Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]
Hopp til innhald

Tarimbekkenet

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Satellittfoto av Tarimbekkenet, med sandørkenen Taklamakan.(NASA/MODIS/Blue Marble)

Tarimbekkenet er eit endorheisk nedslagsfelt i den kinesiske autonome regionen Xinjiang. Det ligg heilt vest i Kina, like nord for Tibetplatået, og dekkjer rundt 1 020 000 km².[1]

Geografi

[endre | endre wikiteksten]

Tarimbekkenet er eit av dei største endorheiske bekkena i verda. Dei sentrale delane er ei tørr slette danna av avleiringar og innsjøsediment og er omgjevne av dei massive fjellkjedene Tien Shan, Kunlun og Pamir. Dette er den tørraste regionen i heile Eurasia. Ein stor del av området er dominert av sandørkenen Taklamakan på 270 000 km². I tillegg er det fleire mindre sandmassiv på mellom 780 og 4 400 km². Sanddyner er det dominerande landskapstrekket.[treng kjelde]

Nedbøren i Tarimbekkenet er ekstremt sparsam, og nokre år er det ingen nedbør i det heile. I Taklamakanørkenen og i Lop Nor-bekkenet er den gjennomsnittlege årsnedbøren på rundt 12 mm. Ved foten av fjella og i fleire andre område i elvebekkenet når nedbøren opp i 50 til 100 mm årlig. I Tien Shan er det mykje våtare, med årsnedbør som ofte går over 500 mm. Maksimumstemperaturane i Tarimbekkenet ligg rundt 40 °C.[treng kjelde]

Tarimbekkenet har det lågaste punktet sitt ved Lop Nor, ein saltrik myrlendt depresjon i austre del av området. Tarimelva, den største elva i bekkenet, hadde tidlegare utløp i Lop Nor, men vekkleiing av vatn til irrigasjon gjer at ho no ender 150 km lenger vest. Lop Nor var tidlegare også staden Kina utførte atomprøvesprengingar.[treng kjelde]

Ein reknar med at området har store reservar av olje og naturgass. Det er allereie utvinningsprosjekt i gang i dei sentrale delane av Taklamakan.[treng kjelde]

Innbyggjarar

[endre | endre wikiteksten]

Tarimbekkenet har ein spreidd folkesetnad av uighurar og andre sentralasiatiske folkeslag som kasakar, kirgisarar, tadsjikar og mongolar.[2] Uighurane er den største folkegruppa,[3] og utgjer majoriteten i byar som Kashgar, Artush og Hotan. Det bur også ein stor del han-kinesarar i området, mange av dei nokså nylege innflyttarar frå andre delar av Kina.

Historie

[endre | endre wikiteksten]

I tidlegare tider blei tokariske språk som no er utdøydd tala i Tarimbekkenet. Dette var dei austlegaste av dei indoeuropeiske språka.

Det kinesiske namnet Yuezhi (eller Yüeh-Chih) viste til eit sentralasiatisk folk som holdt til i det nåværende Gansu. Då dei blei overvunne av xiongnufolket drog dei vestover mot Tarimbekkenet og deretter sørover, og skipa Kushanriket i nordlege India.

Kinesarane, leia av general Ban Chao (32-102 e.Kr.), klarte å ta kontrollen over Tarimbekkenet frå xiongnufolket ved slutten av det første hundreåret e.Kr.[4]

Kushanarane ekspanderte tilbake til Tarimbekkenet i løpet av det 1. og 2. hundreåret. Dei skipa eit kongedøme i Kashgar, og kjempa mot nomadar og kinesarar om å dominera området. Dei innførte brahmiskrift, eit indisk prakritspråk for administrasjon, og buddhismen. Kushanarane spelte ei viktig rolle i innføringa av buddhismen til Aust-Asia langs Silkevegen.

Frå seint 700-tal til 800-talet kjempa det kinesiske Tang-dynastiet mot rivaliserande Tibetanarriket om makta over området.[5][6] Tidleg på 1000-talet kom det under muslimsk tyrkisk kontroll i form av Kara-Khanid-khanatet, noko som førte til tyrkifisering av regionen og ein religiøs overgang frå buddhisme til islam.[7][8]

Kjelder

[endre | endre wikiteksten]
  1. ↑ Chen, Yaning (2006). «Regional climate change and its effects on river runoff in the Tarim Basin, China.» (PDF). Hydrological Processes. s. 2207-2216. Arkivert frå originalen (PDF) 1. mai 2016. 
  2. ↑ Stanley W. Toops (15 March 2004). S. Frederick Starr, red. Xinjiang: China's Muslim Borderland. Routledge. s. 254–255. ISBN 978-0765613189. 
  3. ↑ Bovingdon, Gardner (6. august 2010). The Uyghurs: Strangers in Their Own Land. s. 11. ISBN 9780231519410. 
  4. ↑ Grousset, Rene (1970). The Empire of the Steppes. Rutgers University Press. s. 37, 41–42. ISBN 978-0-8135-1304-1. 
  5. ↑ Beckwith, Christopher. (1987). The Tibetan Empire in Central Asia. Princeton, NJ: Princeton University Press, pp 36, 146. ISBN 0-691-05494-0.
  6. ↑ Wechsler, Howard J.; Twitchett, Dennis C. (1979). Denis C. Twitchett; John K. Fairbank, eds. The Cambridge History of China, Volume 3: Sui and T'ang China, 589–906, Part I. Cambridge University Press. pp. 225–227. ISBN 978-0-521-21446-9.
  7. ↑ Scott Cameron Levi; Ron Sela (2010). Islamic Central Asia: An Anthology of Historical Sources. Indiana University Press. pp. 72–. ISBN 0-253-35385-8.
  8. ↑ Ahmad Hasan Dani; B. A. Litvinsky; Unesco (1 January 1996). History of Civilizations of Central Asia: The crossroads of civilizations, A.D. 250 to 750. UNESCO. pp. 283–. ISBN 978-92-3-103211-0.
  • Baumer, Christoph. 2000. Southern Silk Road: In the Footsteps of Sir Aurel Stein and Sven Hedin. White Orchid Books. Bangkok.
  • Hill, John E. 2003. "Annotated Translation of the Chapter on the Western Regions according to the Hou Hanshu." 2nd Draft Edition. [1]
  • Hill, John E. 2004. The Peoples of the West from the Weilue 魏略 by Yu Huan 魚豢: A Third Century Chinese Account Composed between 239 and 265 CE. Draft annotated English translation. [2]
  • Mallory, J.P. and Mair, Victor H. 2000. The Tarim Mummies: Ancient China and the Mystery of the Earliest Peoples from the West. Thames & Hudson. London. ISBN 0-500-05101-1
  • Stein, Aurel M. 1907. Ancient Khotan: Detailed report of archaeological explorations in Chinese Turkestan, 2 vols. Clarendon Press. Oxford. [3]
  • Stein, Aurel M. 1921. Serindia: Detailed report of explorations in Central Asia and westernmost China, 5 vols. London & Oxford. Clarendon Press. Reprint: Delhi. Motilal Banarsidass. 1980. [4]
  • Stein Aurel M. 1928. Innermost Asia: Detailed report of explorations in Central Asia, Kan-su and Eastern Iran, 5 vols. Clarendon Press. Reprint: New Delhi. Cosmo Publications. 1981.
Henta frå «https://nn.wikipedia.org/w/index.php?title=Tarimbekkenet&oldid=3188605»