Blasonering

Blasonering (engelsk blazon og fransk blasonnement) og verbet å «blasonere» er spesielle metoder for å beskrive heraldiske våpen. Slike våpenbeskrivelser kalles også å «gi en definisjon» av et bestemt våpen, særlig i forbindelse med fastsetting av kommunevåpen og i bruksreglene for disse ^[1]

Formålet med blasonering er å lage en beskrivelse bare av et våpens abstrakte innhold, dvs våpenets farger, de såkalte «tinkturer», figurer og sammensetninger av disse. Et våpens konkrete formgivning i en tids- og stedsbestemt stil eller design, skal ikke være med i en blasonering. Heller ikke skjoldets form tas med. Det blir forutsatt at den som leser en blasonering og vil avbilde våpenskjoldet på grunnlag av blasoneringen, er kjent med både blasonering som beskrivelsesmetode og den heraldisk stiliseringsteknikken, for eksempel for løver, ørner, liljer, tårn, stjerner og så videre.

I en blasonering brukes en egen setningsbygning, egne faguttrykk for figurer og disses plasseringsmåter (terminologi), en bestemt rekkefølge for våpenets enkelte deler, en spesiell angivelse av hvordan figurer er plassert i forhold til hverandre og en egen bruk av tegnsetting. Rekkefølgen i en blasonering er:

1. skjoldets tinktur
2. hovedfigurens (eventuelle, spesielle plassering,) tinktur og betegnelse,
3. det samme for eventuelle bifigurer
4. eventuelle særtrekk ved hjelmen
5. eventuell vulst med sine tinkturer
6. hjelmtegnets figur med tinktur
7. hjelmtegnets eventuelle bifigur
8. hjelmkledet eventuelt med tinkturer angitt, dersom de avviker fra tinkturene på skjoldbunnen og figuren(e)
9. eventuelt ytre skjoldutstyr som bånd med valgspråk (motto), noen også med «praktstykker» slik som skjoldholdere, våpenkapper, ordenskjeder med mer. Slikt utstyr blir blasonert sist.

Idealet er at blasoneringen skal være så kortfattet som mulig og samtidig så klargjørende at den gir alle nødvendige opplysninger for å kunne gjengi og avbilde våpenet. Eksempel: Blasoneringen «på rød bunn en gull ring» (Ringerikes kommunevåpen) forteller at våpenet består av et skjold med en tydelig rød bunnfarge, det vil si ikke lyserød eller fiolett. Den eneste figuren i våpenet er en sirkelrund ring som er gjengitt så stor og bred at det også på avstand er tydelig at det dreier seg om en ring. Fargen på ringen skal helst virke som den er av gull. Metallet gull kan alternativt gjengis som gult, men da verken for lys eller for orange farge.

Blasoneringer av denne typen kjennes fra 1200-tallet på normannisk språk. De fins i såkalte «våpenruller» som er bevart i avskrifter i Frankrike og England. Kortfattede blasoneringer finnes også fra tyske og skandinaviske områder i middelalderen. Senere ble blasoneringene mer omstendelige og nærmet seg vanlige beskrivelser. Bruken av kortfattede beskrivelser forsvant ikke helt i dansketiden, og ble mer vanlig fra 1800-tallet.

Nye norske våpen for stat og kommune blir fastsatt som blasoneringer. De våpentegninger som følger med, blir bare ansett som korrekte eksempler på hvordan våpenets innhold kan bli utformet i avbildninger.

• C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind I, Oslo 1928, særlig side 45-57
• Hallvard Trætteberg: Fylkesmerker, Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
• Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker. Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
• C.G.U. Scheffer og Hallvard Trætteberg: «Heraldisk terminologi», Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 6, spalte 474-476
• Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2.opplag 1976)
• Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
• Hans Cappelen: «Heraldikkens særegne terminologi», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 30, Oslo 1986, side 277-284
• Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
• Jan Raneke (redaktør): Nordisk heraldisk terminologi, Lund 1987 (med heraldiske faguttrykk på bokmål og nynorsk)
• Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, (Trondheim 1990)
• Harald Nissen: «Blasonering av norske kommunevåpen», Heraldisk Tidsskrift, bind 9 nr 84, København 2001, side 129-147
• Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
• le Baron Stalins: «Vocabulaire-Atlas Héraldique en six Langues: Francais-English-Deutsch-Español-Italiano-Nederlandsch», Paris 1952
• Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy), side 42
• Carl Alex. von Volborth: Heraldry - Customs, Rules and Styles, Dorset 1981, side 66-67
• Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001
• Nils G. Bartholdy: Adels- og våbenbreve udstedt af danske (unions-)konger indtil 1536, København 2007