elsker deg 4 14
10 Monacos flagg Monaco Romuald «Celui qui reste et celui qui s'en va» Fransk Den som blir, og den som drar 4 14
11 Belgias flagg Belgia Jacques Hustin «Fleur de liberté» Fransk Frihetens blomst 9 10
12 Nederlands flagg Nederland Mouth & MacNeal «I See a Star» Engelsk Jeg ser en stjerne 3 15
13 Irlands flagg Irland Tina Reynolds «Cross Your Heart» Engelsk Kors på halsen 7 11
14 Tysklands flagg Tyskland Cindy og Bert «Die Sommermelodie» Tysk Sommermelodien 14 3
15 Sveits’ flagg Sveits Piera Martell «Mein Ruf nach dir» Tysk Mitt rop etter deg 14 3
16 Portugals flagg Portugal Paulo de Carvalho «E depois do adeus» Portugisisk Og etter adjøet 14 3
17 Italias flagg Italia Gigliola Cinquetti «Sì» Italiensk Ja 2 18

Tilbakevendende artister

[rediger | rediger kilde]
Artist Land Deltok i Merkander
Gigliola Cinquetti Italias flagg Italia 1964 Vinner av Eurovision Song Contest 1964
Romuald Monacos flagg Monaco 1964, 1969 Deltok for Luxembourg i 1964 og 1969
Anne-Karine Strøm Norges flagg Norge 1973 Som del av Bendik Singers
Bendik Singers Kun Bjørn Kruse og Philip Kruse

Poengtavle

[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning.[27]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Finlands flagg Luxembourgs flagg Israels flagg Norges flagg Storbritannias flagg Jugoslavias flagg Hellas’ flagg Irlands flagg Tysklands flagg Portugals flagg Nederlands flagg Sveriges flagg Spanias flagg Monacos flagg Sveits’ flagg Belgias flagg Italias flagg
Finlands flagg Finland 2 1 1 4 13
Storbritannias flagg Storbritannia 1 4 1 1 2 1 1 3 14 4
Spanias flagg Spania 1 2 1 2 1 3 10 9
Norges flagg Norge 1 1 1 3 14
Hellas’ flagg Hellas 1 4 2 7 11
Israels flagg Israel 2 1 2 2 1 3 11 7
Jugoslavias flagg Jugoslavia 1 1 1 1 2 6 12
Sveriges flagg Sverige 5 1 2 2 1 1 2 1 3 1 5 24 1
Luxembourgs flagg Luxembourg 2 2 1 3 1 1 1 1 2 14 4
Monacos flagg Monaco 2 1 1 1 2 1 1 2 1 2 14 4
Belgias flagg Belgia 3 2 5 10 9
Nederlands flagg Nederland 1 1 1 3 2 1 1 1 3 1 15 3
Irlands flagg Irland 2 1 2 1 2 2 1 11 7
Tysklands flagg Tyskland 1 1 1 3 14
Sveits’ flagg Sveits 1 1 1 3 14
Portugals flagg Portugal 1 2 3 14
Italias flagg Italia 2 1 1 5 1 1 2 4 1 18 2

Dirigenter

[rediger | rediger kilde]

Mens Ronnie Hazlehurst var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[28]

Land Dirigent
Finlands flagg Finland Ossi Runne
Storbritannias flagg Storbritannia Nick Ingman
Spanias flagg Spania Rafael Ibarbia
Norges flagg Norge Frode Thingnæs
Hellas Jorgos Katsaros
Israels flagg Israel Yoni Rechter
Jugoslavias flagg Jugoslavia Zvonimir Skerl
Sveriges flagg Sverige Sven-Olof Walldoff
Luxembourgs flagg Luxembourg Charles Blackwell
Monacos flagg Monaco Raymond Donnez
Belgias flagg Belgia Pierre Chiffre
Nederlands flagg Nederland Harry van Hoof
Irlands flagg Irland Colman Pearce
Tysklands flagg Tyskland Werner Scharfenberger
Sveits’ flagg Sveits Pepe Ederer
Portugals flagg Portugal José Calvário
Italias flagg Italia Gianfranco Monaldi

Kommentatorer og poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[29] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1. Finlands flagg Finland – Aarre Elo[30]
  2. Luxembourgs flagg Luxembourg – Ukjent
  3. Israels flagg Israel – Yitzhak Shim'oni[31]
  4. Norges flagg Norge – Sverre Christophersen
  5. Storbritannias flagg Storbritannia – Colin Ward-Lewis[32]
  6. Jugoslavias flagg Jugoslavia – Helga Vlahović[33]
  7. Hellas – Irini Gavala
  8. Irlands flagg Irland – Brendan Balfe
  9. Tysklands flagg Tyskland – Ekkehard Böhmer
  10. Portugals flagg Portugal – Henrique Mendes[34]
  11. Nederlands flagg Nederland – Dick van Bommel
  12. Sveriges flagg Sverige – Sven Lindahl[35]
  13. Spanias flagg Spania – Antolín García
  14. Monacos flagg Monaco – Sophie Hecquet[36]
  15. Sveits’ flagg Sveits – Michel Stocker[37]
  16. Belgias flagg Belgia – André Hagon
  17. Italias flagg Italia – Anna Maria Gambineri[38]

Kommentatorer og kringkastere

[rediger | rediger kilde]

Ifølge Katie Boyle ble konkurransen overført til 32 land. Alle deltakerlandene, unntatt Italia, overførte sendingen direkte. I tillegg til på fjernsyn ble finalen overført på radio i Belgia, Finland, Irland, Norge, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige og Tyskland. De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne. Under er en oversikt over kommentatorer og kringkastere under Eurovision Song Contest 1974:[39]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Belgias flagg Belgia BRT BRT Nederlandsk: Herman Verelst [40][41][42]
BRT 1 Ukjent
RTB RTB Fransk: Georges Désir [41][42][43]
Radio Une Ukjent
Finlands flagg Finland Yle TV1 Finsk: Matti Paalosmaa [44][45]
Yleisohjelma
Ruotsinkielinen ohjelma Svensk: Åke Grandell
Hellas EIRT EIRT Mako Georgiadou [46][47]
Irlands flagg Irland RTÉ RTÉ Mike Murphy [48][49]
RTÉ Radio Liam Devally [50][51]
Israels flagg Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator [52]
Italias flagg Italia Rai Secondo Programma Rosanna Vaudetti, sendt i opptak 6. juni 1974 [53][54]
Jugoslavias flagg Jugoslavia JRT TVB 1 Serbisk: Milovan Ilić [55]
TV Ljublijana 1 Slovensk: Tomaž Terček [56][57]
TV Zagreb 1 Kroatisk: Oliver Mlakar [55][58]
Luxembourgs flagg Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic [43][59]
Monacos flagg Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [60]
Nederlands flagg Nederland NOS Nederland 2 Willem Duys [42][61]
Norges flagg Norge NRK NRK Fjernsynet John Andreassen [62][62]
NRK Radio Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 23.00
Portugals flagg Portugal RTP I Programa Artur Agostinho [63][64]
Emissora Nacional Programa 1
Spanias flagg Spania TVE TVE 1 José Luis Uribarri [65][66]
RNE Radio Nacional Ukjent [66]
Storbritannias flagg Storbritannia BBC BBC1 David Vine [32][67]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Terry Wogan [68][69]
BFBS BFBS Radio Richard Astbury [32]
Sveits’ flagg Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [70][71]
DRS 1 Tysk: Max Rüeger, sendt i opptak 9. april 1974 [72]
TSR Fransk: Georges Hardy [73]
RSR 1 Fransk: Robert Burnier [74]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [54][75]
RSI 1 Italiensk: Ukjent [75]
Sveriges flagg Sverige Sveriges Radio TV1 Johan Sandström [44][35]
SR P3 Ursula Richter
Tysklands flagg Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Werner Veigel [43][70][76][77]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

[rediger | rediger kilde]

Finalen ble sendt i 15 ikke-deltakende land, enten direkte eller i opptak: Algerie, Bulgaria, Frankrike, Island, Japan, Jordan, Kypros, Marokko, Polen, Sovjetunionen, Sør-Korea, Tsjekkoslovakia, Tunisia, Ungarn og Østerrike. I listen under er bekreftede overføringer og kringkastere.

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Frankrikes flagg Frankrike ORTF Première Chaîne de l'ORTF Pierre Tchernia, sendt i opptak 13. april 1974 [78]
Islands flagg Island RÚV Sjónvarpið Ukjent, sendt i opptak [79]
Maltas flagg Malta PBS Malta Television Service Victor Aquilina [80]
Tyrkias flagg Tyrkia TRT TRT Televizyon Bülend Özveren [81]
Ungarns flagg Ungarn MTV MTV1 Ukjent, sendt i opptak 25. mai 1974 [82]
Østerrikes flagg Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann [83]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Eriksen, Espen (28. januar 1974). «Klart for Grand Prix». Verdens Gang. s. 37. 
  2. ^ a b c «Eurovision Song Contest – Brighton 1974». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 10. april 2023. 
  3. ^ «List of Withdrawn Songs». Eurovision Song Contest Wiki (på engelsk). Besøkt 26. juli 2017. 
  4. ^ «NO, NO, NEVER!!! – SONGS THAT DID NOT MAKE IT TO EUROVISION». Arkivert fra originalen 1. mars 2009. Besøkt 10. april 2023. 
  5. ^ a b Katie Boyle (6. april 1974). «Eurovision Song Contest 1974 – full show». BBC/EBU. Besøkt 10. april 2023 – via YouTube. 
  6. ^ a b c d O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest – The Official History. Storbritannia: Carlton Books. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  7. ^ «Den norske singellisten: Mouth & MacNeal – I See a Star». norwegiancharts.com. Norwegian charts portal. Besøkt 10. april 2023. 
  8. ^ «Den norske singellisten: Olivia Newton-John - Long Live Love». norwegiancharts.com. Norwegiancharts.com. Besøkt 10. april 2023. 
  9. ^ a b c Gordon Roxburgh (6. april 2014). «40 years since ABBA won with Waterloo». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 10. april 2023. 
  10. ^ a b c Victor M. Escudero (6. november 2014). «ABBA: 40 years... and still a-live!». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 27. november 2022. Besøkt 10. april 2023. 
  11. ^ Bronson, Fred (6. april 2019). «45 Years Ago Today, ABBA Started Its Global Conquest With Eurovision Win for ‘Waterloo’». Billboard (på engelsk). Arkivert fra originalen 6. oktober 2022. Besøkt 10. april 2023. 
  12. ^ «Billboard Hot 100 – the week of August 24, 1974». Billboard. 24. august 1974. Arkivert fra originalen 4. april 2023. Besøkt 10. april 2023. 
  13. ^ «Waterloo – ABBA». superseventies.com. Arkivert fra originalen 1. august 2021. Besøkt 18. februar 2017. 
  14. ^ «Abba win 'Eurovision 50th' vote». BBC News. 23. oktober 2005. Arkivert fra originalen 14. mars 2023. 
  15. ^ «Waterloo named best ever Eurovision song». Manchester Evening News. 1. juli 2005. Arkivert fra originalen 14. mai 2022. 
  16. ^ a b «Radio og TV: Finale i Brighton». Telemark Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 6. april 1974. s. 20–21. Besøkt 10. april 2023. 
  17. ^ NRK Radio (6. april 1974). «NRK P1 1974.04.06 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket. Besøkt 26. juli 2017. 
  18. ^ «Il 'Sì' della Cinquetti alla Televisione svizzera» [Cinquettis «ja» på sveitsisk fjernsyn]. La Stampa (på italiensk). Torino, Italia. 7. april 1974. s. 8. Besøkt 10. april 2023. 
  19. ^ «BBC One - Eurovision Song Contest, Grand Final: 1974». BBC (på engelsk). Besøkt 10. april 2023. 
  20. ^ John Richards (13. april 2017). «The Eurovision entrant banned... by her own country». Guide (på engelsk). SBS. Besøkt 10. april 2023. 
  21. ^ «ESC History: How a Eurovision Song Started a Revolution». The Eurovision Times. 29. juni 2012. Besøkt 23. desember 2016. 
  22. ^ Davison, Phil (25. april 1994). «Carnation Revolution withers: Phil Davison finds the new Portugal a let-down for the men who won it freedom 20 years ago». The Independent. 
  23. ^ «The Eurovision song that made Portuguese history – second semi-final of Eurovision 2018». RTP/EBU – Eurovision Song Contest. 10. mai 2018. Besøkt 11. april 2023 – via YouTube. 
  24. ^ Iversen, Ludwig (21. november 1973). «Ny vri på Melodie Grand Prix». Verdens Gang. s. 38. 
  25. ^ «Final of Brighton 1974 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. september 2022. 
  26. ^ «Eurovision Song Contest 1974». The Diggiloo Thrush. Besøkt 26. juli 2017. 
  27. ^ «Eurovision Song Contest 1974 – poeng land for land». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 8. november 2017. Besøkt 10. april 2023. 
  28. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  29. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  30. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. april 2023. 
  32. ^ a b c Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 142–168. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  33. ^ «Helga Vlahović: 1990 presenter has died». eurovision.tv (på engelsk). 27. februar 2012. Besøkt 10. april 2023. 
  34. ^ «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português» (på portugisisk). 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. april 2023. 
  35. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 108–109. ISBN 91-89136-29-2. 
  36. ^ Facets of Eurovision Song Contest 1975, Times of Malta, 31. mars 1975, side 7.
  37. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  38. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea». Notizie Musica (på italiensk). Besøkt 10. april 2023. 
  39. ^ «The Eurovision Song Contest (1974)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  40. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  41. ^ a b «TV Programma». De Voorpost (på nederlandsk). Aalst, Belgia. 5. april 1974. s. 31. 
  42. ^ a b c «Televisie | Radio». De Volkskrant (på nederlandsk). Amsterdam, Nederland – via Delpher. 6. april 1974. s. 41. 
  43. ^ a b c «Télé-programmes – samedi 6 avril». Luxemburger Wort (på fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 5. april 1974. Besøkt 8. januar 2023. 
  44. ^ a b «Radio ja TV»Betalt abonnement kreves. Helsingin Sanomat (på finsk). 6. april 1974. s. 45. Besøkt 23. desember 2022. 
  45. ^ «Carita ensimmäisenä Eurovisiokilpailussa»Betalt abonnement kreves. Helsingin Sanomat (på finsk). 6. april 1974. s. 45. Besøkt 23. desember 2022. 
  46. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  47. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (på gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  48. ^ «Television Today»Betalt abonnement kreves. The Irish Times. 6. april 1974. s. 21. Besøkt 22. desember 2022. 
  49. ^ Bedell, Roy (5. juli 2012). «Irish Eurovision delegation arrive home (1974)». stillslibrary.rte.ie (på engelsk). RTÉ Archives. Arkivert fra originalen 20. september 2012. Besøkt 16. april 2023. 
  50. ^ «Radio Today»Betalt abonnement kreves. The Irish Times. 6. april 1974. s. 21. Besøkt 22. desember 2022. 
  51. ^ «Broadcaster and judge who became a household name». The Irish Times (på engelsk). 12. mai 2012. Besøkt 10. april 2023. 
  52. ^ «(Televizia Klalit) טלוויזיה כללית». Al HaMishmar. Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 5. april 1974. s. 47. 
  53. ^ «I programmi di giovedì 6». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 5. juni 1974. s. 8. Besøkt 16. april 2023. 
  54. ^ a b «Eurovision Song Contest 1974» (på italiensk). Eurofestivalnews. 12. september 2016. Besøkt 16. april 2023. 
  55. ^ a b «Eurovision 1974 Yugoslavia: Korni - "Moja Generacija"». Eurovisionworld (på engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  56. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  57. ^ «Televizija – 6. aprila» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 6. april 1974. s. 15. Arkivert (PDF) fra originalen 8. januar 2023. 
  58. ^ «TV Program JRT». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 6. april 1974. s. 15. Besøkt 16. april 2023. 
  59. ^ Dievort, Charles Van. «Jacques Navadic, un des pionniers de RTL, est décédé». La Libre.be (på fransk). Besøkt 7. april 2023. 
  60. ^ «Monaco – Brighton 1974». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 16. april 2023. 
  61. ^ Van Dijk, Ale (6. april 1974). «Eurovisie songfestival volgend jaar bij ons». Het Vrije Volk. Rotterdam, Nederland: Delpher. s. 5. 
  62. ^ a b «Radio- og TV-programmene». Moss Dagblad. Nasjonalbiblioteket. 6. april 1974. s. 4. Besøkt 11. april 2023. 
  63. ^ «Televisão | Rádio». Diário de Lisboa. casacomum.org. 6. april 1974. s. 26. Besøkt 16. april 2023. 
  64. ^ Castrim, Mário (7. april 1974). «Um Waterloo onde faltou Cambronne». Diário de Lisboa (på portugisisk). s. 32. 
  65. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (på spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  66. ^ a b «Programas de Radio y Televisión». La Vanguardia (på spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 6. april 1974. s. 59. Besøkt 8. januar 2023. 
  67. ^ «Eurovision Song Contest 1974 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 6. april 1974. Besøkt 16. april 2023. 
  68. ^ «Eurovision Song Contest 1974 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 6. april 1974. Besøkt 16. april 2023. 
  69. ^ «Schedule – BBC Radio 1 – 6 April 1974». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 6. april 1974. Besøkt 16. april 2023. 
  70. ^ a b «Fernsehen – Samstag». Der Bund. Bern, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 7. april 1974. s. 53. Besøkt 16. april 2023. 
  71. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). Besøkt 10. april 2023. 
  72. ^ «Radio». Der Bund (på tysk). e-newspaperarchives.ch. 9. april 1974. s. 46. Besøkt 16. april 2023. 
  73. ^ «TV – samedi 6 avril». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 4. april 1974. s. 30–31. Besøkt 16. april 2023. 
  74. ^ «Radio – samedi 6 avril». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 4. april 1974. s. 60–61. Besøkt 16. april 2023 – via Scriptorium. 
  75. ^ a b «Radio Televisione». Gazzetta Ticinese (på italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 6. april 1974. s. 8. Besøkt 16. april 2023. 
  76. ^ «Eurovision Song Contest 1974». www.ecgermany.de. Besøkt 16. april 2023. 
  77. ^ «Eurovision 1974 Germany: Cindy und Bert - "Die Sommermelodie"». Eurovisionworld (på engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  78. ^ «1974 - Brighton». songcontest.free.fr. Besøkt 10. april 2023. 
  79. ^ «"ABBA" með lagið "Waterloo" leggja Evrópu að fótum sér». Vísir. timarit.is. 17. mai 1974. s. 13. Besøkt 11. april 2023. 
  80. ^ «Euro Song Contest – Sweden's runaway victory». Times of Malta. 8. april 1974. s. 7. 
  81. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). Besøkt 10. april 2023. 
  82. ^ «TV – kedd május 8». Rádió- és Televízió-újság (på ungarsk). MTVA Archívum. 20. mai 1974. s. 20. Arkivert fra originalen 7. januar 2023. Besøkt 11. april 2023. 
  83. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (på tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1974&oldid=24722342»