Anders Celsius

Anders Celsius
Født		27. nov. 1701[1][2][3][4] Uppsala[5]
Død		25. apr. 1744[6][1][3][4] (42 år) Uppsala[7] Uppsala domkyrkoförsamling[1][6]
Beskjeftigelse		Astronom, fysiker, matematiker, universitetslærer, oppfinner, kjemiker, meteorolog
Embete		Rector of the University of Uppsala Rector of the University of Uppsala
Utdannet ved		Uppsala universitet[8]
Doktorgrads- veileder		Jacques Cassini
Far		Nils Celsius
Nasjonalitet		Sverige[9]
Gravlagt		Old Uppsala Church[10]
Medlem av		Royal Society (1736–) Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Kungliga Vetenskapsakademien Det prøyssiske vitenskapsakademiet Kungliga Vetenskaps-Societeten i Uppsala
Utmerkelser		Fellow of the Royal Society
Arbeidssted		Uppsala universitet
Fagfelt		Astronomi
Kjent for		Grader celsius
Signatur
Anders Celsius på Commons

Anders Celsius (født 27. november^sve./ 7. desember 1701^greg. i Uppsala, død 25. april^jul./ 6. mai 1744^greg. samme sted)^[11] var en svensk astronom (til dels også geograf og kjemiker). Han er likevel hovedsakelig kjent som fysiker, fordi han i 1742 oppfant temperaturskalaen som bærer hans navn (celsius).

Anders Celsius var i mange år ansatt som professor i astronomi ved Universitetet i Uppsala, men store deler av denne tiden tilbrakte han på utenlandsreiser.

Slekten Celsius stammer fra prestegården Högen («Höjen») i Ovanåker i Hälsingland. Anders Celsius var sønn av astronomen Nils Celsius (1658–1724) og hans hustru Gunilla Spole (1672–1756), som var datter til professor i astronomi Anders Spole. Også Anders Celsius' farfar Magnus Celsius var en fremstående forsker innen astronomi og matematikk, og onkelen Olof Celsius d.e. var en fremstående filolog.

Anders Celsius var elev av Eric Burman, som i sin tur hadde vært elev av og etterfølger etter Anders Celsius' far som professor i «högre matematik» (astronomi).

Da Burman døde, ble Celsius enstemmig valgt i 1730 til hans etterfølger som professor.^[12] To år deretter foretok han en reise utenfor Sverige, som varte i fem år. Hovedhensikten var å studere grundig ved mer fremstående observatorier i Europa. I 1730 publiserte han Nova Methodus distantiam solis a terra determinandi («En ny metode for å bestemme avstanden mellom solen og jorden»).

Utenlands vakte han først oppmerksomhet ved sine i Nürnberg (1733) utgitte MDCCXVI observationes de lumine boreali ab 1716 usque ad 1732 in Suecia habitas («Iakttagelser av nordlys i Sverige»). I Roma, der paven stilte til hans disposisjon sitt store galleri på Monte Cavallo, gjorde han optiske eksperimenter og fant blant annet at månens skinn på det svakeste er åtte ganger svakere enn fullmånens, at solen har et 320 000 ganger sterkere skinn enn månen og at den på sin middagshøyde skinner med et 130 ganger sterkere lys enn ved synsranden.

Celsius støttet opprettelsen av Kungliga Vetenskapsakademien i 1739, selv om han ikke var en av de seks opprinnelige grunnleggere, og han var den som foreslo navnet Vitenskapsakademi, fremfor de første forslagene Ekonomisk vetenskapssocietet eller vetenskapsgille.^[13] Celsius og Samuel Klingenstierna ble de første innvalgte medlemmer av akademiet.^[13]

I Paris deltok Celsius i en da intensiv vitenskapelig tvist angående jordens form. Det var slike som trodde som Isaac Newton at jorden var tilplattet ved polene, mens andre med Giovanni Domenico Cassini tenkte seg den som en sitron eller et egg. Astronomiske målinger av en grad på en meridianbue innen Frankrikes grenser, foretatt av Jean Picard i 1670, var ikke tilstrekkelig nøyaktige til å avgjøre tvisten. For å løse problemet trengte man to gradmålinger, den ene nærmere ekvator, den andre nærmere polen.

Det franske vitenskapsakademi bestemte seg for å bekoste slike målinger. En ekspedisjon under Pierre Bouguer ble i 1735 sendt til Peru (dagens Ecuador) og var borte i syv år. På Celsius' forslag (etter en idé av Christopher Polhem) valgte man å sende en andre ekspedisjon under ledelse av Pierre de Maupertuis til Tornedalen i 1736–37. I ekspedisjonen deltok også Celsius, Anders Hellant og Jonas Meldercreutz. Resultatene fra ekspedisjonene viste at en breddegrad er lengre ved den lappiske enn ved den peruanske gradmålingen, noe som overensstemte med Newtons forutsigelser.

Etter sin hjemkomst til Uppsala ivret Celsius for oppbygging av et observatorium der. Midler ble frembragt, og Uppsala astronomiska observatorium, det første i Sverige, ble ferdigstilt i 1741. Celsius fortsatte nå med iver sine observasjoner, ved hvilke han spredte nytt lys over læren om planetenes gang, kometene, stjernenes aberrasjon, lysets brytning i atmosfæren med mere. Celsius bidro også til å få slutt på Sveriges nølen med endelig å gå over til den gregorianske kalender.

Om kompassets misvisning, dennes daglige forandring og den såkalte inklinasjonen gjorde han omkring 6 000 iakttagelser. Sammen med sin svoger Olof Hjorter oppdaget han nordlysets innvirkning på magnetnålen. Ved samtidige observasjoner av Celsius i Uppsala samt av John Canton og George Graham i London kunne det konstateres at de store magnetiske forstyrrelsene inntreffer samtidig på langt fra hverandre beliggende steder.

Fra og med 1729 publiserte han meteorologiske observasjoner fra Uppsala. Tyngdeaksellerasjonens forskjell med latituden mellom Uppsala og London bestemte han ved et av Graham i London utferdiget pendelur. Celsius utførte mange målinger forut for dannelsen av Svenska generalkartan. Han var også en av de første som festet oppmerksomheten på at Skandinavia langsomt hever seg over havet, en prosess som har pågått siden isavsmeltningen etter istiden. Denne landhevingen ble på Celsius' tid kalt for «vattuminskningen». Som forklaring foreslo Celsius den feilaktige hypotesen at vannminskningen skyldtes en over årene tiltagende avdunstning.

På 1700-tallet hadde vitenskapsmenn for første gang greid å lage nøyaktige termometre. Den første som laget et tilfredsstillende termometer, var Daniel Gabriel Fahrenheit. Men mange, og spesielt Celsius, mente at fahrenheitskalaen var ulogisk. Celsius ville lage en bedre skala for måling av temperaturer, og han valgte å fastsette nullpunktet til kokepunktet til vann under normalt trykk ved havoverflaten. Han definerte smeltepunktet for vann som 100 ℃, og intervallet mellom disse temperaturene delte han inn i 100 like trinn, eller celsiusgrader.

I 1747, etter Celcius' død, foreslo Carl von Linné å bytte om på skalaen, slik at smeltepunktet ble 0 ℃ og kokepunktet 100 ℃. Slik ble det, og Linnés og Celsius' skala ble snart standard i mange land.

Anders Celsius var en pioner i Sverige for internasjonalt samarbeid innen vitenskapen, og hadde et rikt kontaktnett utenlands. Han hadde også, ifølge samtide vitner, en vinnende personlighet som gjorde at han fikk venner hvor enn han kom. Utenlands mintes man ham lenge i de byer han besøkte under sin lange reise. Så sent som i 1770-årene traff andre svenske reisende på mange som mintes ham med glede og beundring i de byene han hadde vært i. Han ble beskrevet som «alltid glad og munter». Selv om han var overdynget med arbeid, syntes han aldri å ha det travelt, og gjorde likevel sine oppgaver fortløpende. Han hadde et rikt monn av humor, som iblant kunne trekke mot sarkasme.

Celsius døde i Uppsala i 1744 av tuberkulose, ved 42 års alder.

• N.V.E. Nordenmark: Anders Celsius, Uppsala 1936.