Den store urotiden

Artikkelen inngår i serien om Russlands historie
Epoker
Forhistorie Kyivriket Republikken Novgorod Mongolinvasjonen    –  Den gylne horde Storfyrstedømmet Moskva Tsar-Russland    –  Den store urotiden Keiserdømmet Revolusjonen Borgerkrigen Sovjetunionen    –  1921–1953    –  1953–1985    –  1985–1991
Kronologier
Tidslinje over historien Liste over monarker

Den store urotiden (russisk Смутное время, Smutnoje vremja) er betegnelse på en periode i Russlands historie, fra 1598 til 1613 og som kjennetegnes ved en stor politisk, sosial og økonomisk krise som førte til en midlertidig kollaps for den russiske staten. En rekke herskere tok makten og ble like raskt avsatt, kortest tid på tronen hadde Fjodor II av Russland som regjerte i 49 dager. På grunn av styrken til det russiske byråkratiet overlevde den russiske staten urotiden og styret til svake og korrupte tsarer. Offentlige tjenestemenn fortsatte å arbeide, uansett hvilken legitimitet monarken hadde eller hvilken fraksjon som kontrollerte tronen. Likevel førte urotiden til at store territorier gikk tapt til Polen-Litauen i den polsk-russiske krig, såvel som til Sverige i den ingermanlandske krigen.

Dødsfallet til Ivans barnløse sønn Fjodor ble etterfulgt av en tid med borgerkriger fra 1606 til 1613. Ekstremt kalde somrer fra 1601-03 ødela avlingene, noe som førte til hungersnød og at samfunnet gikk i oppløsning. Styret til Boris Godunov endte i kaos, med borgerkrig i kombinasjon med utenlandske invasjoner. Dette førte til at mange byer ble ødelagt og at flere landområder ble nesten forlatt. Polen-Litauen så da sitt snitt til å invadere Russland, og erobret Moskva. Der ble «Falske Dmitrij» innsatt på tronen, og senere ble også den polske prinsen Władysław IV Vasa innsatt som tsar. Noe senere forsøkte svenskene å innsette tronarvingen Karl Filip som russisk Tsar. Befolkningen i Moskva gjorde opprør mot polakkene, men opprøret ble slått ned og byen ble satt fyr på.

Krisen førte til en nasjonal oppstand mot invasjonen, og høsten 1612 gikk en frivillig hær under ledelse av Kuzma Minin og Dimitrij Pozjarskij til motangrep. Dette førte til at de utenlandske styrkene ble drevet ut av hovedstaden.^[1] Mikhail Romanov ble så valgt til ny Tsar og la grunnlaget for huset Romanov.