Alija Izetbegović

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2024

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Alija Izetbegović
Født		8. aug. 1925[1][2][3][4] Šamac (Kongeriket Jugoslavia)
Død		19. okt. 2003[1][5][6] (78 år) Sarajevo (Bosnia-Hercegovina)
Beskjeftigelse		Advokat, filosof, politiker, skribent, politisk kommissær
Embete		Chairman of the Presidency of Bosnia and Herzegovina (1990–1996) Bosniak Member of the Presidency of Bosnia and Herzegovina (1990–2000) Chairman of the Presidency of Bosnia and Herzegovina (1996–1998) Chairman of the Presidency of Bosnia and Herzegovina (2000–2000)
Utdannet ved		Juridisk fakultet ved Universitetet i Sarajevo Universitetet i Sarajevo
Barn		Bakir Izetbegović
Parti		Partiet for demokratisk aksjon
Nasjonalitet		Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (–1992) Bosnia-Hercegovina (1992–)
Gravlagt		Kovači Cemetery
Utmerkelser		King Faisal International Prize in Service to Islam (1993) Dronning Jelenas stororden Republikken Tyrkias statsorden
Signatur
Alija Izetbegović på Commons

Alija Izetbegović (født 8. august 1925, død 19. oktober 2003) var en bosnjak aktivist, filosof, forfatter og politiker. Han var president i Bosnia-Hercegovina fra 1990 til 1996, og medlem av Predsjedništvo Bosne i Hercegovine (Bosnia-Hercegovinas presidentskap). Han skrev flere bøker, en av de mest kjente var Islam mellom øst og vest. Meningene om ham er delte. Hans liv og historie er sterkt delt mellom de tre sidene i den bosniske krigen.

Han ble født i en liten by Bosanski Šamac, nord i Bosnia. Hans muslimske familie flyttet til Sarajevo noen år etter hans fødsel. Familien hans var etterkommere av osmanske aristokrater. Familien var opprinnelig fra Beograd, men flyttet til Bosnia etter Serbia fikk uavhengighet fra Det osmanske rike. De flyttet tilbake til Bosanski Šamac der hans bestefar var borgermester. Etter hans far ble personlig konkurs i 1927 flyttet familien til Sarajevo. Hans oppvekst var preget av muslimske kritikere av ett ateistisk og undertrykkende Jugoslavia. I 1946 ble han fengslet av Titos kommunistiske styresmakter i tre år for hans medlemskap i en nasjonalistisk gruppe, Mladi Muslimani (Unge Muslimer) som han ble medlem av 16 år gammel da Bosnia var under okkupasjon av Tyskland og Ustaše. Hovedsakelig protesterte denne gruppen mot totalforbudet mot religion som Tito innførte. Han og en annen islamsk aktivist publiserte en journal, Mudžahid som var sterkt kritisk mot styresmaktene. Ikke lenge etterpå tok han jusseksamen i 1956 og opparbeidet seg et rykte som en glødende anti-kommunist. Han jobbet som advokat i 30 år, men fortsatte sitt engasjement for bosnjaker og muslimsk levemåte.

En av hans mest konsekvente meninger var at muslimer i Jugoslavia, spesielt bosnjaker, var altfor avslappede i sitt forhold til Islam. Han argumenterte at de måtte være mye mer rigorøse i sin praktisering av sin religion, og at dette definerte dem som et eget folkeslag og gav dem identitet, noe som ble fratatt bosnjakene like etter sammenslåingen av Jugoslavia året 1918. Han advarte mot at hvis de ikke gjorde en innsats for dette, ville de igjen bli oppslukt av den kroatiske eller serbiske nasjonalismen. Mye av hans aktiviteter gikk på å definere hva det var å være jugoslavisk muslim.

Han skrev i 1970 Islamska dekleracija («Islamsk deklarasjon»), et verk som bidro sterkt til en oppblomstring av religionen islam i Bosnia. styresmaktene i Jugoslavia (som Bosnia da var del av fra 1918-1992)så på dette som at han ønsket å innføre et islamistisk styre. Boken tok for seg muslimer verden over. Han promoterte ideen om et «samlet islamistisk samfunn» hvor ikke-muslimer ville ha sine rettigheter garantert og at de ville bli likestilt. Enkelte serbiske og kroatiske ekstremnasjonalister har dratt sammenligninger mellom Islamska dekleracija og Mein Kampf av Hitler.

Fra et islamsk ståsted var ikke dette noe nytt. Mange lignende verk eksisterte og sirkulerte i det muslimske miljøet. Det var heller ikke et program for islamistisk fundamentalisme da Izetbegović detaljert aksepterte innovasjon og støttet den «euroamerikanske sivilisasjonen». Han snakket om de høye utdanningsmulighetene og den høye økonomiske standarden som generelt preget vesten og formante om at «istedenfor å hate vesten la oss heller proklamere samarbeid og ikke konfrontasjon.» Men hans argumentasjoner talte nasjonalistiske serbere og kroater rett imot som baserte seg på at hele Jugoslavia var av kristen arv og fremhevet dette ettertrykkelig. De så på islam som en fremmed innflytelse som ble introdusert under Ottoman tiden. Så Izetbegovićs sine tanker og argumenter for en islamsk gjenopplivelse ble sett på som en trussel blant det katolske og ortodokse miljøet.

Det som blir regnet som hans største verk er Islam mellom øst og vest som ble utgitt i 1980. Han deklarerte at dette ikke var en «teologisk bok», men et seriøst forsøk på å «definere plassen til islam i det generelle spektrum av ideer». Det sammenligner ideene innen islam med andre trosretninger (bla kristendom, kommunisme og humanisme) og argumenterer for viktigheten av islam og det å tjene Gud. Uheldigvis for Izetbegović var det samtidig en flom av nasjonalistisk uro som følge av Titos død. Som igjen førte til en utspredt razzia blant nasjonalister og systemkritikere over hele Jugoslavia. Nasjonalister fra hele landet ble fengslet for aktiviteter som skadet det «Jugoslaviske broderskapet og fellesskapet».

I april 1983 ble Izetbegović og tolv andre muslimske aktivister inkludert Melika Salihbegović og Hasan Čengić stilt for retten i Bosnia for en rekke tiltaler, hovedsakelig for «fiendtlige aktivitet inspirert av muslimsk nasjonalisme», «forening med hensikt til fiendtlige aktiviteter» og «fiendtlig propaganda». Spesifikt ble de anklaget for å ha den intensjon å skape et «etnisk rent muslimsk Bosnia og Hercegovina». En påstand som ble først og fremst basert på Islamska dekleracija. Izetbegović ble videre anklaget for å ha organisert en reise til Iran og en muslimsk kongress som skal ha funnet sted der. Alle som ble stilt for retten ble dømt og Izetbegovićs dom var 14 år i fengsel. Dommen ble kritisert og fordømt av mange vestlige menneskerettighets organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch som påpekte at de tiltalte ikke var mistenkt for å bruke eller å ha hisset til vold. Senere i mai ble straffen redusert til 12 år. Han ble benådet i 1988 da det kommunistiske styre begynte å snuble, men oppholdet hadde allerede gjort store skader på hans helse. Rettssaken hadde også en annen uheldig konsekvens; den ble sett på som en rettssak mot islam som et politisk system og bidro sterkt til den økende paranoia angående muslimer i Jugoslavia som eksisterte blant folk.

Da fler-parti systemet ble innført på slutten av 1980-tallet i Jugoslavia etablerte Izetbegović og andre bosnjak-aktivister et politisk parti, Stranka demokratske akcije eller SDA (Partiet av demokratisk aksjon) i 1989. Det hadde en stor muslimsk karakter og i likhet med Izetbegović etablerte serbere og kroater etniske baserte politiske partier. SDA vant valget med 43 % av setene med en videre fordeling av serbiske og kroatiske nasjonalistiske partier back dem. Fikret Abdić vant valget for president blant de muslimske kandidatene med 44% av stemmene med Izetbegović på andreplass med 37% av stemmene. Ifølge bosnisk grunnlov skal de to første kandidatene av de tre konstituerte nasjonene velges inn i en multeetnisk roterende presidentskap (to kroater, to serbere to muslimer og en jugoslav), en kroat tok posisjonen som statsminister og en serber ble president av kongressen. Abdić valgte å tre tilbake som den muslimske kandidaten til president og overlot plassen til Izetbegović ble president med støtte av den bosniske serbiske lederskapet. Disse to kom i konflikt med hverandre senere under Bosnia krigen.

Bosnias maktdelings system brøt fort sammen da de etniske spenningene økte etter krigen i Kroatia brøt ut mellom serbere og kroater. Til tross for at Izetbegović bare skulle være president ett år ifølge grunnloven ble denne perioden utvidet på grunn av «ekstraordinære omstendigheter» først ved en utsettelse. Senere i krigen ble hele denne ordningen forlatt da de serbiske og kroatiske partiene forlot regjeringen, til tross for at mange individuelle serbere og kroater fortsatte å jobbe og kjempe for den.

Da kamper brøt ut i Slovenia og Kroatia sommeren 1991, ble det klart ganske tidlig at Bosnia også kom til å bli dratt inn i samme konflikt. Til å begynne med foreslo Izetbegović en løs konføderasjon for å beholde en samlet Bosnia stat og presset sterkt på for en fredelig løsning. Derimot delte han ikke «fred for enhver pris» meningen og sa i februar 1991:

Jeg vil ofre freden for et uavhengig Bosnia og Hercegovina ... men for freden i Bosnia og Hercegovina vil jeg ikke ofre uavhengigheten.

Ved starten av 1992 ble det klart at de rivaliserende nasjonalistiske kravene var fundamentalt uforenlig: kroatene og bosnjakne ville ha et uavhengig Bosnia, mens serberne ville bli i et serbisk dominert Jugoslavia. Izetbegović klaget offentlig på at han ble presset til å velge en alliert han i utgangspunktet ikke ville ha, og han sammenlignet dillemmet med å måtte velge mellom leukemi eller kreft.

I januar 1992 forsøkte en portugisisk diplomat, José Cutileiro, å skape enighet med sin plan om en treetnisk stat. Dette ble senere kjent som Lisboa-avtalen. I utgangspunktet skrev alle parter under på avtalen, Izetbegović for bosnjakne, Radovan Karadžić for bosniaserberne og Mate Boban for bosniakroatene. To uker senere trakk Izetbegović sin underskrift tilbake og erklærte hans motstand mot noen som helst form for divisjon av Bosnia. Målet om et samlet Bosnia under kontroll av en sentral regjering i Sarajevo (sett på som muslimsk domsnasjon av serbere og kroater) ble Izetbegovićs mål med krigen.

Izetbegović annonserte en nasjonal folkeavstemning om et uavhengig Bosnia i februar 1992, til tross for serbiske politikeres advarsler om at det ville resulterer i konflikter i serbisk dominerte områder som ville bli i Jugoslavia. Avstemningen ble boikottet av serbere, men oppnådde 99,4% som var for uavhengighet med et oppmøte på 67 % (som stort sett var kun bosnjaker og kroater). Det bosniske parlamentet, allerede forlatt av bosniaserberne, erklærte formelt uavhengighet fra Jugoslavia 29. februar og Izetbegović annonserte landets uavhengighet 3. mars. Det tok ikke effekt før 7. april 1992, da EU og USA anerkjente det nye landet. Sporadiske kamper mellom serbere og regjeringsstyrkene begynte da den internasjonale anerkjennelsen kom. Det kan virke som Izetbegović gamblet på at det internasjonale samfunnet ville sende en fredsbevarende styrke til landet da det ble anerkjent for å unngå en borgerkrig, men dette skjedde ikke. Isteden brøt det ut krig nesten umiddelbart over hele landet da bosniaserber og den jugoslaviske hæren tok kontroll over store områder i Bosnia i kamper mot dårlig utstyrt regjeringsstyrker. de massakrerte lokalbefolkninger i byer som de overtokk.

I de tre neste årene bodde Izetbegović i et prekært ustabilt Sarajevo omringet av bosnisk-serbiske styrker. Han fordømte de vestlige landene for ikke å stoppe det han kalte «serbisk aggresjon» og snudde seg isteden mot den islamske verden, hvor han allerede hadde kontakter fra tidligere, og fikk penger, våpen og en hel del frivillige soldater fra mange muslimske land bla, Iran, Saudi-Arabia, Kuwait og Libya. De frivillige utenlandske soldatene, mujahediner, begynte å ankomme Bosnia i begynnelsen av 1993. De fikk raskt krass kritikk fra de som mente at deres tilstedeværelse kun beviste en voldelig islamistisk fundamentalisme. Men i virkeligheten kriget de under kontroll av Bosnias militære. Det tyske magasinet Der Spiegel, mente å ha bevis for at Osama bin Laden og andre topper fra al-Qaeda var i Bosnia i 1993 og møtte Izetbegović da de inspiserte noen islamske frivillige soldater. Som sagt var dette bare propaganda for å hemme bosnias frigjøringskrig. Men de fundamentalistiske islamistene ble også upopulære blant mange bosnjaker også. Til tross for at Izetbegović mente de hadde symbolsk verdi som et tegn på den islamske verdens støtte for Bosnia, ble de en stor politisk risiko. Izetbegovićs forsvarsminister, Hasan Čengić, ble tett assosiert med fundamentalister fra Midtøsten og hans avgang i 1996 var et direkte krav for at USA skulle gi støtte med penger og våpen til den bosniske hæren.

Izetbegović fortsatte å promotere ideen med et multeetnisk Bosnia, som under forholdene virket som en håpløs strategi. Bosnia-kroatene var skuffet over Sarajevo-regjeringen og samtidig støttet militært og økonomisk av den kroatiske regjeringen og i økende takt forsøkte å etablere sin egen etniske stat «Herceg-Bosnia» i de kroatisk dominerte områdene i Bosnia. Bosnia-kroatene trakk seg ut av Sarajevo regjeringen og kamper brøt ut i 1993. I de fleste områder ble lokale våpenhviler mellom serbere og kroater underskrevet (Kresevo, Vares, Jajce) og i to områder mellom bosnjaker og serbere (Cazin og nær Mostar en liten periode) mens i noen områder fortsatte kroatene og bosnjakne og kjempe mot serberne (bla Maglaj). Krigen i Bosnia var derfor aldri en krig med tre fronter, men hadde tre parter som byttet allianser uendelige mange ganger. I tillegg opprettet Izetbegovićs tidligere kollega Fikret Abdić en «Autonom stat av Vestlige Bosnia» som en opposisjon til Sarajevo regjeringen. Fikret Abdićs faksjon ble til slutt en del av den bosniske hæren. På denne tiden kontrollerte ikke Izetbegovićs regjering mer en ca. 25 % av landet og representerte kun bosnjaker.

I midten av 1993 gikk Izetbegović med på en fredsplan som skulle dele Bosnia i etniske linjer, men fortsatte å insistere på en samlet Bosnisk regjering i Sarajevo og på tildeling av store områder til bosnjaker. Krigen mellom kroater og bosnjaker av en våpenhvile forhandlet frem ved hjelp av amerikanerne i mars 1994, hvorpå de to partene samlet seg om å kjempe mot serberne. Fra dette tidspunktet ble NATO mer involvert i konflikten og utførte enkelte bombetokt mot serbiske mål, som regel etter våpenhvile brudd. De bosnisk-kroatiske styrkene dro indirekte fordel av den militære treningen som ble gitt til kroatiske styrker av amerikanske militær konsulenter i Military Professional Resources Inc. I tillegg bidro kroatene med en betydelig mengde med våpen til de bosniske kroatene og med en mindre mengde til bosnjakne, til tross for at FN hadde innført en våpenhandelsboikott. Mesteparten av den bosniske hærens våpen ble flydd inn fra deler av den islamske verden, spesielt fra Iran.

I september 1993 adopterte Kongressen av bosniske muslimske intellektuelle uttrykket bosnjak istedenfor det tidligere brukte muslim. Izetbegović som tidligere hadde motsatt seg uttrykket støttet nå dette fullt ut.

I august 1995 etter Srebrenica-massakren satte NATO i gang en intensiv to ukers bombekampanje som ødela den bosnisk-serbiske kommandoen og kontroll systemet. Dette banet vei for de kroatiske og bosniske styrkene å overkjøre mange av de serbisk kontrollerte områdene og gjorde at de to sidene holdt ca. 50% av landet hver. Offensiven stoppet ikke langt fra den bosnisk-serbiske hovedstaden Banja Luka.

Da kroatene hadde nådd sitt militære mål, serberne var på randen av katastrofe og bosnjak militæret utslitt, ble partene enige om å møtes i Dayton, Ohio, USA for å forhandle fram en fredsavtale under tilsyn av USA. Men bosniaserberne og bosniakroatene ble utelatt fra forhandlingene, som representanter for deres interessere var av Kroatias president Franjo Tuđman og Serbias president Slobodan Milošević. Izetbegović representerte den internasjonale anerkjente, men bosnjak dominerte bosniske regjeringen.

Etter den bosniske krigen formelt sluttet med Dayton avtalen i november 1995, ble Izetbegović delt president av Den bosnisk-kroatiske føderasjonen, løst sammenbundet med en svak sentral regjering med Den bosnisk-serbiske republikk. Etter at det internasjonale samfunnet innsatte en Høy Representant for å ha tilsyn med statlige affærer, med mer makt enn presidentene og parlamentet av alle parter, dermed ble makten til SDA betydelig mindre. Han trakk seg tilbake i oktober 2000 i en alder av 74 år på grunn av hans dårlige helse. Men Izetbegović forble en veldig populær person blant bosnjaker som kalte ham for Dedo (bestefar). Hans bidrag hjalp SDA å klarte voldsomt tilbake i valget 2002. Han døde 19. oktober 2003 av en hjertesykdom.

Izetbegović ble oppfattet som den store taperen av Dayton avtalen i 1995 og var veldig kritisk til det internasjonale samfunnets handlinger som ifølge ham ofret bosnjaknes interesser. Men han varte lenger enn sine rivaler Franjo Tuđman og Slobodan Milošević, og Dayton avtalen hjalp til med hans mål om å beholde den territoriale integriteten til Bosnia. Til slutt godtok han opprettelsen av store autonome etniske baserte republikker innenfor innenfor Bosnia, tok FN initiativet til å reintegrere landet og reversere effektene av etnisk rensing. Det gjenstår enda å se hvilke resultater dette vil innebær og om det vil holde.

Internasjonalt ble Izetbegović sett på som en mer moderat person enn både Tuđman og Milošević, til tross for hans engasjement og innblanding i utenlandske islamistiske fundamentalister. Han var absolutt ikke lik en vestlig demokratisk politiker og hans type av etnisk og religiøs nasjonalisme fremmedgjorde mange ikke-bosnjaker. Richard Holbrooke, amerikaneren som var involvert i Dayton avtalen, skrev i sine memoarer To End A War at Izetbegović «så politikk som en evig kamp. Han tenkte nok aldri seriøst på hva det ville innebære å drive et land i fredstid... Han var en gudfryktig muslim, og ikke den bosniske ayatolla som hans fiender fremstilte han som. Til tross for at han gjorde en viss innsats for prinsippene av en multietnisk stat, han var ikke den demokraten som mange vestlige tilhengere så. Han minte meg litt på Mao Zedong og andre radikale kinesiske kommunistiske ledere, god på revolusjon og dårlig på ledelse.»

Carla del Ponte uttalte at hvis ikke han døde da han døde, kunne Izetbegović ha blitt tiltalt ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag for krigsforbrytelser som ble begått av bosniske regjerings styrker. Bosniaserbere forsøkte to ganger å få til en tiltale, men det ble aldri gjennomført.

Izetbegović var gift med Halida Repovac og hadde tre barn med henne, Lejla, Sabina og Bakir. Den spanske avisen El Mundo erklærte ham som «Årets person» i 1995. Han mottok «Belønning fra Kong Feysal» og en medalje fra «Senteret for demokrati, Washington». Han mest berømte bok utenfor Jugoslavias grenser var Islam mellom øst og vest.

Etter hans død var det mange som ønsket å døpe om hovedgaten i Sarajevo Ulica Marsala Tita (etter Tito) til Ulica Alije Izetbegovica. Etter flere protester kollapset dette initiativet.

Wikiquote: en:Alija Izetbegović – sitater Tilgjengelig på engelsk

• Islam Between East and West, Alija Ali Izetbegović, American Trust Publications, 1985 (også ABC Publications, 1993)
• «The Islamic Declaration», Alija Izetbegović (.pdf fil på engelsk)
• Inescapable Questions: Autobiographical Notes, Alija Izetbegović, The Islamic Foundation, 2003
• Izetbegović of Bosnia and Herzegovina: Notes from Prison, 1983-1988, Alija Izetbegović, Greenwood Press, 2001

Tilgjengelig på bosnisk

• Govori i pisma, Alija Izetbegović, SDA, 1994
• Rat i mir u Bosni i Hercegovini (Biblioteka Posebna izdanja), Alija Izetbegović, Vijece Kongresa bosnjackih intelektualaca, 1998
• Moj bijeg u slobodu: Biljeske iz zatvora 1983-1988 (Biblioteka Refleksi), Alija Izetbegović, Svjetlost, 1999
• Islamska deklaracija (Mala muslimanska biblioteka), Alija Izetbegović, Bosna, 1990

• Bosnjaker
• Bosnia-Hercegovina
• Srebrenica-massakren
• Jugoslaviakrigene

• «The leader caught without a land», The Times (UK), 4. februar 1993
• «Alija Izetbegović, Muslim Who Led Bosnia, Dies at 78», New York Times, 20. oktober 2003
• «Obituaries; Alija Izetbegović, 78; Led Bosnia Through War», Los Angeles Times, 20. oktober 2003
• «Obituary: Alija Izetbegović: Bosnia's first president, a devout Muslim who fought for his country's survival in war and peace during the 1990s», The Guardian (UK), 20. oktober 2003
• Bosnia: A Short History, Noel Malcolm, 1996
• Galvanizing Fear of Islam: The 1983 Trial of Alija Izetbegović in Context, Aimee Wielechowski, 1996
• The Two Faces of Islam, Stephen Schwartz, 2002

• Nekrolog av BBC News
• Alija Izetbegović: 1925-2004, Biografisk informasjon og bokanmeldelser
• Hvem var Alija Izetbegovic: Moderat demokrat eller radikal islamist?
• «Alija Izetbegović, Ideologisk biografi»