Slaget ved Alvøen

Slaget ved Alvøen
Konflikt: Napoleonskrigene
Et av flere malerier som viser slaget ved Alvøen mellom de små, norske fartøyene og den store, engelske fregatten «Tartar»
Dato 16. mai 1808 Sted Alvøen, utenfor Bergen Resultat Norsk seier
Stridende parter
Norge	England
Kommandanter og ledere
Premierløytnant Bielke	Post Captain Bettersworth
Styrker
4 kanonjoller, 1 kanonsjalupp.	1 fregatt, HMS «Tartar»
Tap
4 mann under slaget, 1 døde dagen etter av skader.	12 mann, deriblant Post Captain Bettersworth.

Slaget ved Alvøen var et sjøslag som ble utkjempet mellom en engelsk fregatt og en norsk styrke bestående av fire kanonjoller og en kanonsjalupp, 16. mai 1808. Slaget fant sted i Vatlestraumen ved Alvøen like sørvest for Bergen, og var en del av den såkalte Kanonbåtkrigen fra 1807 til 1814 under Napoleonskrigene.

Den britiske fregatten HMS «Tartar» var på vei inn til Bergen for å uskadeliggjøre eller ta som prise et hollandsk kaperfartøy som hadde søkt inn til Bergen for reparasjon. Om kvelden den 15. mai løp det inn melding til Bergenhus om at en engelsk fregatt var i leden. Om natten/morgenen den 16. mai ble fem norske kanonfartøyer sendt ut for å møte fienden.

Slaget varte i vel en time og endte med at fregatten flyktet nordover ut Hjeltefjorden. Engelskmennene mistet totalt tolv mann, og skipet fikk store materielle skader. Blant de falne var skipssjefen selv. De norske tapene skrev seg til fem mann, i tillegg til flere sårede. Trefningen fikk betydning da en så at små kanonbåter kunne bekjempe større fartøy innenskjærs langs norskekysten.

Krigsårene 1807-1814 var harde tider for Norge. Dette var under Napoleonskrigene – Norge var i union med Danmark, og Danmark-Norge var havnet på «feil» side i konflikten, etter flåteranet i 1807. Engelskmennene blokkerte kysten, og prøvde å hindre fremmede skips tilgang til norske havner – og med det også de livsviktige tilførslene av korn. Diktet Terje Vigen, hvor handlingen er lagt til disse årene, beskriver godt forholdene for befolkningen. Uten tilgang på statlige midler og et ordentlig sjøforsvar, måtte lokale skipsbyggerier langs norskekysten snekre sammen de krigsfartøyene det var mulig å bygge ved hjelp av pengemidler samlet inn fra lokalbefolkningen. Disse krigsfartøyene var små, og var bygget på grunnlag av tegninger som opprinnelig var svenske. I hovedsak ble det bygget et stort antall kanonjoller.

Ved kruttmøllene måtte man produsere hva man maktet med de råvarene som var tilgjengelige, og ved kanonstøperiene var det hektisk aktivitet med å lage kanoner til den vesle flåten av rofartøyer som sakte tok form på beddingene. I Bergen var det flere båtbyggerier. Ett av verftene som bygget kanonfartøyer i 1807 eksisterer den dag i dag, i ytre Sandviken, som Stiftelsen Sandviken Slipp.^[1][2] Her ble det bygget kanonjoller, kanonskonnerter og kanonsjalupper med midler som var samlet inn blant og av byens borgere.

Den generelle oppfordringen til folk fra myndighetene lød omtrent slik:

I^[3] vide^[4] alle vort Lands Forfatning. En lumsk Fiende har røvet Landets Værn tilsøs, den danske Flaade. Landet er blottet for alt forsvar mod angrep fra Søen. Regeringen anstrenger alle Krefter for at skaffe Redning, og alle gode og retskafne Undersaater bestreber sig for at medvirke til dette felles Maal: Landets Forsvar og Rigets Selvstændighed^[5] aa sammenskyde til en flaades Gjenoprettelse og Kanonbaades Anskafelse, da de yde Træer av Skoven, Guld, Sølv og Penge. Vi må derfor ikke sidde følelsesløse og ligegyldige, vi ere og Landets Børn og Kongens Undersaatter, vi bør ikke gjøre oss uværdige til at bære Navn av edle norske Mænd, - uværdige til beskyttelse, idet vi intet vil bidrage dertil (...)^[6]

Fordi Norge hadde få skip, og helt manglet store fartøyer, ble en tvunget til å legge seg på en defensiv linje i krigen. De sjømilitære styrker søkte å hindre fiendtlige (engelske) skip i å ta for seg av norske handelsfartøyer. Kysthandelen var ekstremt viktig for at befolkningen ikke skulle sulte ihjel. Fisk kom nordfra, og ble ført sørover langs kysten på mindre båter – i tillegg kom korntilførslene fra Danmark, som var livsviktige for Norge. Den norske kystdefensjonen plasserte sine fartøyer på strategiske punkter langs kystlinjen hvor transporten foregikk. Fartøyene gikk ut med en gang det ble rapportert om fiendtlig aktivitet i distriktet de var ansvarlige for.

Kaperfarten var legalisert av de dansk-norske myndighetene (som under unionen også styrte Norge). Kaperbrev gjorde det mulig for sivile å utstyre et skip med kanoner og lovlig angripe alle fiendtlige fartøyer langs kysten. 99 % av verdien av byttet de tok, tilfalt dem selv, mens 1 % gikk til staten. Norske kapere hadde begynt å vise seg utenfor kysten av Skottland, og handelsskip som passerte her krevde bedre beskyttelse fra den britiske marinen. Som et mottiltak sendte britene flere krigsskip mot norskekysten for å uskadeliggjøre kapere allerede før de krysset Nordsjøen.

I april 1808 løp et hollandsk kaperfartøy, fregatten «Gelderland», inn til Bergen havn for reparasjon. I tillegg lå flere andre kapere på havnen. Engelskmennene fikk nyss om at denne hollenderen hadde ankommet, og fregattene «Tartar», «Adriane» og korvetten «Cygnet» ble den 10. mai sendt til Norge fra basen Leith i Skottland. «Tartar» seilte ut med ordre om å vokte bevegelsene til «Gelderland», men det hollandske skipet hadde allerede den 7. mai gått ut for å eskortere en konvoi. Det var i alle fall de opplysningene lokale fiskere gav til skipssjef George Edmund Byron Bettesworth på «Tartar» da fregatten ankom området vest for Stolmen i Austevoll sørvest for Bergen den 15. mai 1808.

Ifølge kilder førte fregatten «Tartar» hollandsk flagg i det den dukket opp utenfor kysten, og gav derfor ikke grunn til særlig mistanke. Holland var ikke en fiendtlig nasjon i den pågående konflikten med England. Norske fiskere og loser seilte ut for å møte fregatten da den kom inn – det hollandske flagget kan ha lurt dem til å tro at det var «Gelderland» som returnerte. Det var viktig for losene å komme først til skipet: Den som først nådde fram, fikk losjobben. I det de satte foten på dekk, ble de norske derimot tatt til fange av britene og tvunget til å vise vei inn mot Bergen.

Fra de rettslige undersøkelsene etter slaget kan en lese:

Deponenten [anklagede] og de 3 førstbemeldte Mænd, samt Rasmus Andersen Øvre Waage og Johannes Johannesen Søre Aarland. Altsaa til sammen 6 Mand toge da ud i en Baad, for at gaae Om bord i Fregatten. - Da de vare komne et støkke fra Land, saae de at Lodserne Jacob Jacobsen Nedre Waage og Ole Johannesen Øvre Waage eller Stolmevaagen, samt Fiskerne Ole Hansen Nedre Waage, Johannes Anderssen Nedre Waage, Lars Nielsen Øvre Waage og Lars Olsen Stolmevogen, ogsaa kom ud i een Baad for at tage om bord i Fregatten, paa hvilken de, og samtlige kom om bord omtrent Kl. 10 Søndag Formiddag, dog kom Deponenten og Følge først paa Skibet, skjønt Mandskabet paa den andre Baad ligesom kappedes om at komme forud; saasnart De vare komne om bord, blev Deponenten allene nedviist i Kahytten til Cheffen, som ved en Matros, der talede Norsk, tilspurgte Deponenten om han kunde Indlose Skibet til Bergen, hvortil Deponenten svarede Ja! Men forespurgte derefter om hvor Skibet var hiemme, hvortil Tolken svare: at det kom fra Dover. Men foregav derhos at Skibet var Fransk, og da Deponenten var ubekiendt om, hvor Dover er beliggende, saa fant han heller intet Tvivltsom i det som Tolken foregav. -

Cheffen vidste derpaa Deponenten een heel Deel GuldPenge, efter skiønnende Guinier, som laae paa een Tallerken hvorpaa Tolken sagde til deponenten at disse Penge vilde Cheffen give ham, naar han kunde bringe Fregatten til Bergen. -

Deponenten svarede da at han ikke vilde modtage fleere Penge end Kongens Taxt tillod, og tilspurgte derpaa Tolken, hvor Dybt Skibet stak, hvorpaa der blev given Svar. - Pengene tog derpaa Chefen til sig igien, saa Deponenten fik ingen af disse.

Statsarkivet i Bergen 2008. Utskrift av rettsdokumenter fra straffesaken mot de norske losene i 1808 og 1809: Sorenskrivaren i Sunnhordland I.A. 46, tingbok 1807-1812, fol. 86b-89b

«Tartar» seilte inn ved det som i dag er Marstein fyr (holmen Marsteinen). Sør på Sotra, ved Kleppe (Kleppholmen), stod det en klaffetelegraf, som var en del av telegraflinjen langs kysten. Da fregatten ble observert i leden, rodde signalstasjonens leder og assistent ut til fregatten: Stasjonssjefen hadde også med seg signalboken. Straks de kom om bord på fregatten ble de tatt til fange, og dermed var en viktig del av Bergens forsvar uskadeliggjort, nemlig den optiske telegrafstasjonen ved Kleppe.^[7] Ved at signalstasjonen ikke lenger var operativ, ble kjeden av signalstasjoner inn til Bergen brutt. Da fregatten i tillegg førte hollandsk flagg, er det grunn til å tro at en ikke mistenkte at fregatten utgjorde en trussel.

De norske om bordkomne ble etter hvert satt som fanger under dekk på «Tartar», og kun en eller to loser var på dekk for å lede fregatten innover mot Bergen. Ved Bjorøyhamn la fregatten seg for anker om kvelden den 15. mai. Her ble den observert fra land av befolkningen på Alvøen.

Fra fregatten ble det sendt ut fire lettbåter, barkasser, for å rekognosere i leden innover mot Bergen, finne ut hvilke fartøyer som eventuelt lå på havnen, og sist, men ikke minst: «Bring out the shipping», håpet var at skip fra Bergen havn skulle seile ut og dermed støte på «Tartar» på sin vei.

Hele 15. og morgenen 16. mai 1808 var det tåke og vindstille. Dette førte til at «Tartar» ikke ble observert fra land flere steder, men førte også til at man om bord i fregatten ikke kunne se stort – navigering i ukjent farvann kan være vanskelig, og skipssjefen Bettesworth bestemte derfor å sende ut armerte lettbåter for rekognosering. Bielke skriver at én av disse båtene tok til fange fire menn som var ute på patrulje ved Kvarven. Disse ble tatt med tilbake til fregatten, og kan ha blitt utnyttet som kjentfolk og los av besetningen. Siden det var nesten vindstille, var «Tartar» avhengig av å bli slept av egne båter for å i det hele tatt komme frem (buksering). Etter rekognoseringen vendte Bettesworth og to av de andre lettbåtene tilbake til «Tartar». Den siste lettbåten, med 2. løytnanten om bord, ble liggende ved Kvarven for å holde vakt.

Kaptein Bettesworth satte så i gang sitt fremstøt mot Bergen. Strømforholdene, den labre vinden og det ukjente farvannet må ha gjort dette vanskelig.

Om kvelden den 15. mai ble «Tartar» praiet og stoppet litt sønnenfor Alvøen, der fregatten lå til ankers ved Bjorøyhamn, av utsendinger fra den hollandske generalkonsul Hendrich J. Fasmer, som også bestyrte Alvøen kruttmølle. Han var naturlig nok interessert da han fikk øye på et tilsynelatende hollandsk skip i leden. Noen hevder han praiet fregatten og ble tatt til fange om bord, og senere løslatt – andre kilder nevner ikke dette i det hele tatt, og hans egen rapport fra 18. mai nevner ikke dette med ett ord. Da den første utsendte delegasjon ikke kom tilbake, sendte en fra Alvøen en større styrke. Da heller ikke disse kom tilbake, slo Fasmer alarm: Fra Alvøen fikk man etter litt sendt bud til Bergenhus om at en engelsk fregatt var på vei mot Bergen. Hundre mann fra festningen ble sendt for å forsvare kruttverket ved Alvøen, og etter hvert ble de fem fartøyene i roflotiljen som var stasjonert i Bergen og som var kampklare, sendt mot fregatten sent på natten den 16. mai – klokken var da 0230.

Ved Kvarven, like vest av Bergen, støtte flotiljen på barkassen som holdt vakt. Denne barkassen var, som nevnt, under kommando av «Tartar»s 2. løytnant, således skipets nestkommanderende. Bielke beordret ild, og to skudd ble avfyrt mot barkassen. Bielke forsøkte deretter å innhente barkassen, men fienden rodde bedre, og stakk av nordover, mot Hjeltefjorden. Den Bergenske roflotilje rodde derimot sørover, mot Alvøen og fregatten.

Kanonbåtflotiljen observerte «Tartar» mens den ennå lå mellom Brattholmen og Bjorøy, like sørvest for Alvøen: «Tartar» ble forsøkt seilt og buksert oppover mot Bergen. Tidevannsberegninger viser at det på denne tiden, rundt klokken seks om morgenen, var flo. Strømmen har altså gått innover mot Bergen, og «Tartar» har hatt strømmen med seg.

De fem fartøyene i flotiljen var fire kanonjoller og en kanonsjalupp, under ledelse av premierløytnant Christian August Bielke.^[8][9]

En hadde kanskje ikke trodd at de små norske fartøyene kunne utrette stort mot en britisk fregatt, men de små båtene hadde store kanoner for sin størrelse. Samtidig var de små kanonbåtene vanskelige å treffe. Presisjonsskyting var ikke vanlig. Kamp til sjøs bestod fortrinnsvis i å skyte så mange salver som mulig i håp om å treffe i alle fall én av gangene. I tillegg var farvannet trangt, og engelskmennene ukjente. Dette gav de norske fartøyene en stor fordel. Som om ikke dette var nok, hadde de norske fartøyene enda en stor fordel i og med at de var så små. Kanonmunningene kom lavt over vannflaten, og hvis kulebanen var flat nok, ville kulen rikosjettere bortover vannflaten, omtrent som når man kaster steinsmutt. Dette førte til at kulen opprettholdt mye av sin kraft og kunne gi treff i området ved fiendens vannlinje, med store og ofte alvorlige lekkasjer som følge.

Været var stille, med tåke:

«Da jeg var kommen tvers for Qvarven, observertes en barkasse under Stangen^[10], forcerete, og da jeg var kommen fartøyet på skudd nær, skjøt tvende gange etter det, deretter forcerte det av alle krefter ut av Hjeltefjorden. Fienden rodde betydelig bedre, derfor styrte jeg ad Bjorø til; imellem denne og Brattholmen kom fregatten seilende og bukserende; straks angrep jeg den, og en levende ild^[11] vedlikeholdtes fra begge sider i 57 minutter. - Fiendens tap har visst vært temmelig betydelige,^[12] da av det annet skudd fra oss et av fartøyene, som bukserede fregatten^[13], ble skutt tvers over, og folk på land hevder å ha sett 5 huller i skroget [på fregatten]. Med smerte må jeg dog meddele, at det kostet 4 av våre braves liv.^[14] - En luving av sønnenvind nødte meg til å retirere^[15], skjøt fregatten for inn og posterte meg noget nordenfor Hjeltefjorden for å hilse på ham ved utseilingen, hvilket blev besvart, dog uten noen virkning. - Da jeg intet mer kunne utrette, vendte jeg tilbake. Kanonfartøyene har ey lidt betydelig, undtagen en del overskutte årer, en kule tok alene 6 [årer]på sjaluppen. - Med offiserer og mannskap har jeg vært tilfreds.»^[16]

Såvidt lt. Bielkes rapport - se også hele rapporten på wikisource

I det kapteinen falt, overtok tredjeløytnanten, Herbert Caiger, kommandoen på «Tartar». Han forsøkte å få vendt bredsiden mot de norske fartøyene, i det fregatten i begynnelsen av slaget lå med baugen mot fartøyene. Siden en fregatt har kanonene langs bredsiden, var dette en svært uheldig posisjon. Etter hvert fikk han vendt skipet, men den kraftige ilden fra de små fartøyene og skadene skipet fikk, må ha gjort det vanskelig og uoversiktlig for løytnanten. Det er spekulert i og hevdet at fregatten strøk flagget – et tegn på overgivelse – men faktum er at det på denne tiden begynte å blåse, fregatten med det fikk vind i seilene og kunne stikke av.

Tartar seilte ut mot Hjeltefjorden på østsiden av Litle-Sotra. Bielke seilte altså etter fregatten, og la seg til ved utløpet mot Hjeltefjorden, muligens omtrent der hvor Sotrabroen^[17] er i dag. Han skjøt mot «Tartar» en siste gang, og ilden ble besvart. Bielke rodde deretter tilbake mot Bergen, i det han ikke kunne nå igjen fregatten enda en gang.

Bielke fortøyde sin flotilje klokken 1330 på Vågen, 11 timer etter at han la ut. Generalløytnant Hesselberg, øverstkommanderende for forsvaret i Bergen og omegn, uttalte at han var svært tilfreds med Bielkes lederskap og resultater.

At Søpræmierlieutnant Bielke ved denne Leijlighed, som overalt, har viist sig som en sær udmærketværdig Commandeur, skylder Undertegnede allerunderdanigst at bevidne; ligesaa at alle øvrige, saavel Roflotillens Officerer og Mandskab som Artilleri, Infanteri, og Bergens Indvaunere for deres Adfæd, fortjener Ære og Berømmelse, da de i alle Henseender har viist sig som værdigt Afkom af deres Forfædre, de første ved en utrættelig Villighed, og de sidste ved i Stilhed?? af egen ædel Følsomhed for deres militaire Medbrødre, at lade sig det være magtpaaliggende at vederqvæge dem med styrkende Levnetsmidler, og Alles Eendrægtighed kan ikke andet end bidrage og gjøre det til en Lykke for den, i hvis Lod det falder, som nu i min, at være Generalcommandoet i Bergen anbetroet.

Generalløytnant Hans Jacob Henning Hesselberg, 1808

En av de flere sårede etter trefningen døde dagen etter på sykehus, så antallet drepte på norsk side ble totalt fem. Et minnesmerke står i dag ved Korskirken i Bergen.

De fem omkomne på norsk side i slaget var:

Båtsmann Jens Hansen, født i København. 30-40 år gammel.

Matros Torbjørn Knudsen, født i Sogn, 30 år.

Guttorm Wincentsen Haugland, født i Vaag, mellom 20 og 30 år.

Johan Larsen Beum, født i Lærdal, 29 år.

Lars Andersen Drotningsvik, fra Drotningsvik. 17 år. Døde på sykehus 30. mai 1808.

På britisk side mistet en 12 mann. Dette inkluderte skipssjefen Post Captain Bettesworth, flere midshipmen og matroser. En midshipman i den britiske marinen, i alle fall på skip på størrelse med en fregatt, ledet ofte en kanon eller kanonavdeling. Tap av én mann ville derfor forvanske kommandoen over kanonene og dermed ildgivningen.

Tilbake i Alvøen lå flere kanonkuler på strendene og bergene som vitnet om slaget – og kan den dag i dag kan beskues på Alvøen hovedgård.

Etter å ha blitt beskutt siste gang ved Hjeltefjorden, la «Tartar» bi et sted like ved Vindenes på Sotra. Her slapp man fri en del av de fangede nordmenn. De kom seg senere til Bergen, og gav opplysninger som Bielke tok med i en rapport den 24. mai. Et eller annet sted må de også ha truffet på barkassen med skipets andreløytnant om bord, den barkassen som stakk nordover da Bielke rodde ut fra Bergen.

«Tartar» selv gikk ut Ulvsundet - dette er et svært smalt sund mellom Rongøyna og Blomøyna i Øygarden. Grunnen til at «Tartar» gikk ut her, var at en av de fangede fiskerne om bord på Tartar var lokalkjent, og måtte overta for de norske losene, da de kun hadde lospapirer fra Stolmen (hvor de kom fra) til Bergen. Ulvsundet er trangt, men forholdsvis dypt (12-16 meter)^[18]Dokumentene fra den fra før nevnte rettssaken og avhørene av de involverte bekrefter at «Tartar» valgte denne ruten. Etter å ha loset fregatten utenfor de ytterste skjærene, fikk de norske fangene lov til å gå fra borde, og rodde inn til Sotra. De fangede nordmenn ble alle stilt for retten for landsforræderi. De hadde loset et fiendtlig fartøy, og således hjulpet fienden.

Tilbake i havn, Leith i Skottland, skrev tredjekommanderende, 2nd Lieutenant Herbert Caiger, som overtok kommandoen da kapteinen falt, en rapport om slaget. Craiger skrev blant annet fra slagets begynnelse: «(...)a heavy and well directed cannonading on us, which cut our rigging, hulled us in several places, and killed the Captain who was in the act of firing a gun.»^[19]

Dette utsagnet understøtter det Bielke selv skrev, og ikke minst kan det fortelle oss noe om hvilken taktikk Bielke brukte. I mars 1808, altså få uker før slaget, ble det fra Danmark utgitt et hefte i taktikk, kalt Nogle Tanker om Brugen af Canon-Chaloupper. Det var skrevet av den danske kontreadmiralen Otto Lütken, som ble øverstkommanderende for sjøforsvaret i tiden 1811-1814. I forordet forklarer Lütken nødvendigheten av et slikt skrift, i det flåten av større skip er borte, og sjøoffiserene nå må lære seg «det fordeelagtigste Brug og Anvendelse af de nye Angrebs- og Forsvarsmidler», med andre ord rokanonbåtene. Her står blant annet å lese om de taktiske forskjellene mellom kanonbåter og større krigsskip:

Da Krigs-Skibet har sin væsentlige Styrke i Siderne, og Canon-Chaloupen derimod sin Styrke i Stevnene, saa flyder deraf, at sidstmeldte ligesaa omhyggelig maa söge at vende Stevnen som förstmeldte Siden til sin Fiende. (...) Ved at angribe krigsskibe under sejl bør mer lægges an på at beskadige rejsningen end skroget; thi først da, når skibet ikke kan manøvrere eller gør det slet eller sendrægtigt, først da er der fordel for kanonchalupperne at håbe.

Nogle Tanker om Brugen af Canon-Chaloupper, Kontreadmiral Otto Lütken, mars 1808

Hvorvidt Bielke hadde lest dette, vites ikke.

En visste det ikke like etter slaget, men «Tartar» hadde vært i en så vanskelig situasjon at skipets nestkommanderende, som tok kommandoen da sjefen falt, vurderte å overgi seg. Enkelte kilder hevder også at flagget ble strøket (et tegn på overgivelse), men at fregatten flyktet like etter uten å la nordmennene borde skipet, da en gunstig vind blåste opp og gav fregatten mulighet til å flykte. Det siste er i alle fall riktig, og Bielke hadde nok dekning for sin påstand: «Hvis ikke den for oss usalige vinden hadde kommet, tør jeg nesten påstå, at fregatten nu hadde vært våres.»

Moralen steg betraktelig etter at de norske mannskapene på de tilsynelatende underlegne fartøyene hadde klart å drive vekk den store, engelske fregatten. Dette førte til økt giverglede og moral på norsk side. Så selv om man ikke fikk en fregatt servert på sølvfat, fikk man flere sølvpenger til bygging av nye fartøyer. Dessuten ble HMS «Tartar» det siste britiske krigsskipet som prøvde å ta seg helt inn til Bergen. Således var det en svært viktig seier, siden den demonstrerte at forsvaret rundt Bergen holdt stand også mot større skip. I tillegg viste dette britene at de norske rofartøyer var overlegne på hjemmebane, i den indre led, hvor manøvreringsegenskaper var viktig, og større skip var lite annet enn store, langsomme skyteskiver.

Enthousiasmen for Kanonbaadene er efter den sidste Affære stegen til en høi Grad; jeg tror nok Indbyggerne lader et Par bygge endnu; i stille Veir svarer de fuldkommen til deres Hensigt; ikke den mindste Lækkage [lekkasje] er at spore hos dem, da der dog blev skudt 16 à 17 Skud af dem hver.»

Bielke, 24. mai 1808. Se wikibooks

Kampen varte totalt 57 minutter, og ifølge Bielke skjøt hvert fartøy rundt 16-17 skudd. Dette betyr at det ble avfyrt ett skudd hvert tredje minutt fra hvert av fartøyene. Dette må sies å være en bra skuddtakt, de små fartøyene tatt i betraktning. På kanonjollene måtte kanonmannskapet stå på et dekk utenfor ripen når de skulle lade og viske ut kanonløpet. Ladetiden er i tillegg imponerende tatt i betraktning at Bielke kun hadde hatt 2-3 uker til å trene hele flotiljen.

Pengene som ble samlet inn fra private, var tilstrekkelig til å bygge tre nye kanonjoller. Med dette fikk man nok til å opprettholde en styrke i Bergen og samtidig la en del fartøyer gå i konvoitjeneste langs kysten for å beskytte handelen.

Hva «Tartar» angår, seilte skipet tilbake til England og ble der reparert. Skipet deltok i flere aksjoner langs norskekysten etter dette, da med ny skipssjef: Joseph Baker. «Tartar» grunnstøtte og sank i Østersjøen 18. august 1811.

Slaget ved Alvøen var ikke noe stort slag, men hadde dog stor betydning for britenes operasjoner langs norskekysten under krigen videre fra 1808 til 1814. I stedet for å trenge inn i indre led, holdt de seg stort sett litt på avstand. Det kom likefullt til flere større trefninger senere i krigen, så som for eksempel slaget ved Lyngør. Dette var langt mer dramatiske hendelser enn den ved Alvøen, men ikke noen hendelse som fikk så stor operativ og strategisk betydning for krigføringstaktikken for både briter og nordmenn.

Et minnesmerke ble satt opp ved Korskirken i Bergen, og de døde ble begravet fra samme kirke. De senere år har det vært tradisjon for Sjøforsvaret i Bergen å arrangere en kransenedleggelse på minnestøtten hvert år på 17. mai.

Løytnant Bielke fikk en gate oppkalt etter seg i Bergen, og det samme fikk «Tartar» – henholdsvis Løitnant Bjelkes Gate og Tartargaten.

200-årsjubileet for slaget ble markert i Alvøen i mai 2008 med et storslått, utendørs skuespill. En utstilling om kanonbåtkrigen 1807-1814 generelt og slaget ved Alvøen spesielt ble åpnet, og var åpen hver søndag i mai, samt for skoleklasser i ukedagene.

Den 16. mai 2008 ble selve slaget markert spesielt, med rundt 1 000 tilskuere. Et nytt dramatisk stykke skrevet av Vestlandske Teatersenter, og Camilla Svingen som initiativtaker og medprodusent sammen med Alvøen Gamle Mølle, ble skuespillet skrevet spesielt for anledningen. 40 skuespillere; profesjonelle, amatører og barn deltok. Skuespillet, om enn med en del kunstneriske friheter, tok for seg hendelsene i Alvøen den aktuelle dagen for 200 år siden, og gav samtidig et innblikk i dagliglivet i Alvøen slik det kan ha fortonet seg. Sigurd Aae Klausen hadde regi.

I skuespillet inngikk også en rekonstruksjon av slaget – «Øster Riisøer 3», en replika av en kanonjolle, var blant de mest autentiske deltagerne. Galeasen «Loyal» gikk inn i rollen som «Tartar», mens en del mindre båter, blant annet «Enigheten», var med i rollen som de andre fartøyene i den Bergenske Roflotilje. Det ble skutt med løskrutt, med saluttkanoner, men også med «Øster Riisøer 3»s 3,5-tonn tunge 24-punds kanon.

Deltager var også Forsvarets Musikkorps Vestlandet, som stod for blant annet marsjer, men også urfremførelsen av musikken til «Hvad tenker du britiske røver», et dikt skrevet i 1808.

• Den Norske Marinen 1807-1890
• Roflotiljen
• Slaget ved Lyngør

• Jon Rustung Hegland: Marineholmens Historie, Gyldendal 1966.
• N. A. Larsen: Fra krigens tid, beretninger fra krigen 1807-1814. Den norske Forlagsforening, 1878. (Se eksterne lenker)
• Viceadmiral C. Sparre (red.): Norges Sjøforsvar 1814-1914, Aschehoug, 1914
• Odd G. Engdal: Norsk marinehistorisk atlas 900-2006. Vigmostad Bjørke, 2006.

Premierløytnant Bielkes rapport av 17. mai 1808 – originaltekst fra Wikikilden

• Fra krigens tid, beretninger fra krigen 1807-1814 (hele boken) Arkivert 22. mai 2016 hos Wayback Machine.
• Den gode Hensigt. Stiftelse i Bergen som arbeider for markering av slaget på 200-årsdagen. I tillegg jobbes der med å bygge en kopi av en kanonskonnert.
• Kanonkulene i Alvøen, bt.no
• «Landssvikoppgjøret» etter slaget ved Alvøen, bt.no
• Slaget ved Alvøen, beretninger
• Opplysninger om fregatten HMS «Tartar», hele dens karriere.
• Nettutstilling slaget ved Alvøen.