Søralpene: Forskjell mellom sideversjoner

Søralpene
	Snø lyser opp Søralpene på dette satellittfotoet av Sørøya.
	Geografi
Land	New Zealand
	Høyeste punkt
Navn	Aoraki/Mount Cook
Høyde	3 724 moh.
	Søralpene på Commons

Bla gjennom historikken interaktivt

← Forrige endring Neste endring →

Slettet innhold Innhold lagt til

VisuellWikitekst

På linje

Sideversjonen fra 29. apr. 2016 kl. 20:51

Søralpene (engelsk: Southern Alps) er en fjellkjede som går langsetter vestsida på Sørøya på New Zealand. Den er et naturlig skille langs hele Sørøya. Navnet «Søralpene» gjelder i de fleste sammenhenger hele fjellkjeden, selv om separate navn har vært brukt på mange av de mindre fjellkjedene som utgjør Søralpene.

Aoraki/Mount Cook er det høyeste punktet, 3 724 moh. Det er 16 andre topper i fjellkjeden som når opp over 3 000 meter i høyde. En stor del av fjelkjeden er verna som del av ulike nasjonalparker, de mest kjente er Westland nasjonalpark, Mount Aspiring nasjonalpark og Aoraki/Mount Cook nasjonalpark. I følge en undersøkelse sent i 1970-årene fantes det over 3000 isbreer større enn et hektar i Søralpene^[1], den største av disse – Tasmanbreen – er 29 km lang.^[2]

Søralpene ble navngitt av kaptein James Cook den 23. mars 1770; han skrev om den «enorme høyden» på fjellene.^[3] De hadde tidligere blitt omtalt av Abel Tasman i 1642, og hans omtale har ofte blitt oversatt til «land som er løftet høyt opp».^[4]

Søralpene ligger på grensen til en geologisk jordskorpeplate, en del av «ildringen i Stillehavet», med Stillehavsplaten i sørøst, som skyver seg vestover og kolliderer med den nordgående Indo-Australske platen i nordvest.^[5] Gjennom de siste 45 millioner år har sammenstøtet skjøvet en 20 km tykk steinmengde fra Stillehavsplata og dannet alpene, men mye av dette er erodert bort. Oppløftingen har foregått raskest de siste fem millioner årene, fjellene blir fremdeles hevet gjennom tektonisk trykk, og det fører til jordskjelv langs forkastingssonen Alpine Fault. På tross av den betydelige landhevingen foregår det meste av bevegelsen langs Alpine Fault horisontalt, ikke vertikalt.^[6]

På grunn av at Søralpene ligger på tvers av de vanligste, vestlige vindene, er fjellkjeden ypperlig til seilflyving. Byen Omarama på le-siden av fjellkjeden er internasjonalt kjent for sine gode seilflyforhold. Vindene fra vest danner også et værmønster kjent som Nor'west arch, der fuktig luft blir skjøvet over fjellene, og danner en skybue på en ellers blå himmel. Dette værmønsteret er ofte synlig om sommeren over Canterbury og North Otago. Nor'wester er en fønvind på linje med Chinookvinden i Canada, der fjellkjeder som støter mot fuktige vinder tvinger lufta opp, der den blir avkjølt og fuktigheten kondenserer til regn. Dette gir varme og tørre vinder på le-siden av fjellene.

Referanser

^ Chinn, T. J. (2001). Distribution of the glacial water resources of New Zealand, Journal of Hydrology (New Zealand), 40(2), 139–187
^ Lambert, M. (ed) (1989) Air New Zealand Almanack Wellington: New Zealand Press Association. p. 165
^ Reed, A.W. (1975). Place names of New Zealand. Wellington: A.H. & A.W. Reed. s. 384. Teksten «ISBN 0-589-00933-8» ignoreres (hjelp)
^ Orsman, H. and Moore, J. (eds) (1988) Heinemann Dictionary of New Zealand Quotations, Heinemann, side 629.
^ Campbell, Hamish (2007). In Search of Ancient New Zealand. North Shore og Wellington, New Zealand: Penguin Books, in association with GNS Science. s. 35. ISBN 9780143020882.
^ Campbell, Hamish (2007). In Search of Ancient New Zealand. North Shore og Wellington, New Zealand: Penguin Books, in association with GNS Science. s. 204–205. ISBN 9780143020882.

Eksterne lenker

(en) Southern Alps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Southern Alps – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Panorama over noen av Søralpene om vinteren sett fra toppen av Hamilton Peak i Craigieburn Range.

[Chinn-1] Chinn, T. J. (2001). Distribution of the glacial water resources of New Zealand, Journal of Hydrology (New Zealand), 40(2), 139–187

[glaciers-2] Lambert, M. (ed) (1989) Air New Zealand Almanack Wellington: New Zealand Press Association. p. 165

[Naming-3] Reed, A.W. (1975). Place names of New Zealand. Wellington: A.H. & A.W. Reed. s. 384. Teksten «ISBN 0-589-00933-8» ignoreres (hjelp)

[Tasman-4] Orsman, H. and Moore, J. (eds) (1988) Heinemann Dictionary of New Zealand Quotations, Heinemann, side 629.

[5] Campbell, Hamish (2007). In Search of Ancient New Zealand. North Shore og Wellington, New Zealand: Penguin Books, in association with GNS Science. s. 35. ISBN 9780143020882.

[6] Campbell, Hamish (2007). In Search of Ancient New Zealand. North Shore og Wellington, New Zealand: Penguin Books, in association with GNS Science. s. 204–205. ISBN 9780143020882.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
+{{Infoboks fjellkjede
-[[Fil:South Island.jpg|mini|Snø lyser opp Søralpene på dette satellittfotoet av [[Sørøya (New Zealand)|Sørøya]]. (Foto: [[NASA]]).]]
+|land1=New Zealand
+|topp=Aoraki/Mount Cook
+|høyde=3724
+|bilde=South Island.jpg
+|bildetekst=Snø lyser opp Søralpene på dette satellittfotoet av Sørøya.
+}}
+[[Fil:Mountains_in_New_Zealand.jpg|høgre|mini|Utsikt mot Søralpene i South Westland.]]
+'''Søralpene''' ''([[engelsk språk|engelsk]]: Southern Alps)'' er en [[fjellkjede]] som går langsetter vestsida på [[Sørøya (New Zealand)|Sørøya]] på [[New Zealand]]. Den er et naturlig skille langs hele Sørøya. Navnet «Søralpene» gjelder i de fleste sammenhenger hele fjellkjeden, selv om separate navn har vært brukt på mange av de mindre fjellkjedene som utgjør Søralpene.
+[[Aoraki/Mount Cook]] er det høyeste punktet, 3&nbsp;724 [[meter over havet|moh.]] Det er 16 andre topper i fjellkjeden som når opp over 3&nbsp;000 meter i høyde. En stor del av fjelkjeden er verna som del av ulike [[nasjonalpark]]er, de mest kjente er [[Westland nasjonalpark]], [[Mount Aspiring nasjonalpark]] og [[Aoraki/Mount Cook nasjonalpark]]. I følge en undersøkelse sent i [[1970-årene]] fantes det over 3000 [[isbre]]er større enn et [[hektar]] i Søralpene<ref name="Chinn">Chinn, T. J. (2001). [http://www.hydrologynz.org.nz/downloads/20071015-094857-JoHNZ_2001_v40_2_Chinn.pdf Distribution of the glacial water resources of New Zealand], ''Journal of Hydrology'' (New Zealand), 40(2), 139&ndash;187</ref>, den største av disse –  [[Tasmanbreen]] – er 29 [[kilometer|km]] lang.<ref name="glaciers">Lambert, M. (ed) (1989) ''Air New Zealand Almanack'' Wellington: New Zealand Press Association. p. 165</ref>
-'''Søralpene''' ''([[engelsk språk|engelsk]]: Southern Alps)'' er ei [[fjellkjede]] som går langsetter vestsida på [[Sørøya (New Zealand)|Sørøya]] på [[New Zealand]]. Den er et naturlig skille langs hele Sørøya. Navnet ''«Søralpene»'' gjelder i de fleste sammenhenger hele fjellkjeden, selv om separate navn har vært brukt på mange av de mindre fjellkjedene som utgjør Søralpene.
+Søralpene ble navngitt av kaptein [[James Cook]] den [[23. mars]] [[1770]]; han skrev om den «enorme høyden» på fjellene.<ref name="Naming">{{kilde bok|forfatter=Reed, A.W.|tittel= Place names of New Zealand.|år=1975|sted= Wellington| utgiver= A.H. & A.W. Reed.|side=384|ISBN 0-589-00933-8}}</ref> De hadde tidligere blitt omtalt av [[Abel Tasman]] i [[1642]], og hans omtale har ofte blitt oversatt til «land som er løftet høyt opp».<ref name="Tasman">Orsman, H. and Moore, J. (eds) (1988) ''Heinemann Dictionary of New Zealand Quotations'', Heinemann, side 629.</ref>
-[[Aoraki/Mount Cook]] er det høyeste punktet, 3&nbsp;754 [[meter over havet|moh.]] Det er 16 andre topper i fjellkjeden som når opp over 3&nbsp;000 meter i høyde. En stor del av fjelkjeden er verna som del av ulike [[nasjonalpark]]er, de mest kjende er [[Westland nasjonalpark]], [[Mount Aspiring nasjonalpark]] og [[Aoraki/Mount Cook nasjonalpark]]. I følge en undersøkelse sent i [[1970-årene]] fantest det over 3000 [[isbre]]er større enn et [[hektar]] i Søralpene<ref name="Chinn">Chinn, T. J. (2001). [http://www.hydrologynz.org.nz/downloads/20071015-094857-JoHNZ_2001_v40_2_Chinn.pdf Distribution of the glacial water resources of New Zealand], ''Journal of Hydrology'' (New Zealand), 40(2), 139&ndash;187</ref>, den største av disse –  [[Tasmanbreen]] – er 29 [[kilometer|km]] lang.<ref name="glaciers">Lambert, M. (ed) (1989) ''Air New Zealand Almanack'' Wellington: New Zealand Press Association. p. 165</ref>
+Søralpene ligger på grensen til en [[geologi]]sk [[jordskorpeplate]], en del av «[[ildringen i Stillehavet]]», med [[Stillehavsplaten]] i sørøst, som skyver seg vestover og kolliderer med den nordgående [[Den indoaustralske kontinentalplate|Indo-Australske platen]] i nordvest.<ref>{{kilde bok |tittel=In Search of Ancient New Zealand |forfatter=Campbell, Hamish |medforfattere=Hutching, Gerard |år=2007 |utgiver=Penguin Books, in association with GNS Science |sted=North Shore og Wellington, New Zealand |isbn=9780143020882 |side=35}}</ref> Gjennom de siste 45 millioner år har sammenstøtet skjøvet en 20 km tykk steinmengde fra Stillehavsplata og dannet alpene, men mye av dette er [[erosjon|erodert]] bort. Oppløftingen har foregått raskest de siste fem millioner årene, fjellene blir fremdeles hevet gjennom [[tektonisk]] trykk, og det fører til [[jordskjelv]] langs [[forkastning|forkastingssone]]n [[Alpine Fault]]. På tross av den betydelige landhevingen foregår det meste av bevegelsen langs Alpine Fault horisontalt, ikke vertikalt.<ref>{{kilde bok |tittel=In Search of Ancient New Zealand |forfatter=Campbell, Hamish |medforfattere=Hutching, Gerard |år=2007 |utgiver=Penguin Books, in association with GNS Science |utgivelsessted=North Shore og Wellington, New Zealand |isbn=9780143020882 |side=204&ndash;205}}</ref>
-Søralpene ble navngitt av kaptein [[James Cook]] den [[23. mars]] [[1770]], han skrev om den «enorme høyden» på fjellene.<ref name="Naming">{{kilde bok|forfatter=Reed, A.W.|tittel= Place names of New Zealand.|år=1975|sted= Wellington| utgiver= A.H. & A.W. Reed.|side=384|ISBN 0-589-00933-8}}</ref> De hadde tidligere blitt omtalt av [[Abel Tasman]] i [[1642]], og hans omtale har ofte blitt oversatt til «land som er løftet høyt opp».<ref name="Tasman">Orsman, H. and Moore, J. (eds) (1988) ''Heinemann Dictionary of New Zealand Quotations'', Heinemann, side 629.</ref>
+På grunn av at Søralpene ligger på tvers av de vanligste, vestlige [[vind]]ene, er fjellkjeden ypperlig til [[seilfly]]ving. Byen [[Omarama]] på le-siden av fjellkjeden er internasjonalt kjent for sine gode seilflyforhold. Vindene fra vest danner også et værmønster kjent som ''[[Nor'west arch]]'', der fuktig luft blir skjøvet over fjellene, og danner en [[sky]]bue på en ellers blå himmel. Dette værmønsteret er ofte synlig om sommeren over [[Canterbury (New Zealand)|Canterbury]] og [[North Otago]]. ''Nor'wester'' er en [[fønvind]] på linje med [[Chinook]]vinden i Canada, der fjellkjeder som støter mot fuktige vinder tvinger lufta opp, der den blir avkjølt og fuktigheten kondenserer til [[regn]]. Dette gir varme og tørre vinder på le-siden av fjellene.
-Søralpene ligger på grensen til en [[geologi]]sk [[jordskorpeplate]], en del av «''[[ildringen i Stillehavet]]''», med [[Stillehavsplaten]] i sørøst, som skyver seg vestover og kolliderer med den nordgåande [[Indo-Australske platen]] i nordvest.<ref>{{kilde bok |tittel=In Search of Ancient New Zealand |forfatter=Campbell, Hamish |medforfattere=Hutching, Gerard |år=2007 |utgiver=Penguin Books, in association with GNS Science |sted=North Shore og Wellington, New Zealand |isbn=9780143020882 |side=35}}</ref> Gjennom de siste 45 millioner år har sammenstøten skjøvet en 20 km tykk steinmengde fra Stillehavsplata og dannet alpene, men mye av dette er [[erosjon|erodert]] bort. Oppløftingen har foregått raskest de siste fem millioner årene, fjellene blir fremdeles hevet gjennom [[tektonisk]] trykk, og fører til [[jordskjelv]] langs [[forkastingssone]]n Alpine Fault. På tross av den betydlige landhevingen foregår det meste av bevegelsen langs Alpine Fault horisontalt, ikke vertikalt.<ref>{{kilde bok |tittel=In Search of Ancient New Zealand |forfatter=Campbell, Hamish |medforfattere=Hutching, Gerard |år=2007 |utgiver=Penguin Books, in association with GNS Science |utgivelsessted=North Shore og Wellington, New Zealand |isbn=9780143020882 |side=204&ndash;205}}</ref>
-På grunn av at Søralpene ligger på tvers av de vanligste, vestlige [[vind]]ene, er fjellkjeden ypperlig til [[seilfly]]ving. Byen [[Omarama]] på le-siden av fjellkjeden er internasjonalt kjent for sine gode seilflyforhold. Vindane fra vest danner også et værmønster kjent som ''[[Nor'west arch]]'', der fuktig luft blir skyvd over fjellene, og danner en  [[sky]]bue på en ellers blå himmel. Dette værmønsteret er ofte synlig om sommeren over [[Canterbury (New Zealand)|Canterbury]] og [[North Otago]]. 'Nor'wester' er en [[fønvind]] på linje med [[Chinook]]vinden i Canada, der fjellkjeder som støter mot fuktige vinder tvinger lufta opp, der den blir avkjølt og fuktigheten kondenserer til [[regn]]. Dette gir varme og tørre vinder på le-siden av fjellene.
 {{koord|43|30|S|170|30|E|region:NZ_type:mountain|vis=tittel}}
 == Referanser ==
-{{panoramabilde|Southern Alps from Hamilton Peak.jpg|1080px|Panorama over noen av Søralpene om vinteren sett fra toppen av [[Hamilton Peak]] i [[Craigieburn Range]].}}
-[[Fil:Mountains_in_New_Zealand.jpg|høgre|mini|Utsikt mot Søralpene i South Westland.]]
 <references/>
+== Eksterne lenker ==
+*{{offisielle lenker}}
+{{panoramabilde|Southern Alps from Hamilton Peak.jpg|1080px|Panorama over noen av Søralpene om vinteren sett fra toppen av [[Hamilton Peak]] i [[Craigieburn Range]].}}
 {{Autoritetsdata}}