Adalgar

Adalgar, eller Adalger, gammelhøytysk for edle kjemper (død 9. mai 909 i Bremen) var en helgen og erkebiskop av Bremen og Hamburg. Hans minnedag er 29. april.^[1]

Adalgar var broren til den senere abbed av Corvey - som også het Adalgar; de stammet fra en saksisk adelsslekt. Som broren levde han som munk i benediktinerklosteret Corvey ved elven Weser, og der traff han erkebiskopen av Bremen og Hamburg, Rimbert. Rimbert var blitt utnevnt i 865 til å etterfølge Ansgar, den første erkebiskopen i Hamburg, som hadde dødd i Corvey.

Abbed Adalgar gav den nye erkebiskop sin bror, kalt Adalgar, som følgesvenn. Den yngre Adalgar var da diakon.

Mot slutten av erkebiskop Rimberts liv ble han ordinert til biskop for å hjelpe sistnevnte.

Adalgar etterfulgte Rimbert i erkebispedømmet 11. juni 888. I løpet av siste halvdel av hans tjue års styre, gjorde alder og svakhet det nødvendig for ham også å ha en medhjelper. Det ble Hoger, en annen munk fra Corvey; og senere ble fem nabobiskoper gitt i oppdrag å hjelpe erkebiskopen i hans oppgaver i kirkeprovinsen.

Adalgar levde i vanskelige tider. Selv om Arnulf av Kärntens seier over nordmennene (891) var en lettelse for bispedømmet, og selv om det under Ludvig barnet (konge av Østfrankerriket 899-911) led mindre av ungarenes angrep enn distriktene lenger mot sør og øst, men den almenne forvirring begrenset Adalgars virke, og han var bare i stand til å gjøre ganske lite i de nordlige skandinaviske kongedømme som skulle være del av hans oppdrag.

Det påkom også nye tvister vedrørende forholdet mellom bispedømmet Bremen og erkebispedømmet Köln. Bremen hadde opprinnelig vært Kölns kirkelige jurisdiksjon; men denne relasjonen ble oppløst ved gjenetableringen av erkebispedømmet Hamburg i 848; og pave Nikolaus I bekreftet at Bremen skulle være understilt Hamburg i 864. I 890 skrev erkebiskop Hermann av Köln til pave Stefan V og krevde at erkebiskopen av Hamburg, i egenskap av som biskop av Bremen, skulle være ham underlagt.

Stridens forløp er noe uklar; men det er kjent at pave Stefan bød begge parter å komme til Roma for å få striden bilagt. Da Adalgar alene dukket opp, mens Hermann var representert av delegater med utilfredsstillende legitimasjon, delegerte paven saken til erkebiskopFulk av Reims, slik at han skulle avgjøre saken i en synode i Worms.

I mellomtiden, den 14. september 891, døde pave Stefan; og hans etterfølger pave Formosus delegerte undersøkelsene til en synode som trådte sammen i Frankfurt i 892 under Hatto av Mainz. På grunnlag av hans rapport bestemte pave Formosus at Bremen skulle forenes med Hamburg så lenge sistnevnte ikke hadde noe annet suffragansete under seg. menat Bremen skulle tilbakeføres til Köln då snaty noe ble opprettet. Erkebiskopen av Hamburg skulle imens delta på i provins synoder i Köln, men uten at dette forstås som hans underordning under Köln.

Lite er kjent om erkebiskop Adalgars personlighet. Men fra den måte Rimberts biograf og Adam av Bremen omtaler ham, ser han ut til å ha vært en mann av en viss styrke, men kanskje ikke sterk nok til de vanskelige tider han levde i.

• Erhard Gorys (2005). Lexikon der Heiligen. München. s. 17. 
• (de) Otto Heinrich May: «Adalgar.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 48 (digitalisering).
• (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «ADALGAR» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 28.