North Island main trunk line: Forskjell mellom sideversjoner

North Island main trunk
Strekningen.
Info
Land		New Zealand
Type		Stamlinje
System		Adhesjonsbane
Status		I drift
Utgangsstasjon		Auckland
Endestasjon		Wellington
Drift
Åpnet		1908
Eier		Kiwi Rail
Type trafikk		Passasjer-/godstrafikk
Teknisk
Kjørestrøm		1500 V DC 25 kV 50 Hz AC
Sporvidde		1067 mm
Lengde		681 km
Høyeste hastighet		110 km/t km/t
North Island main trunk line på Commons

North Island main trunk line (NIMT) eller også North Island main trunk railway (norsk: hovedstrekningen på Nordøya) er betegnelsen på jernbanestrekningen som forbinder byene Auckland og Weillington på Nordøya i Neuseeland. Strekningen er 680 km lang og er bygd med en sporvidde på 1067 mm (3' 6") som brukelig for jernbanen på New Sealand. 1997 ble North Island main trunk line oppført i List of International Historic Civil Engineering Landmarks av American Society of Civil Engineers.

Den første strekningen som ble bygd fra Auckland i sydlig retning var den 13 km lange linjen fra Point Britomart til Onehunga som ble åpnet 1873. 20. mai 1875 ble strekningen utvidet fra Penrose til Mercer, 13. august 1877 til Ngaruawahia, desember 1877 til Frankton, og via Hamilton til Te Awamutu året 1880, dermed hadde strekningen fått en lengde på 160 km. På grunn av en resesjon og langvarige forhandlinger med lokale Maori gikk deretter utbyggingen i stå, og Te Awamutu ble endestasjon noen år. I Hamilton ble 1880 byggingen av East Coast Main Trunk Railway i retning Bay of Plenty påbegynt.

Avsnittet Wellington – Longburn (ved Palmerston North) ble bygd mellom 1881 og 1886 gjennom et privat selskap, Wellington and Manawatu Railway Company. 1908 ble dette selskapet overtatt av New Zealand Railways Department, som derpå bygde strekningen ferdig.

Anlegget av det sentrale avsnittet begynte 15. april 1885. På grunn av det kompliserte arbeidet gjennom topografisk vanskelig terreng varte anleggsarbeidene 23 år, får det siste manglende avsnittet endelig kunne tas i bruk 1908. Strekningen går her over det vulkanske platået på Nordøya. Ikke minddre enn 9 viadukter måtte bygges over dype slukter, dessuten er den berømte Raurimuspirelen, en vendesløyfe med vendetunnel del av avsnittet. Den siste svillespikeren ble slått inn av premierminister Sir Joseph Ward ved en festakt 6. oktober 1908.^[1] Det befinner seg en minnestein der dette fant sted, ved stedet Pokaka. Siden da er det gjennomgående forbindelser mellom Auckland og Wellington, i februar 1909 ble også en nattforbindelse innført.

Planene for elektrifisering rekker tilbake til år 1918, men først 1940 ble avsnittet mellom Wellington og Paekakariki elektrifisert med 1500 V likespenning. Nytte av dette hadde på den tiden bare lokaltrafikken. 1983 ble elektrifiseringen utvidet nordover til Paraparaumu.

Det 411 km lange avsnittet mellom Palmerston North og Hamilton derimot ble eletrifisert med 25 kV 50 Hz vekselspenning, den elektriske driften ble åpnet i juni 1988. Fremfor alt hadde godstrafikken nytte av dette, fordi lange godstog med elektrisk drift kunne overfvinne lange stgninger lettere.

Planer for videre elektrifisering inneholder en utvidelse av Wellingtons forstadsnett nord for Paraparaumu til Lindale eller Waikanae med 1500 V likespenning. Det finnes også planer om å elektrifisere Aucklands forstadsnett.^[2]

I region Auckland går det lokaltog i fast takt mellom sentralstasjonen  Britomart Transport Centre og Pukekohe.

NIMT er også del av Wellingtons forstadsnett Tranz Metro mellom Wellington stasjon og Waikanae (Kapiti Coast). Fra Palmerston North til Wellington går toget Capital Connection som dfagsforbindelse.

• Bill Pierre (1981). North Island Main Trunk: An Illustrated History. A.H. & A.W. Reed. ISBN 0-589-01316-5. 
• Churchman, Geoffrey B.; Hurst, Tony (1991). The Railways of New Zealand: A Journey Through History (reprint utg.). HarperCollins Publishers (New Zealand). ISBN 978-0-908876-20-4. 

• KiwiRail om strekningen.
• New Zealand History om strekningen