Antropocen

Antropocen (IPA-uttale: /antropose:´n/) er en foreslått geologisk epoke for tilstanden som jorden nå kan sies å være i. Forslaget om å definere en ny epoke etter holocen har sin bakgrunn i omfattende endringer av jordens overflate på grunn av menneskelig aktivitet, særlig i tiden etter den industrielle revolusjon. Begrepet omfatter menneskeskapt global oppvarming, men er ikke begrenset til bare dette.

Forskjellige startdatoer for antropocen er blitt foreslått, alt fra begynnelsen av jordbruksrevolusjonen for 12 000–15 000 år siden, til så nylig som 1960-årene. Maksimalverdier av radioaktivt nedfall som følge av atombombetesting i 1950-årene har blitt foretrukket fremfor andre markører, og et mulig årstall for begynnelsen av antropocen er sprengingen av den første atombomben i 1945 eller Den delvise prøvestansavtalen i 1963. Den internasjonale stratigrafiske kommisjon har siden 2008 diskutert om antropocen skal vedtas som en anerkjent underavdeling av geologiske perioder.

Antropocen-konseptet har blitt drøftet innenfor fagfelt som samfunsfag, historie, filosofi, litteratur og kunst. Tidsepoken for antropocen og de økologiske implikasjonene reiser spørsmål om sivilisasjonens endelikt, omfanget og metodene for humanistisk tenkning og den følelsesmessige reaksjonen på «slutten på naturen». En del av klimaforskningen dreier seg om sannsynligheten for at jordens systemer kommer utenfor den stabile miljøtilstanden i holocen, slik at konsekvensene blir skadelige eller endog katastrofale for store deler av verden. Dermed setter mennesket føringer for hvordan fremtiden på jorden vil bli. Innenfor filosofien omhandler miljøfilosofi menneskets forhold til naturen. Innenfor disiplinen mener de såkalte økomodernistene at antropocen bør føre til at menneskene «tar over styringen av naturen». Motsatt mener andre filosofer at en «omfavnelse av antropocen er en omfavnelse av en forsterket tingliggjøring av naturen».

Allerede i 1873 omtalte den italienske geologen Antonio Stoppani (1824–1891) i sitt verk Corso di Geologia, den økende påvirkingen menneskeheten hadde på jordens systemer, og omtalte dette som antropozoisk tid.^[2][3]

Et tidlig begrep for antropocen var noosfæren som den russiske mineralogen og geokjemikeren Vladimir Vernadskij (1863–1945) fant på. I 1938 skrev Vernadskij om «vitenskapelige framskritt som påvirkningsfaktor i geologisk forstand»^[4], i en bok der begrepet ble brukt.^[5] Økologen Eugene F. Stoermer (1934–2012) brukte deretter ordet «antropocen» i en annen forstand i 1980-årene.^[6]

Begrepet ble først popularisert i 2000 av atmosfærekjemikeren Paul J. Crutzen (1933–2021),^[7] som anser menneskeskapt endring av jordens atmosfære de siste århundrene som så viktig at den utgjør en ny geologisk epoke. Selv om Stoermer ofte blir kreditert for å ha skapt begrepet «antropocen», har det vært i uformell bruk siden midten av 1970-årene. Crutzen blir kreditert for uavhengig å ha skapt og popularisert begrepet.^[8] I 2008 antydet den britiske geologen Jan Zalasiewicz (1954–) i GSA Today at anerkjennelsen av en antropocen-epoke var på sin plass.^[9] For øvrig er standardreferansen for antropocen artikkelen «Geology of Mankind» publisert av Crutzen i Nature i 2002. Senere har det oppstått flere internasjonale fagtidsskrifter som publiserer artikler om temaet, blant annet Antropocene, The Anthropocene Review og Elementa: Science of the Antropocene.^[10]

Forslaget om en overgang til en ny epoke etter holocen har sin bakgrunn i omfattende endringer av jordens overflate på grunn av menneskelig aktivitet, særlig i tiden etter den industrielle revolusjon. Begrepet omfatter menneskeskapt global oppvarming, men er ikke begrenset til bare denne hendelsen.^{[11][12][13][14][15]}

En mulig årsak til at begrepet ikke har fått større oppmerksomhet før rundt 2000 kan være mer oppmerksomhet om global oppvarming. I tillegg har det mer oppmerksomhet om andre omfattende forandringer som landskapsendringer ved urbanisering, skogsdrift, gruvedrift, utbygging av infrastruktur og andre inngrep. Disse endringene oppfattes ofte som påtrengende og iøynefallende. En annen årsak kan være det globale skiftet innen forskning. Rundt midten av 1990-årene ble det etablert en ny forståelse av menneskets påvirkning på jordens systemer, som skyldes tilgang til store datasett, internasjonalt samarbeid og overvåkning av endringer på jordens overflate. Massemedia presenterer også endringer som skjer med naturmiljøet, samt hyppigheten og omfanget av naturkatastrofer. Ofte sammenlignes mennesket med naturkrefter som, på samme måte som meteoritter og store vulkanutbrudd, har skapt store endringer i jordens historie.^[10]

Navnet antropocen er en kombinasjon av antropo- fra gammelgresk ἄνθρωπος (ánthrōpos) som betyr «menneske» og -cen fra gammelgresk καινός (kainós) som betyr «ny» eller «nylig».^[16][17] En norsk oversettelse kan være «menneskets tidsalder».^[10]

Ansvaret for å inndele jordens 4,6 milliarder års historie inn i tidperioder er tillagt Den internasjonale stratigrafiske kommisjon. Denne er underlagt International Union of Geological Sciences (IUGS), og er tverrfaglig sammensatt med forskere innen geologi og miljøhistorie, men også journalister og forfattere.^[10][18] I 2008 vurderte kommisjonen et forslag om å gjøre antropocen til en formell del av de geologiske epokeinndelingene.^[9][13] Et flertall av kommisjonen besluttet at forslaget var fornuftig og burde undersøkes nærmere. Uavhengige arbeidsgrupper sammensatt av forskere fra forskjellige geologiske miljøer vurderer om antropocen formelt skal bli akseptert som en geologisk epoke.^[19]

Betegnelsen «antropocen» brukes uformelt i vitenskapelige tekster uavhengig av formell etablering av begrepet.^[20] En har så langt ikke greid å bli enige om en startdato for epoken. Ett forslag, basert på atmosfæriske endringer, er å sette starten til den industrielle revolusjon rundt 1780, med oppfinnelsen av dampmaskinen.^[9][21] Andre forskere knytter det nye begrepet til enda tidligere hendelser, som jordbruksrevolusjon (rundt 12 000 år f.Kr.). Bevis for menneskelig påvirkning så tidlig finnes, og er relatert til arealbruk, endring av økosystemer, redusert biologisk mangfold og artsutryddelser. Forskerne mener at menneskelig påvirkning har endret (eller stoppet) veksten av biologisk mangfold.^{[22][23][24][25][26]} De som argumenterer for tidlig start for antropocen hevder at den kan ha begynt så tidlig som 14 000–15 000 år før vår tid, dette basert på geologiske bevis.^[27]

Anthropocene Working Group møttes i Oslo i april 2016 for å sammenfatte dokumentasjon for antropocen som en reell geologisk epoke.^[28] Bevis ble evaluert og gruppen stemte i august 2016 for å anbefale «antropocen» som den nye geologiske tidsalderen.^[29] Om den internasjonale stratigrafikommisjonen vil godkjenne anbefalingen, må forslaget om å vedta begrepet ratifiseres av International Union of Geological Sciences (IUGS) før det formelt blir vedtatt som en del av geologisk tidsskala.^[30] Per 2019 har verken ICS eller IUGS offisielt godkjent begrepet antropocen som en underkategori i den geologisk tidsskalaen.^[13][30][31]

Det er ikke opplagt at antropocen er en epoke. Geologiske tidsperioder deles inn i epoker, perioder og æraer. Nå er jorden inne i den kvartære periode i den kenozoiske æra. Om de mennekseskapte påvirkningene blir store nok, kan det bli aktuelt å definere antropocen som en periode, eller endog som en æra.^[32]

Diskusjonen innenfor vitenskapen om hva antropocen egentlig innebærer føres innenfor mange forskjellige disipliner. Antropocen har politiske implikasjoner ved at menneskets påvirkning av jorden ikke bare er betydelig, men kan sees på som for stor og derfor bør reduseres. Den omfattende diskusjonen rundt epokens start belyser forholdet mellom mennesket, samfunnet og det naturgitte. I tillegg kommer vurderinger av hva endringene kan bety for fremtiden.^[10]

Den romersk forfatteren og naturforskeren Plinius den eldre (23–79) var en av de som tidlig var bekymret for menneskenes endring av naturmiljøet. Han var opprørt over at steinhuggere hentet ut marmor fra Alpene, ettersom han mente at fjellkjeder var jordens ryggrad og at de derfor ikke burde brukes til bygninger, fliser eller andre luksusprodukter.^[10]

Den menneskelige påvirkningen på biologisk mangfold er en av de viktigste kjennetegnene med antropocen.^[34] Mennesket står bak det som i flere sammenhenger kalles jordens sjette store utryddelse.^[35][36] Naturens evolusjon sørger for at nye arter utvikles, mens andre dør ut. De fleste eksperter er enige om at menneskelige aktiviteter gjør at artsutryddelsen skjer raskere. Den nøyaktige hastigheten er usikker, men kanskje er den 100 til 1000 ganger større enn den normale utryddelsesgraden.^[37] Flere av de tidligere geologiske epokene karakteriseres av omfattende artsutryddelser, men også at nye utviklet seg. Om antropocen virkelig vil utvikle seg til samme omfang som tidligere masseutryddelser er usikkert.^[10] Noen forskere mener at jordens biodiversitet ville ha fortsatt med eksponentiell vekst om menneskelig påvirkning ikke fantes.^[22]

En studie fra 2010 fant at «marint planteplankton, altså små alger som utgjør omtrent halvparten av jordens totale fotosyntetiske biomasse, har sunket betydelig i verdenshavene det siste århundret. Fra 1950 har algebiomassen blitt redusert med rundt 40 %, sannsynligvis på grunn av økende temperatur i havet forårsaket av global oppvarming».^[38] Reduksjonen har fortsatt de siste årene.^[38]

Menneskelig predasjon (spise andre dyr) blir omtalt som en unik hendelse i jordens historien. I så måte er mennesket en «superpredator» i global skala, med predasjon av voksne individer av andre toppkonsumenter (individer øverst i næringskjedene) og med utbredt innvirkning på næringskjeden i hele verden.^[39] En studie publisert i 2017 av Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (PNAS) beskrev en «biologisk utslettelse» som rettferdiggjør tittelen «den sjette messeutryddelsen». Studien antydet at så mye som 50 % av alle dyreindivider som har eksistert på jorden allerede er utryddet.^[40][41] En annen studie publisert i PNAS i mai 2018 påstod at etter at sivilisasjonen oppstod, har 83 % av alle ville pattedyr forsvunnet. I dag utgjør husdyr opptil 60 % av total biomasse av alle pattedyr på jorden, fulgt av mennesker med 36 % og ville dyr de resterende 4 %.^[42][43] I henhold til rapporten Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services utgitt av FNs naturpanel, er 25 % er alle plante- og dyrearter truet av utryddelse.^[44][45][46]

Varig endring av utbredelsen av organismer på grunn av menneskelig påvirkning setter spor i geologiske lag (biostratigrafi). Forskere har dokumentert at mange arter er i bevegelse til regioner som tidligere var for kalde for dem, ofte i raskere tempo enn først antatt.^[47] Dette har delvis skjedd som et resultat av endret klima, men også på grunn av oppdrett og fiske, og ved utilsiktet innføring av fremmede arter til nye områder (via for eksempel import av matvarer, ballastvann og utsetting av dyr).^[12] Økosystemet i hele Svartehavet kan for eksempel ha endret seg i løpet av de siste 2 000 årene. Årsaken er tilførsel av næringsstoffer og silisiumdioksid fra erodering av avskogede landområder langs Donau.^[48][49]

Forskere har påvist at befolkningsvekst og stadig større menneskelig aktivitet har resultert i at mange dyrearter som normalt er aktive om dagen, som elefanter, tigre og villsvin går over til å bli nattaktive. Dette for å unngå å bli forstyrret av mennesker.^[49][50]

En geologisk endring som følge av menneskelig aktivitet er økte nivåer av atmosfærisk karbondioksid (CO₂). I løpet av istidssyklusene den siste millionen av år har naturlige prosesser ført til variasjon av CO₂-innholdet i atmosfæren med omtrent 100 ppm (variasjon mellom 180 ppm og 280 ppm).^[51] I 2013 har de menneskeskapte nettoutslippene av CO₂ ført til økning av konsentrasjon med en tilsvarende mengde: Fra 280 ppm (holocen eller preindustriell «likevekt») til over 400 ppm,^[52] med en stadig økende trend.^[51] Denne endringen av jordens klimasystem er signifikant fordi det skjer mye raskere,^[53] og i større grad enn ved tidligere lignende endringer. Mesteparten av denne økningen skyldes bruk av fossilt brensel som kull, olje og gass, og i en viss grad også sementproduksjon og endringer i arealbruk (for eksempel avskoging).

Naturlige geologiske prosesser fører til transport av stein, jord og grus. Menneskelig aktivitet i moderne tid er så omfattende at mer jordmasser flyttes per år enn alle andre geologiske prosesser utfører tilsammen.^[32] Den menneskelige virksomheten som går ut på å flytte store jordmasser for agrikultur er ett av kjennetegnene ved antropocen.^[54]

Kunstig drenering vil ha konsekvenser som vil vedvare over geologisk tid over store deler av alle kontinenter. Drenering har sammenheng med blant annet små og store veier som krever tilpassing av landskapet. Direkte endringer i formen av jordoverflaten ved menneskelige aktiviteter (for eksempel steinbrudd og opparbeiding av landskapet) er eksempler på andre endringer.

Mennesket påvirker i moderne tid jorden på utallige måter. Av større endringer som ikke er nevnt over nevner De forente nasjoner:^[10][57]

• Vesentlig endring av rundt 75 % av jordens landareal og 66 % av marine områder. Mer enn en tredjedel av landoverflaten brukes til avlings- eller husdyrproduksjon.^[57]
• Produksjon av kunstgjødsel binder mer atmosfærisk nitrogen enn alle landbaserte økosystemer til sammen. Dette har også endret fosforsyklusen i omfattende grad.^[10]
• Omfattende rovfiske i verdenshavene. I 2015 ble 33 % av havets fiskebestander overbeskattet, 60 % ble fisket opp mot bærekraftig nivå og 7% på nivåer lavere enn det som kan fiskes bærekraftig.^[57]
• Verdens dyrebestander ble redusert med rundt 50 % fra 1976 til 2016.^[10] Rundt 1 million dyre- og plantearter er utrydningstruet (2019).^[57]
• Stort forbruk av mer enn halvparten av verdens lett tilgjengelige ferskvannsressurser.^[10]

Den svenske forskeren Johan Rockström (1965–) og hans kolleger har kommet opp med en liste på ni områder der det må defineres grenser for forsvarlig forbruk. Disse er global oppvarming, tap av biodiversitet, endringer av kretsløpet for fosfor og nitrogen, ozonlaget, havforsuring, forbruk av ferskvann, forurensning, utslipp av aerosoler til atmosfæren og arealbruk. For global oppvarming, biodiversitet og kretsløpene for fosfor og nitrogen mener forskeren at en allerede har gått ut over trygge grenseverdier.^[32]

En har identifisert flere vippepunkter for klimasystemet som IPCCs femte hovedrapport definerer som «en storskala endring i klimasystemet som finner sted over noen få tiår eller mindre, vedvarer (eller forventes å vedvare) minst noen tiår, og som forårsaker substansielle forstyrrelser i menneskelige- og naturlige systemer». Klimaendringer kan være irreversible, definert som «irreversible på en gitt tidsskala om tilbakeføringstiden fra denne tilstanden ved naturlige prosesser er signifikant lengre enn tiden det tar for systemet å oppnå den forstyrrede tilstanden».^[58] Videre diskuteres mulig akselerasjon av andre naturprosesser, som igjen kan føre til ytterligere skadelige eller katastrofale konsekvenser for hele verden.^[32] Spesielt kan konsekvensene bli store om flere vippepunkter utløses etter hverandre og jordens klimasystem går i retning av en såkalt løpsk oppvarming.^[59]

Stratigrafi omhandler lagdeling, mekanismer for avleiring, karakter, alder og fordeling av i første rekke sedimenter og sedimentære bergarter, samt andre lagdelte bergarter. Yngre lag ligger alltid over eldre lag, om det ikke har foregått endringer ved for eksempel foldning av jordskorpen. Stratigrafi skal gi kunnskap om rekkefølgen i livets utvikling, klima, geografi, landskap og jordskorpebevegelser i jordens utvikling.^[60] Spor etter menneskelig aktivitet kan også være en del av de stoffer og materialer som lagres i jordskorpen og kan finnes igjen over store deler av planeten, også på en geologisk tidsskala.

Menneskelige aktiviteter som avskoging og veibygging antas å ha forhøyet de gjennomsnittlige totale transportstrømmene av sedimenter på jordoverflaten.^[12] Imidlertid betyr bygging av demninger i elver rundt om i verden at graden av sedimentavsetning på et hvert sted ikke nødvendigvis alltid øker i antropocen. Tilførselen av sedimenter til mange elvedeltaer rundt om i verden er redusert på grunn av opplagring i dammer. Dermed senker deltaene seg i havet slik at de ikke klarer å holde tritt med stigningen av havnivået (på grunn av global oppvarming).^[12][61]

Økning av erosjon på grunn av landbruk og annen virksomhet gjenspeiles av endringer i sammensetning av sedimentene, samt økning i deponeringsraten andre steder. I landområder med med netto lagring over lang tid vil konstruksjoner, søppel og andre etterlatenskaper ha en tendens til å bli gravlagt og bevart. Søppel som kastes fra båter, eller som hives i elver og bekker, vil samle seg i det marine miljøet, spesielt i kystnære områder. Slike menneskeskapte gjenstander bevart i stratigrafien er kjent som «teknofossiler».^[12][62] Spesielt vil landdeponier i fremtiden fremstå som kilder til slike teknofossiler.^[63]

Endringer av biologisk mangfold vil også gjenspeiles i fossilarkivet, det samme vil introduserte arter. Et eksempel er tamkyllingen, opprinnelig rød jungelhøne (Gallus gallus), hjemmehørende i Sørøst-Asia. Den har blitt verdens vanligste fugl gjennom menneskelig avl og forbruk, med over 60 milliarder spiste dyr per år. Etter konsum gjenfinnes restene som fossiliserte bein i søppelfyllinger.^[64]

Når det gjelder sporstoffer finnes det tydelige signaturer etterlatt fra moderne samfunn. Fra 1945 til 1951 er det funnet kjernefysisk nedfall i området rundt testanlegg for atomprøvesprengninger, mens det fra 1952 til 1980 ble utført tester av fusjonsbomber (termonukleære våpen) som har etterlatt et tydelig globalt forhøyet bakgrunnsnivå av overskytende ¹⁴C, ²³⁹Pu og andre kunstige radionuklideer. Den høyeste globale konsentrasjonen av radionuklider ble registrert i 1965, dermed er denne datoene blitt foreslått som et mulig start for en formelt definerte antropocen.^[65]

Forbrenning av fossile brensler har også etterlatt tydelig forhøyede konsentrasjoner av svart karbon (sot), uorganisk aske og sfæriske karbonholdige partikler i sedimentavsetninger over hele verden. Konsentrasjonen av disse komponentene økte markant og nesten samtidig rundt om i verden fra 1950.^[12]

Maksimalnivået av radioaktivt nedfall etter atombombetestingene i 1950-årene, har blitt foretrukket fremfor andre markører for starten av antropocen, og et mulig årstall for begynnelse av antropocen er spregningen av den første atombomben i 1945 eller den delvise prøvestansavtalen i 1963.^[66][67] Tidsperioden sammenfaller med den store akselerasjonen, der sosioøkonomiske- og teknologiske trender, samt påvirkning av jordsystemet begynte å øke kraftig.^[68] Imidlertid argumenterer flere forskere for andre tidspunkter for starten på antropocen.^[67] De peker på at utbrudd og innvirkningene er spredt over tid, og dermed ikke reduserbart til et enkelt øyeblikk eller startdato.^[69]

I løpet av de siste 11 500 årene har mennesker spredd seg rundt hele jorden, økt i antall og forandret den fysiske verden i stort omfang. Slutten av siste istid, da så mye som 30 % av jordas overflate var isdekket, førte til en varmere verden med mer vann. Selv om mennesker også eksisterte i pleistocen (epoken før holocen), var det først i den siste holocene-perioden menneskene har hatt stor påvirkning på naturmiljøet. I dag er det flere mennesker i verden enn på noe tidligere tidspunkt i jordens historie.^[70] Den vitenskapelige diskusjonen dreier seg om hvilket startpunkt innenfor dette store tidsspennet som skal velges som starten på antropocen.

Den amerikanske paleoklimatologen William Ruddiman (1943–) mener at antropocen begynte for omtrent 8 000 år siden med utvikling av jordbruket og kulturer med fast bosetning.^[71] På denne tiden etablerte menneskene seg på alle kontinenter, og de begynte med jordbruk og husdyrhold for å supplere eller erstatte jeger-samler-kulturen.^[72] Dette medførte også utryddelse av arter, i første omgang store pattedyr (megafauna) og landfugler.^[10]

Fra den fjerne fortiden til i dag anser noen forskere antropocen og holocen som den samme geologiske epoken,^[10][71][73] mens andre ser på antropocen som litt nyere.^[74] Ruddiman hevder at antropocen kjennetegnes med betydelig menneskelig innvirkning på klimagassutslipp, noe som ikke begynte med industrialiseringen, men snarere for 8 000 år siden, da eldgamle bondekulturer ryddet skog for å dyrke avlinger.^[75][76][77] Ruddimans arbeid har blitt utfordret med data fra en tidligere mellomistid («Periode 11», for omtrent 400 000 år siden), noe som antyder at det må gå 16 000 flere år før den nåværende holocene mellomistiden tar slutt. Dermed kan hypotesen om en tidlig menneskeskapt antropocen ikke være sann.^[78] Videre utfordres argumentet om at «noe» må brukes for å forklare det unike med holocen. Forskning har vist at alle mellomistidene er unike.^[79]

Et plausibelt startpunkt for antropocen kunne ha vært for rundt 2 000 år siden, noe som omtrent sammenfaller med sluttfasen av holocen, kjent som subatlantisk tid.^[80] På dette tidspunktet omfattet Romerriket store deler av Europa, Midtøsten og Nord-Afrika. I Kina blomstret klassiske dynastier og mellomkongedømmer i India hadde komplekse økonomiske systemer. Napata/Meroë-rikene utvidet seg over det nåværende Sudan og Etiopia. Olmec kontrollerte sentrale deler av Mexico og Guatemala, og det førinkanske Chavín-folket administrerte områder i det nordlige Peru.^[81]

Selv om disse sivilisasjonene hadde store avstander mellom seg, med mellomliggende økosystemer, var områdene som ble direkte påvirket store, blant annet på grunn av utvikling av jordbruk. I tillegg drev de med aktiviteter som gruvedrift, som ga omfattende forstyrrelse av naturforholdene og luftforurensning som kan finnes igjen i som avsetninger i is (iskjerneprøver) fra Grønlandsisen.^[82]

De britiske forskerne Mark Maslin (1968–) og Simon Lewis har argumentert for at starten på antropocen bør dateres til Orbis Spike, et lavpunkt for målt verdier av CO₂-nivåer i atmosfæren. Nivået når et minimum rundt 1610, der de globale CO₂-nivåene kom under 285 ppm. Dette knyttes til at europeiske oppdagere kom til Amerika. Det kraftige opptaket av CO₂ forklares med skogvekst i Amerika, forårsaket av at de innfødte innbyggerne oppga jordbruksland etter en kraftig befolkningsnedgang på grunn av sykdommer som europeerne brakte med seg. En regner med at rundt 50 millioner mennesker, eller 90 % av den amerikanske urbefolkningen kan ha bukket under.^[83]

For Maslin og Lewis representerer Orbis Spike et Global Boundary Stratotype Section and Point, altså en markør som definerer starten på en ny geologisk periode. De mener videre at koloniseringen av Amerika bidro til utviklingen av globale handelsnettverk og den kapitalistiske økonomien. Dette igjen spilte en betydelig rolle for å sette i gang den industrielle revolusjonen og den store etterfølgende økonomiske veksten.^[83]

De fleste forskere mener at starten på antropocen må legges nærmere vår tid.^[10] Crutzen har foreslått den industrielle revolusjon som starten på antropocen,^[2] mens den britiske naturforskeren James Lovelock (1919–) foreslår at antropocen begynte med den første bruken av dampmaskinen i 1712.^[84]

FNs klimapanel peker på året 1750, og overgangen fra den førindustrielle tidsalderen, som startpunktet for endringer i sammensetningen av klimagasser i atmosfæren.^[85] Selv om den industrielle revolusjonen innledet en enestående global menneskelig innvirkning på planeten,^[86] var allerede store deler av jordoverflaten blitt preget av menneskelig aktivitet.^[87] Den menneskelige påvirkningen på jorden har vokst progressivt.

En markør for antropocen må representere en betydelig menneskelig global påvirkning på det totale miljøet på jordkloden (avsetninger i jordskorpen, atmosfærens sammensetning eller lignende). Den må være i samme målestokk som omfattende endringer i den geologiske fortiden.^[90][91] En nyttig kandidat for dette formålet er pedosfæren, altså det ytterste laget av jordskorpen. Pedosfæren kan inneholde informasjon om dens klimatiske og geokjemiske historie som har påvirket den i århundrer eller årtusener.^[92]

Menneskelig aktivitet er etablert som den sjette faktoren for jorddannelse.^[93] Mennesket påvirker landjorden enten direkte, ved for eksempel utjevning av land, grøfting og bygging av voller for forskjellige formål, anrikning av organisk materiale fra tilsetning av husdyrgjødsel eller annet avfall, forringelse av organisk materiale på grunn av langvarig dyrking, komprimering fra overbeiting eller indirekte ved drift av erodert materiale eller miljøgifter. Antropogen jordsmonn er de deler av jordoverflaten som er betydelig påvirket av menneskelige aktiviteter, som pløying, tilsetning av gjødsel, forurensning, forsegling eller fremmedlegemer (i World Reference Base for Soil Resources er disse klassifisert som anthrosols og technosols).^[80] Oljeboring har også skapt hull og rør som det vil være spor av flere millioner år.^[94]

Jordskorpen tar over lang tid vare på gjenstander og endrede egenskaper (avsetninger, fysiske- og/eller kjemiske endringer) som vitner om omfanget av menneskelige påvirkninger. Derfor ser den ut til å være en mulig pålitelig markør for antropocen. Noen menneskeskapte typer jordsmonn kan sees som markører av geologer (Global Boundary Stratotype Section and Point), som er steder der det er lagsekvenser med tydelige bevis på en verdensomspennende hendelse, blant annet utseendet til visse særegne fossiler.^[80]

Den amerikanske astrobiologen David Grinspoon (1959–) har foreslått at stedet der månelandingsfartøyet Apollo Lunar Module landet på månen kan betraktes som markør for antropocen. Dette stedet mener han er karakteristisk for menneskenes teknologiske aktivitet. Stedet og gjenstandene vil overleve over lange geologiske tidsspenn, og kan betraktes som en milepæl i antropocen.^[95]

Det finnes også forskere som advarer mot en tidsangivelse for starten på antropocen. Argumentet er at allerede da alle mennesker var jegere og sankere, ble de økologiske forholdene påvirket, for eksempel ved å utrydde store pattedyr og brenning av skog. Disse forskerne er skeptiske til at mennesket kan bli oppfattet som en naturlig del av økosystemet, og dermed uten ansvar for å reversere endringer av atmosfæren og naturmiljøet.^[10]

Antropocen er fremdeles bare et halvoffisielt begrep, men brukes utstrakt i fagartikler om menneskelig innvirkning på naturmiljøet. Begrepet er dermed etablert uavhengig av konsensus for geologiske definisjoner.^[10]

Antropocen-konseptet har blitt drøftet innenfor fagfelter som filosofi, litteratur og kunst. I den vitenskapelige verden har konseptet vært gjenstand for økende oppmerksomhet i tidsskriftsartikler,^[97] konferanser ^[98] og rapporter.^[99] Antropocen, dens tidsepoke og økologiske implikasjoner reiser spørsmål om sivilisasjonens endelikt,^[100] minner, arkiver,^[101] omfanget og metodene for humanistisk tenkning,^[102] og den følelsesmessige reaksjonen på «slutten på naturen».^[103] Den har også blitt kritisert som en ideologisk konstruksjon.^[104] Enkelte historikere, økologer og antikapitalister, ikke bare på den politiske venstresiden, har ment at «capitalocen» er et mer historisk passende begrep. De hevder at kapitalismen har lagt til rette for at noen få av verdens mennesker kan ha et stort forbruk og forurense mye, mens brorparten av verdens befolkning kun i en svært begrenset grad bidrar til utslipp av klimagasser. Derfor mener de at «capitalocen» er et mer passende begrep enn antropocen.^[105] Samtidig antyder andre at antropocen er altfor fokusert på den menneskelige arten, og at naturens egenverdi blir ignorert, sammen med andre strukturelle skjevheter, som imperialisme og rasisme, som også har formet verden.^[106]

Tidspunktet for overgangen til antropocen har betydning for flere enn geologene. Politsk kan det ha stor betydning om årstallet settes til 1610 eller jordbruks revoulusjonen. Settes årstallet til 1610 betyr det implistitt at europeernes kolonisering av Amerika har betydning miljøproblemene. Velges derimot jordbruksrevolusjonen som start vil det peke mot at menneskeheten i alminnelighet er skyld i problemene. Velges den store akselerasjonen går det inn i diskusjonen om økonomisk vekst, global utnytting, forbrukersamfunnet, befolkningsvekst og overdreven ressursutnytting. Starttidspunktet får dermed betydning for hva som skal oppfattes som utløsende årsak og hvordan skyld og ansvar skal fordeles.^[107]

I diskusjonen rundt antropocen-begrepet har metaforer blitt brukt i stor grad: mennesket beskrives som en geologisk eller naturlig kraft. Den australske geografen Lauren Rickards mener at metaforbruken er problematisk, og at «mennesket», «geologisk» eller «kraft» ikke er entydige begreper. Dessuten kan de gi assosiasjoner til myter, arketyper og teologiske verdensanskuelser. På den andre siden kan metaforer være fordelaktige, dersom de i sin billedlige kraft kan inspirere til forskning.^[10]

En del av klimaforskningen dreier seg om sannsynligheten for at jordens systemer kommer utenfor den stabile og trygge miljøtilstanden i holocen, slik at konsekvensene blir skadelige eller katastrofale for store deler av verden. Den indiske historikeren Dipesh Chakrabarty (1948–) sier dermed at mennesket legger føringer for hvordan fremtiden på jorden vil bli. Oppfatningen av naturen som en konstant bakgrunn for menneskelige aktiviteter vil dermed ikke lengre være riktig ifølge Chakrabarty, og diskusjonen går derfor på om skillet mellom natur og kultur ikke lengre gir mening. Helt siden historiefagets utvikling på slutten av 1700-tallet har en skilt skarpt mellom naturlige og kulturelle prosesser, men med antropocen-begrepet har det oppstått flere diskusjoner rundt slike sentrale historiske kategorier. Dette gjelder skillet mellom kultur og natur, tidsskalaene og oppfatningen om sammenhenger over store tidsspenn.^{[32][108][109]}

Med antropocen-begrepet kan det hevdes at tidsbegrepene kollapser ved at geologisk tid, som virker over tusenvis og millioner av år (dyptid), ikke kan holdes fraskilt fra historisk tid, som er omskiftelig og virker på en mye kortere skala. Historiske prosesser og hendelser får varig geologisk betydning i antropocen. Motsatt blir antropocen et krisebegrep for nåtiden: Nåtidsmenneskenes gjøren og laden får betydning for fremtiden, der en mulig krise frem i tid er avhengig av prioriteringer og valg her og nå.^[105][108]

Antropocen-begrepet beskriver en tilstand der potensielle og kommende miljøkatastrofer betraktes som en del av normaltilstanden. Et slikt krisebegrep rokker ved ideen om modernnitet og modernisering. Troen på modernisering og utviking har i henhold til den amerikanske historikeren Kevin Rozario stått helt sentralt i moderne tenkning, slik at desto mer utvikling desto mindre sårbar vil menneskeheten være for naturkrefter og katastrofer. Selv om de moderne samfunnene kontrollerer stadig mer av omgivelsene, har teknologi og utvikling skapt en ny type sårbarhet. Denne sårbarheten er kompleks, vanskelig å avgrense og kalkulere.^[110] Spesielt er konsekvensene av global oppvarming noe som fører til tvil om at fremtid og fremskritt er to sider av samme sak.^[111]

Nåtiden blir i antropocen-begrepet sentralt for hva som skal komme til å skje i uoverskuelig fremtid. Blant annet innebærer det at det hele tiden kan oppstå en situasjon der det er for sent å gjøre fremtiden bedre. Fornemmelsen av at det kan være for sent, gjør at begrepet har noe endetidsaktig over seg. For en vil spørre seg hva som i så fall kommer etter antropocen? Kan det tenkes en ny geologisk epoke, uten at mennesket er en geologisk aktør, og kan en i så fall tenke seg denne epoken uten et sivilisatorisk sammenbrudd?^[110]

Innenfor filosofien omhandler miljøfilosofi menneskets forhold til naturen. Det gamle skillet mellom natur og kultur er en sentral del innenfor faget, og diskusjonen går på om oppløsningen av dette skillet er et gode eller onde. De som mener at skillet mellom natur og kultur kan oppheves og at det også skjer i praksis, kalles økomodernister. Økomodernistene mener at prosessen bør føre til at menneskene «tar over styringen av naturen» (på engelsk: We are Gods and we better be good at it). Motsatt mener andre filosofer at det skarpe skillet (dikotomien) mellom menneske og natur må endres, men av andre grunner. De mener at antropocen er et resultat av dette skarpe skillet: «Omfavnelse av antropocen er en omfavnelse av en forsterket tingliggjøring av naturen».^[112] Grunnleggende i denne oppfatningen er at også ikke-menneskelig natur har en egenverdi, altså at det blir galt å tenke at naturen er til for menneskene. Denne oppfatningen mener de er den viktigste årsaken til den stadige økende rovdriften på naturen.^[113]

Antropocen er skildret i dokumentarfilmer som L'homme a mangé la Terre,^[114] Anthropocene: The Human Epoch og Anthropocene.^[115]

Det har blitt foreslått flere tilnærminger til hvordan menneskeheten skal kunne håndtere fremtidige konsekvenser av antropocen: Business-as-usual, avbøtende tiltak eller med geo-engineering (for eksempel endring av jordens systemer for å redusere global oppvarming).^[116] Dokumentet Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services fra FNs naturpanel hevder i oppsummeringen at: «Et vesentlig bidrag for å skape bærekraftige utviklingsbaner er at de globale finans- og økonomisystemene utvikles for å bygge en global bærekraftig økonomi, som styrer vekk fra paradigmet om økonomisk vekst.» Videre konstateres at «det vil bety et skifte bort fra vanlige økonomiske indikatorer som bruttonasjonalprodukt over til mål som omfavner mer helhetlige, langsiktige oppfatninger om økonomi og livskvalitet.»^[117]

• Antroposentrisme
• Dypøkologi
• Overbefolkning
• Naturens tålegrense

• Alverson, Keith; Bradley, Raymond; Pedersen, Thomas (2003). Paleoclimate, Global Change and the Future. Springer-Verlag. ISBN 3-540-42402-4. 
• Bonneuil, Christophe; Fressoz, Jean-Baptiste (2016). The Shock of the Anthropocene: The Earth, History, and Us. Oversatt av David Fernbach. Verso. 
• Davies, Jeremy (2016). The Birth of the Anthropocene. Oakland, CA, USA: University of California Press. ISBN 9780520289970. 
• Ellis, Erle (2018). Anthropocene: A Very Short Introduction. Oxford University Press. ISBN 9780198792987. doi:10.1093/actrade/9780198792987.001.0001. 
• Malabou, Catherine (2017). «The Brain of History, or, The Mentality of the Anthropocene». The South Atlantic Quarterly. 116 (1): 39–53. doi:10.1215/00382876-3749304. 
• Parikka, Jussi (2014). The Anthrobscene (PDF). Minneapolis: University of Minnesota Press. ISBN 9780816696079. 
• Svensen, Henrik (10. september 2016). «Den antropocene oppvåkningen». Vagant (4/2014). Besøkt 30. mars 2020. 
• Vidnes, Øystein (5. september 2016). «Lengten mot nynaturen». Vagant (3/2014). Besøkt 30. mars 2020. 
• Wasrud, Morten (7. desember 2017). «Antropocen – Om natur og den frie vilje». Salongen. Besøkt 30. mars 2020. 
• Bjærke, Marit Ruge og Kverndokk, Kyrre (2022). Fremtiden er nå. Klimaendringens tider. Scandinavian Academic Press. ISBN 978-82-304-0296-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

Wikiquote: Anthropocene – sitater

Wiktionary: antropocen – ordbokoppføring

• (en) Anthropocene – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Antropocen» i Store norske leksikon
• "Have humans created a new geological age?" Arkivert 18. mars 2016 hos Wayback Machine., New Scientist, 24. januar 2008
• "Earth Is Us", Dot Earth blog, New York Times, 28. januar 2008
• Nothing new under the sun: Anthropogenic global warming started when people began farming, The Economist review
• How Did Humans First Alter Global Climate?, Scientific American, 2005
• Methane: A Scientific Journey from Obscurity to Climate Super-Stardom NASA
• Anthropocene: Have humans created a new geological age? BBC News, 11. mai 2011
• The Anthropocene epoch: have we entered a new phase of planetary history?, The Guardian, 2019