Chanetts tankeboble Et steg av gangen. Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! Noen av bildene er lånt fra nettstedet Pixabay.com

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/dette-stikket-kan-skape-trobbel-for-en-hel-bransje/17470323/

Når jeg gikk inn for å lese nyhetene så kom denne artikkelen opp, og jeg må si at jeg var veldig nysgjerrig på hvilken bransje dette ville skape problemer for. Og av en eller annen grunn ble jeg overrasket for det var ikke denne bransjen som det viste seg å være som jeg trodde det ville være. Men ja altså hva skal man si? Jeg sitter her med en følelse av at dette blir noe rare greier ut av.

Klart at butikker har jo på en måte tjent på at mennesker kjøper mye mat og usunn mat, vi vet jo at det er stort salg av godis og brus og søtsaker og man ser jo at det i mange tilfeller er billigere å kjøpe usunn mat kontra sunn mat, og da er det jo enormt mye lettere å kjøpe alt det man ikke bør spise for mye av. Jeg snakket med en som fortalte at hun fikk hjelp av Nav til livsopphold og den summen hun fikk var så pass liten at det var lettere å kjøpe usunt mat som gav henne en viss metthetsfølelse enn skikkelig mat for vi vet jo at matvare priser ikke direkte har gått ned den siste tiden. Men kan man da si at det nå settes et fokus på at hvis salget av slanke medisin øker så kan man oppleve at butikker må sette opp priser eller i verste tilfelle kutte ned på bemanningen fordi omsetningen synker? Vel man kan jo strengt talt si ja, selv om det er mest fokus på USA i denne artikkelen. For foreløpig sier matvare kjedene her i landet at de ikke merker noe til dette enda men klart at vi vet jo at tallet på brukere av denne type medisin øker.

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Vi så jo at for en tid tilbake så var det mangel av diabetes medisinen Ozempic, og mye av det var fordi dette viste seg å være en medisin som også gav vektnedgang og mange overvektige fikk denne medisinen men det medførte også det at de som egentlig skulle ha den , altså de med diabetes 2 ikke fikk tak i, og det var så alt for lett at man dyttet all skyld over på de med overvekt og ikke hadde diabetes. Og jeg ber om at dere ikke misforstår for selvfølgelig skal jo de som denne egentlig være ment for ha 1 retten men man vet jo at det i bunn og grunn handler om produksjon og leveranse, man vet jo at pga krigen i Ukraina så ble det mangel på mange ting. Og det ble derfor vanskelig å få nok. Men man vet at mange gikk ned på denne og da kunne unngå nettopp Dia 2.  Og det er det jeg ser for meg nå, at dersom priser øker pga manglende omsetning så er det igjen en gruppe mennesker som får skylden. For det er jo ikke bare sprøyter som gir vekttap, det finnes jo en rekke medisiner og flere er under utvikling.

Jeg syntes at det er viktig at man heller får et fokus på at det er slik at det bør være at man kan sette ned priser på sunn mat , klart at man skal ha lov å kose seg av og til men slik det er i dag er det for dyrt med sunn mat.

Jeg har selv vært feit, jeg har hatt slankeoperasjon og  jeg har brukt medisiner mot overvekt. Og for meg handler det mye om det mentale, jeg kjenner at jeg må jobbe  med hungeren etter det usunne og at det er så mye billigere å kjøpe den godis posen, eller potetgullet for ja det gjør meg ikke mett der og da men det gir meg en slags lykke, og klart at jeg får den samme følelsen av god mat også men det er ikke å sammenligne dessverre. Hva er dine tanker rundt dette?

Hei og hopp i vei. Håper dere har det litt mindre vindfullt enn oss her på Høg-Jæren. For her blåser det skikkelig. Så det er skikkelig huskaldt og jeg prøver å fyre men syntes ikke at jeg får varmen i meg.

Jeg har akkurat sagt ha det til K, han dro hjem til leiligheten sin igjen, og det er rart  for selv om vi ikke ser så mye til han når han er her så er det plutselig ganske så tomt når han har reist. Men det er jo sånn når disse barna ikke studerer eller jobber i nærheten. Men det er jo veldig godt når de kommer hjem. Og klart at jeg kjenner jo litt på det at ikke mine kommer hjem men jeg tenker at det å tenke på dette hele tiden tærer så enormt mye på meg at jeg velger å distansere meg fra det.

I dag har jeg egentlig ikke så mye på programmet, noe som er ganske så vanlig her hos oss men likevel, jeg skulle egentlig hatt besøk men det ble ikke sånn. Så da tar vi det som det kommer. Kanskje jeg får til en treningsøkt i kveld når jeg er hjemme etter å ha hentet mannen fra møte.

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Litt annerledes å gå i hundeskogen når det er vinter, vannene som Nala pleier å bade i, er frosne. Vi valgte å ikke gå ti elva, den hadde nok ikke vært frossen men jeg tok ikke sjansen fordi Nala fint kunne ha funnet på å bade og det er det litt for kaldt for men likevel. Det ble en fin tur til tross.

I går sa jeg at jeg skulle ta med gjengen å spise kinamat, det er ganske lenge siden vi har spist kinamat, mannen og K har vært et par ganger og vi pleier jo spise når vi er i Grimstad på besøk men det er lenge siden jeg har vært her i området. Så vi dro av sted. Og vanligvis er jeg super fornøyd men denne gangen var det totalt bom. Og jeg må bare si at jeg har spist dette før på samme sted men noe hadde skjedd og noe var tydeligvis gått feil , jeg vet ikke. Uansett. Dette er da Blekksprut, og ja det er vanligvis godt men dette var ikke godt i det hele denne gangen, det var alt for  ja hva skal jeg si… feil, det smakte ikke godt, det var seigt ( og ja jeg vet at dette kan være seigt men likevel).

Men sånn i det hele så var det veldig hyggelig å spise ute denne gangen. Dessverre ble det en dårlig slutt på dagen etter at noen ringte meg for å krangle, men jeg får bare ta det som det kommer.

Og jeg så i morges at jeg faktisk har passert 200 innlegg, og jeg må si takk til dere som leser det jeg skriver, og takk til dere som kommenterer og deler deres erfaringer.

Hvor ofte har dere mat til overs etter middagen? Jeg vet ikke men her i huset har jeg gjerne en tedens til å lage for mye mat, det er som om kroppen min eller hjernen min er det vel egentlig er pålogget til å lage mat til 5 og ikke bare 2 eller 3. Og da blir det gjerne litt for mye. Og jeg har vel lært meg til at å kaste mat , det prøver jeg å unngå. Klart at noen av rettene kan man ikke lage noe av en annen dag eller man sitter med ting som ikke lar seg kombinere med noe annet. Men stort sett klarer jeg å sette sammen noe. Jeg hadde også noen grønnsaker som trengtes å brukes i dag så da tenkte jeg at ” hva kan man gjøre ut av det?” Jeg hadde pasta, kjøttdeig og diverse grønnsaker så jeg laget rett og slett en tomatsaus, hvor det var hvitløk, tomater, løk og krydder. Så hadde jeg tomatsausen over kjøttdeigen og fikk dette i formen, så la jeg pasta på toppen og ost. Så ja dette er en rar form for lasagne:

Så dette er dagens middag. I morgen skal vi spise kina mat faktisk. Det er lenge siden så derfor ble det valget i morgen. Og i morgen skal jeg også treffe en som skal mulig passe Nala for oss mens jeg er på jobb Fredag da jeg må møte tidlig og vi begge jobber sent. Så det blir veldig spennende rett og slett hvordan det blir. Jeg er jo ikke særlig hippen på å sette henne bort til andre men saken er jo den at det blir for mange timer enten i bilen eller hjemme alene så da blir det sånn.

Så nå er det bare å vente på at folka kommer hjem så skal vi få maten i ovnen før vi tar det en rolig tuur med Nala etterpå. Ha en mega fin ettermiddag og kveld

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Ute skinner sola og vi har vært på tur. Det er minus grader men for en gang skyld er det ikke vind og det ble plutselig et snev av påske følelse.  Men jeg kjenner at jeg er trøtt fordi jeg  i natt igjen har hatt en natt hvor søvnen har blitt byttet ut med tanker, følelser og minner. Og jeg tenker at alt det jeg har gjort, alt det jeg har fått utført, alt det jeg har opplevd og dratt med meg frem til nå i livet har ført meg frem til den jeg er i dag. Og ja jeg har på mange måter tråkket feil, jeg har bommet, jeg har såret folk på min vei, mennesker som har stått meg nær, og jeg har ikke tatt vare på vennskap eller meg selv rett og slett. Jeg har aldri følt meg så utilstrekkelig som jeg har gjort til tider, jeg har følt meg liten og jeg har skammet meg. Men det er ting og erfaringer jeg tar med meg videre i livet, det er det som gjør at jeg husker at jeg er bare et lite støvkorn i livets univers. Så hvorfor skal jeg tro at noen leser bloggen min, eller bryr seg om det jeg deler? Hva er det med meg som gjør det verdt å bruke tid på å lese og kanskje kommentere? Vel jeg kunne svart at det er fordi jeg er den mest håpløse bloggeren, jeg har dager og av og til uker der jeg ikke har et eneste innlegg, jeg kan ofte lulle meg inn en slags sirkel hvor det er mye gjentagende innhold. Men jeg deler av mine innerste tanker og følelser, jeg deler av det i livet mitt som er her og nå, som ofte handler om psykisk helse, hvordan det er å være barn av en som til tider benytter seg av rus og ikke minst hvordan det er å være mamma uten å ha kontakt med egne barn.  Og det er ikke fordi at jeg vil at noen skal syntes synd på meg, og jeg håper jo ikke at noen har avsky heller, og en sa til meg en gang” du er ingen skikkelig blogger hvis ikke du blir omtalt på andre plattformer”

Vel jeg er da ikke i den kategorien at jeg ønsker det altså. Men det som er viktig for meg er at bloggen er blitt en form for terapi, der jeg kan lufte tankene mine, og ja jeg vet at det er ganske så idiotisk mange ganger men det er sånn det er. Jeg har jo alltid likt å skrive, noen ganger så fant jeg ikke slutten så jeg var vel til tider lærerens mareritt når det kom til norsk og stil eller jeg husker særoppgaven min, læreren orket ikke en gang å lese hele, og det kan jeg forstå. Jeg har den oppveksten jeg har, man kan si at familie settingen vår er både teit og komplisert men det er sånn det er, og jeg tror ikke at det er unikt. Og jeg tror at hvis man hadde gransket alle familiene rundt omkring så finner man grums der også. Jeg kjenner at jeg er veldig klar for å ta bloggen nye veier kanskje.  Jeg vet ikke, jeg har bare brukt natta til å forsone meg med at det er sånn det er.

Jeg er klar for å jobbe mer for å oppnå de målene jeg vil.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

I kveld kjenner jeg på  noe jeg ikke har kjent på veldig lenge. Jeg vet ikke hva det er som har gjort det men det er som alt bare har sunket inn og jeg har fordøyd det og funnet ut at det er ikke alt jeg kan gjøre noe med. Det er som om ordene i den berømte sinnsro bønnen har falt ned over meg. De ordene som lyder som så ”

Gud, gi meg sinnsro

til å godta de ting jeg ikke kan forandre.

Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.”

Og jeg kjenner at det er de rette ordene for meg, jeg har vel funnet ut at de passer.  Klart at bønnen er veldig mye lengre men det er disse ordene som er rett for meg og mest viktige. Og det er jo på mange måter selve essensen i det hele, i alt for tiden. I kveld var vi også på det nye treningssenteret vi skal begynne på, det er ikke et stort et men det har det viktigste. Og vi skal trene sammen. Og etter at vi hadde vært der å kikket så dro vi på liten runde med Nala, i mørket, hvor mobilene lå igjen i bilen og vi var til stedet her og nå. Vi pratet om løst og fast, man kan si det sånn at vi løste ikke verdens problemene men vi løste det som var viktig for oss. Og vi gikk der og pratet, snakket og smilte og lo. Det føltes godt. Og jeg tror at det har vært en del stress inni meg, med tanke på at starten på både nyåret men spesielt i Februar har gjort noe med meg. Og jeg har på en måte ikke sluppet unna en ting før det neste kommer på. Og da er det så alt for lett å miste oversikten og alt føltes så dritt men nå er det sånn at det er på endring, det er på bedringens vei. Nå er det Faen meg nok,

Mandag, ny uke, og ny sjanser. Nå er vi kommet til midten , sånn ca i hvert fall av Februar og jeg kjenner at jeg er klar til mars måned.  Jeg kjenner at jeg er klar for å gå videre og nyter det. jeg kan vel ikke skryte på meg at dette har vært den beste måneden og jeg har sikkert mange ting, eller jeg har garantert mange ting jeg kunne ha gjort annerledes eller mye bedre. Jeg kjenner at jeg er klar for gravlegge det gamle og se fremover mot det nye. Det er aldri for sent å satse, finne nye mål å jobbe mot. Og det er noe med at når man kommer i mål, da er det lykke, Og så kan man lage seg nye mål. Men jeg tror at det aller største målet et menneske kan ha er å ha det bra. Jeg tror at man også må lære seg å like seg selv, noen ville kanskje sagt elske seg selv men det er for mange en stor ting.

I dag er det en dag hvor det som vanlig ikke skjer så mye, jeg skal snart i gang med fiske middagen, dvs i hvert fall gjøre det klart til det fordi vi skal ikke spise før senere. I kveld skal vi også sjekke ut et nytt treningssenter, for vi har vel begge bestemt oss for å trene, prøve å trene sammen for det er så mye lettere å dra hverandre på trening. Selv om vi ikke skal trene i dag.

Jeg har jo snakket mange ganger om dette med å sette seg mål her i livet og det tror jeg er viktig at man ikke glemmer. Ofte kan man se at mange setter seg nyttårs forsetter men de brytes ganske så fort i mange tilfeller men noen holder ut, så ikke alle dropper ut av de. Men man trenger ikke vente til nytt år eller spesielle anledninger, nei man kan egentlig starte når som helst. Bare man starter rett og slett. Jobber mot en bedre hverdag.  Har du satt deg noen mål som du skal holde? Har du også satt deg mål som du feilet på?

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

(I natt skrev jeg disse ordene. Ordene ble formet og lagret men ikke publisert før jeg sto opp. Da ble de overført fra mobil til pc. Så selv om det er morgen og formiddagen er her mer eller mindre så er det likevel nattens tanker)

” Jeg ligger her og ser ut i rommet, det er mørkt, eneste lyset er fra mobilen. Min kjære, mannen jeg elsker og respekterer ligger ved siden av , pusten hans er jevn og god, og han gir meg en trygghet. Ved fotenden min ligger Nala, det er ganske lenge siden hun har sovet i senga på natta. Jeg snur meg og ser på mannen min, phu han har ikke våknet av at jeg fant frem mobilen, så håper ikke at lyset forstyrrer han.

Tankene mine går til alt og alle, jeg kjenner at jeg savner barna mine, men det er noe jeg bare må leve med, lurer på hvordan det går med de egentlig? Har de fått seg kjæreste, trives de der de bor? Jeg kjenner at tårene bare kommer, men jeg tørker de vekk. Jeg skal ikke gråte, ikke noe vits i å gråte over noe jeg ikke kan endre. Så går tankene mine til hvordan jeg har det, ja hvordan har du det egentlig Chanett? Trives du der du er i livet, trives du med slik ting er i forhold til kroppen din? Jeg vet ikke men det vet bare du.

Erkjenner at jeg ikke trives, at kroppen ikke er min venn. Jeg hater å være tung i kroppen, at det mentale er nesten på plass men ikke helt. Jeg hater egentlig kroppen min. Eller jeg elsker strekkmerkene mine og arrene mine, fordi de forteller en historie, de forteller meg at jeg har gjort mye her i livet og at jeg har satt 3 flotte barn til verden og arrene forteller meg at jeg har kjempet. Men når jeg vet så alt for godt at vekta går feil vei, at jeg ikke lykkes i dette heller, da føles det ekstra tungt, for det betyr jo at det er enda en ting jeg feilet med. Og det er kun meg som kan styre, det er kun meg som kan ta kontrollen. Og jeg innser at det er nok nå. Jeg har kun en kropp som jeg søren bør ta vare på. Hadde bestemor vært her, hadde hun sagt sin mening. Men jeg vet at alt er med på å gjøre ting der det er i dag. Men ingen andre enn meg selv kan styre og kontrollere dette. Jeg er lei av at jeg går rundt som en slags levende død og føler at jeg ikke gjør noe annet enn å eksistere, at jeg ikke er her om du skjønner.

Jeg vet hvorfor jeg ikke får til bloggen, det slår meg plutselig her jeg er, jeg har mistet perspektivet men det har jeg planer om å finne igjen

Nå ser jeg at klokka er snart morgen så jeg må sove litt. Snakkes i morgen Chanett”

God søndag.

I dag er det skikkelig kaldt ute. Og jeg kjente at det var ikke veldig fristene å komme seg ut av dyna. Men vet dere, jeg kom meg ut, og jeg må innrømme at nå har jeg kommet meg hjem fra en tur med Nala og ja det var kaldt, skikkelig bikkjekaldt faktisk men likevel bare jeg kom i gang. Nå kan man virkelig starte dagen. Vi var ute i nesten 1 time og det beit fra seg men likevel det gikk greit. Når jeg kom hjem så har jeg fyrt opp i ovnen og jeg har fått varmen i kroppen og er klar for denne dagen hva enn den måtte bringe, eller nesten i hvert fall.

Det er mange ganger sånn at det er så enormt mer fristene å sitte i god stolen eller ligge på sofaen enn å bevege seg ut, og dørstokk mila er vel noe vi kjenner til, ja jeg tror de aller fleste har en eller annen gang stiftet bekjentskap med denne dørstokkmila, og ja jeg skal innrømme at når det er kaldt og gufffent ute, gradestokken viser seg på de kalde blå så er det å være inne mye mer fristene enn å beveg seg ut. Og klart det er ikke veldig fristene å bevege seg ute når man går å knyter seg fordi det er kaldt og det føles nyttesløst uansett hvor mye klær og ull man har på seg. Men kommer man seg bare ut av døra så hjelper det, det er i hvert fall min erfaring.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

I dag når jeg gikk ute, kjente at det beit i ansiktet så tenkte jeg på hvordan livet mitt er nå og jeg så på Nala som løp fra sted til sted og jeg tenkte at jeg er utrolig heldig som egentlig har verdens beste PT. For hun drar meg ut av døra enten jeg har lyst eller ikke. Og jeg vet at det er ingen selvfølge at det er sånn. Og jeg tenkte at det er godt at jeg ikke bare sitter inne rett og slett.

Det er noe med det å bevege seg, at man ikke trenger å gå km eller milevis hver gang, at det ikke trengs timevis heller men at hvert steg teller. Og ikke alle kan gå langt og uansett om du går 2 min eller 5 eller 10 eller 1 time eller mer er det kjempebra at du kommer deg i bevegelse. Noen kan ikke gå ut av døra men da kan man bevege seg hjemme. Alt er bedre enn ingenting. Og det å være i bevegelse er bra for både kropp og sinn.

Så nå er vi hjemme og prøver å få varmen skikkelig i kroppen, ser at det blir nok litt varmere ut over dagen i dag. Kos dere masse

Skriv, les og slett…. skriv, les og slett. Vel kort sagt det er slik de siste innleggene jeg har prøvd å få ned, det er som om noe holder meg tilbake. Jeg har noe jeg vil dele men det er akkurat som om det ikke blir som jeg vil ha det. Jeg tenker, og så skriver jeg det ned og når jeg da stopper opp i skrivingen min for å lese det så er det akkurat som om det er helt idiotisk det som står, så da slettes det. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn nå om dagene. Det har vært sånn før også men så gled det over. Og det er ikke bare på postene mine men når jeg er inne hos f.ex Frodith sin blogg så syntes jeg at innlegget jeg leser er bra, så skal jeg si noe om det som en  kommentar og så er det som om alle ordene bare er blåst helt vekk, rett og slett helt tomt i topplokket. Jeg nevnte dette for en venninne av meg på tlf i dag og hun sier ” enten har du en form for skrivesperre eller så er det at du har noe du vil formidle men ikke tør fordi du mener at det som du skriver ikke bør deles” Ja kanskje er det der det ligger. Ikke lett å vite, men jeg kan forstå det i mine egne innlegg men at jeg skal kommentere hos andre det forstår jeg ikke.

Jeg har også i de siste dagene våknet med mange tanker på natta og at hjertet mitt har løpt av sted som om det var en veddløpshest. Og jeg vet at man kan kalle det for en slags angst. Jeg vet også hva som er grunnen til det og jeg jobber med det, det er kun meg som kan gjøre noe med det så jeg holder på med dette nå om dagene. Det handler ikke om noen andre enn meg selv. I bunn og grunn er det sånn at jeg ikke har fulgt det jeg selv har sagt at man skal gjøre, ta vare på kroppen sin. Men jeg har begynt på den veien nå. Og håper det ikke er for sent rett og slett.

Men jeg tror at jeg må finne en vei ut av dette og finne ut hvorfor det er som det er.

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

God helg

Visste du at mennesker behandles ulikt? Ja du visste det, men så kan du kanskje tenke hva dette bildet har med saken å gjøre? Hvis du lar meg få fortsette eller at du leser videre. Det er mange grunner til at man behandler folk annerledes og ingen er like. Det er sånn det er, og vi ser jo det i mange ulike settinger men en ting som man kanskje ikke tenker over er den forskjellsbehandlingen som kan skje et menneske. Når man er stor og overvektig så blir man sett ned på i enkelte butikker, man blir oversett og det blir slengt bemerkninger til en og man kan nesten ikke handle i butikken uten at noen stirrer enten på en eller ser hva man har i handlekurven. For hvis du har noen kg for mye på kroppen og har litt usunne ting i kurven så ser folk på deg og du ser at de mener at dette er noe du i hvert fall ikke har godt av. Jeg har erfart dette selv og jeg har også hørt andre si det.

Det er mange grunner til at folk sliter med vekt og ting er ikke alltid sånn man tror de er, men uansett hvordan menneske er på vekt skalaen er det ikke rett å dømme de og sette folk i bås av den grunnen.  Men det blir gjort, enten bevisst eller ubevisst. Jeg har selv blitt ropt hvalross eller feita etter, jeg har blitt gitt beskjed om å dra på slanke leir, og noen mente at jeg belastet samfunnet med ekstra mye fordi jeg etter deres mening eller hva skal kalle det for sleit mer på asfalten enn andre. Jeg fikk å høre at hvis ikke jeg meldte meg på trenings studio så burde jeg bures inne fordi det burde være straffbart å være så feit. Og det verste er at jeg ikke var av de største og selv om jeg var tøff i tryne og tåler en støkk så gjorde dette noe med meg men jeg gråt inni meg.

I dag så er jeg ikke i kategorien tjukk, i dag er jeg i følge BMI normal, men jeg føler det ikke sånn. Jeg har jo vist dette her bildet før: Jeg er ikke i den til høyre ( for meg) men jeg er ikke lengre den som har de samme antall kg på kroppen, men jeg ser at jeg blir behandlet annerledes i dag enn jeg gjorde før. Hvordan? Jeg blir ikke oversett i butikker, jeg blir ikke sett på med rare blikk hvis jeg har en sjokolade i hånda, eller jeg blir det noe men ikke på samme måte som før.  Det heter at tall ikke definerer hvem du er som person….. vel kanskje ikke , men jeg tenker at det er ikke okay for noen at de blir utsatt for negativitet pga kroppen. Det er ikke sånn at hvis vi slenger mange nok ganger med leppa at mennesker blir sånn som vi mener at de skal være , med vi mener jeg samfunnet i sin helhet. Nei det kan føre til at mennesker lukker seg inne, isolerer seg og sliter med dårlige tanker, eller at man også ser at de utvikler en spiseforstyrrelse bare motsatt vei. Og en spiseforstyrrelse kjenner ingen alder eller kjønn.  Vi mennesker har ikke en medfødt eller tillært rett til å kommentere andre mennesker sin kropp.  Vi bør gi de ros for hvem de er, også når de er store. Jeg vet ikke hvor mange som sa til meg ” Nei nå er du blitt så fin” når jeg hadde gått ned i vekt. Jeg takket men inni meg føltes det helt feil, var jeg stygg før da liksom????? Jeg kjenner at for meg er det en kamp, ikke hver dag men en kamp over det jevne fordi jeg følte meg tryggere i den store kroppen. Jeg følte meg bedre av en eller annen grunn. Nå har jeg jo i de siste 4 snart 5 årene fått høre at jeg var visst lat også og ikke bare feit fordi jeg valgte den raske veien og la meg under kniven. Og ja jeg gjorde kanskje det men det var ikke direkte sånn og den operasjonen var bare et hjelpemiddel, ikke glem det, jeg må selv jobbe. Både fysisk og ikke minst mentalt, for en ting er sikkert, kroppen min vil opp i vekt, hjernen har noe som heter fett minne, som gjør at den gjerne vil tilbake til den komfortable vekta. Så det blir litt krangling sånn sett hehe.

Men fra meg til noe annet. Jeg tror at vi hadde fått et bedre samfunn hvis ikke vi var så alt for fokusert og opptatt av det ytre og det ” perfekte” Ja det instavennlige som en sa.

Enig?