Charlotte Schimmelmann

Charlotte Schimmelmann
Født		Магдалена Шарлотта Шубарт 10. aug. 1757[1] Skien
Død		2. des. 1816[1] (59 år) København
Beskjeftigelse		Salongvertinne
Ektefelle		Ernst Heinrich von Schimmelmann (1782–1816)
Mor		Inger Løvenskiold
Søsken		Anna Sybille Schubart Herman Schubart Caroline Rudolphine Schubart
Nasjonalitet		Norge Kongeriket Danmark
Charlotte Schimmelmann på Commons

Magdalene Charlotte Hedevig Schimmelmann (født 10. august 1757 på Fossum i Norge, død 2. desember 1816 i København) var en kjent salongvertinne i gullalderens Danmark.

Charlotte var født på Fossum som datter av Carl Rudolph Schubart (1714–59) og Inger Løvenskiold (1732–1808). Faren døde da hun var to år gammel, noe som medførte at moren tok henne med til Løvenskioldfamiliens danske gods Løvenborg hvor hun vokste opp sammen med sin søster.

Til tross for morens små kår fik Charlotte en fortreffelig oppdragelse, særlig under tilsyn av sin gudmor, den utmerkede geheimerådinne M.C.H. Løvenskiold, født Numsen, på Løvenborg. Her opplevde hun for første gang det elegante liv og fulgte årets gang på et stort gods. Fru Løvenskiold var belest, dannet og velinformert, hvorimot hennes mann Severin Løvenskiold var en bondsk storgodseier.

Familien Løvenskiold var norsk og hadde tjent formuer på tømmerhandel, som den blant annet investerte i ett av paleene på Amalienborg. Familien Løvenskiold oppfattet Charlottes mors ekteskap med den forarmede Schubart som en kolossal og tragisk feiltakelse. Den tok seg av barna, gav dem en utdannelse, men overveide åpenbart aldri å tilby døtrene en egentlig medgift.

Søsteren Sybille ble av ren inklinasjon gift med Johan Ludvig Reventlow til Brahetrolleborg. Sybille var familiens skjønnhet, mens Charlotte var dens skønnånd. Charlotte ble oppfattet som den kloke av søstrene, og det virker som om hun levde som en slags skyggetante i sin søsters nye familie. En litt skarp, mager kvinne.

Hun ektet 25. mai 1782 grev Ernst Heinrich von Schimmelmann . Hans far skattmesteren var blitt forferdet ved tanken om at hans svermeriske sønn ønsket å gifte seg med dette sære kvinnemenneske, som han forøvrig slett ikke kjente. Men han døde; Ernst ektet Charlotte og ble minister etter kronprinsens statskupp.

Oppfylt av en ualminnelig kunnskapstrang, utrustet av naturen med fremragende evner og utpregede interesser i estetisk, filosofisk og politisk retning, utfylte grevinnen sin plass på glimrende måte. I begynnelsen fungerte hun ved Schimmelmanns side, men som årene gikk tog hun mere og mere over.

Paleet i Bredgade, det senere Odd Fellow-Palæet, og landstedet Seelust, senere Sølyst, ved Klampenborg (om sommeren), dannet rammene om et internasjonalt liv i den overdådig rike overklasse. Charlotte ble salongvertinne og samlet eliten innenfor politikk, økonomi, diplomati og kunst på en i Danmark hittil usett måte.

Danmark hadde ingen kulturminister, så Ernst Schimmelmann hadde påtatt seg å hjelpe og lede danske kunstnere overalt i verden. Charlotte kappedes med ham om å støtte lovende begavelser. Med sin «Trang til at protegere» hadde hun alltid tanken henvendt på at «gjøre Erobringer for sit Fædreland i Aandens Verden». Således understøttet familien Schimmelmann via statsmidler den tyske dikter Friedrich Schiller i flere år. Understøttelsen førte til et varmt vennskap med Schiller, som etter hans død ble overført til hans enke.

Blant danske diktere hjalp Schimmelmann Henrik Steffens, Schack von Staffeldt, Jens Baggesen, Adam Oehlenschläger og B.S. Ingemann fram. Men også komponisten J.A.P. Schulz, fysikeren H.C. Ørsted, naturforskeren Joakim Frederik Schouw og arkeologen P.O. Brøndsted hørte til blant dem som fikk støtte hos mesénekteparet, og biskop J.P. Mynster og billedhuggeren Bertel Thorvaldsen inngikk også i kretsen.

Charlotte var i høy grad følsom og mottagelig, og som Schiller sa om henne, liberal i sin sentimentalitet, fordomsfri og vidtskuende i religiøs og politisk henseende, utrettelig i sin higen etter det gode og nyttige.

Hennes navn er knyttet til Jens Baggesen, Adam Oehlenschläger, Steffens, Schiller og Niebuhr, og hun underholdt dem med en mangeårig brevveksling, som vitner om hennes rike, varme hjerte og den forbausende mangfoldighet av interesser som beskjeftiget hennes tanker. Ved salongmøtene var også europeiske kulturpersonligheter som den tyske filosofen J.G. Fichte, den sveitsiske teologen Johann Caspar Lavater og den franske forfatteren Charles Vanderbourg.

Charlotte og Ernst Schimmelmann, Lotte og Ernst, fungerte som et ubrytelig makkerpar. De nøt hverandres fullkomne fortrolighet. Charlotte ble av sin mann innviet i statssaker av enhver art og utnyttet sin enestående posisjon til å utøve innflytelse i regjeringsanliggender. Fra en udelt beundring for den franske revolusjon nådde hun med årene over en bestyrtet undren til en helhjertet avvisning.

Hun forstod å vinne de fremmede gesandters tillit og å avlokke dem hemmeligheter. At de stolte på henne, seas av deres innberetninger. Hertug Frederik Christian II av Augustenborg og hans hustru Louise Augusta, kongens søster, var hennes fortrolige, og under den splittelse som hersket i Statsrådet i de skjebnesvangre dager omkring Slaget på Reden, gjennomførte hun en forsoning mellom Schimmelmann og Christian Bernstorff, «saa at Fornuftens Stemme atter kunde gøre sig gjældende, inden det var for sent».

Iherdig, men forgjeves, arbeidet hun med sitt glødende hat til Napoleon og Frankrike på en utsoning med England etter 1807 og en tilslutning til Preussen, men hun oppnådde kun å fjerne sin ektefelle mer og mer fra Frederik VI.

Jens Baggesen kalte henne for «kamæleonen», fordi hun hele tiden skiftet sinn og holdninger. Hun formådde å oppretholde vennskapet med hertugen av Augustenborg samtidig med at hun mottok hans fiende, romantikeren Steffens. Hun forsøkte gjentatte ganger å gripe inn i andre menneskers liv. Også som en Kirsten Giftekniv: hun forsøkte å avsette sin unge søsterdatter til en fremmed lykkejeger.

I hennes senere leveår ble hun hjemsøkt av svakelighet. Nå kunne man se de mindre behagelige sider av hennes karakter tydeligere: påståelighet, pirrelighet og omskiftelighet, som Jacob Peter Mynster og Heinrich Steffens omtaler. Hun brød seg verken om utvikling eller politikk. Hennes mann hadde en stor del av skylden for statsbankerotten, og familiens sorgløse liv sluttet i 1813. Dens formue var tjent på sukker, slaver og våpen, så inntetene sank kraftig. Ernst Schimmelmann var ikke lenger minister, Danmark hadde tapt krigen, Norge bleven del av det svenske rikes maktområde, og det glansfulle salongliv sluttet. Fra nå av var det Bakkehuset og Kamma Rahbeks borgerlige tevannssalong som ble norm og ideal.

Charlottes helbred ble gradvis nedbrutt. Hun døde 2. desember 1816. Schack von Staffeldt skrev et dikt til minne om «de danske Skjaldes Moder». Hun som engang hadde åpnet sitt hus for tusenvis av mennesker, ble fulgt av en håndfull til Sankt Petris tyske kirke, hvor hennes kiste står ved siden av Ernst og hans første hustru Emilie Rantzau. Der er ingen kristne symboler på kisten.

Hun skrev til Louise Stolberg om Marezolls prekener, og hun sendte Frederik VIs dronning Marie Sophie Frederikke et eksemplar.

Charlotte og Ernst fikk ingen barn sammen, men adopterte to døtre, som ble oppdratt som medlemmer av familien.

En del av hennes korrespondanse er bevart, men størstedelen gikk visst tapt da Odd Fellow-Ordenen overtok det schimmelmannske palæ og ryddet loftet.^[2][3]

• Charlotte Schimmelmann fra Dansk Kvindebiografisk Leksikon