Baptisterium

Baptisterium (av gresk språk baptisterion, egentlig «svømmebasseng»), dåpskapell, var i antikken og middelalderen en bygning, et eget kapell, med dåpsbasseng hvor dåpen foregikk. Disse var som regel viet Johannes Døperen og oftest runde eller åttekantede og dekket med kuppeltak. I midten fantes en cisterne eller et basseng med vann hvor den nakne dåpskandidaten ble nedsenket tre ganger.

Det eldste kjente baptisteriet, fra rundt 230, ble funnet under utgravninger i Dura-Europos ved Eufrat. Dette dåpsstedet var svært lite, noe i overkant av et moderne badekar i utforming, og følgelig beregnet på dåp ved nedsenkning på ryggen.

Da barnedåpen var blitt vanlig, ble cisternen erstattet av en døpefont. I Italia bygde en lenge baptisterier, og det finnes også en mengde baptisterier i Roma, Firenze, Pisa, Ravenna, Parma og flere andre steder.

Kapellet har en døpefont som er sentralt plassert, eller et dåpsbasseng dersom man praktiserer dåp ved neddykking. Utsmykningen er gjerne knyttet til dåpen, for eksempel avbildninger av Jesu dåp.

Tradisjonelt plasseres dåpskapeller nær inngangen til kirken, for å synliggjøre at dåpen er en inntreden i menigheten.

De eldste baptisteriene var ofte åttekantede. Tallet åtte var i kristen numerologi et symbol på dåpen, da det ble sett som det hellige tallet syv pluss tallet en som symboliserer den ene Gud.

• Ahlstrand, Jan Torsten.; Arkitekturtermer. Lund: Studentlitteratur, 1976, ISBN 91-44-02852-0